Norge har sendt fire barn til krig i Jemen

Frp mener det vil være som å kjøre en kniv inn i ryggen på dem å hente barna hjem igjen.

Den kjente forskeren og Jemen-eksperten Stig Jarle Hansen uttaler til Bergens Tidende:

«Det er et stort paradoks at de er sendt tilbake. På det tidspunktet de ble sendt ut, burde Norge som stat vært klar over at det var en overhengende fare for at det ville gå slik som det har gjort.»

«Gå slik som det har gjort». Hansen refererer til spenningen mellom president Hadi, som har måttet rømme landet, og houtiene i Jemen. Saudi-Arabia har nå fått med seg flere andre land og gått til krig mot houti-militsen. Hansen stiller seg spørrende til hvor godt norske myndigheter følger med, når det ikke ble tatt med i betraktningen at hovedstaden var overtatt av houtiene. Det burde vært et klart signal om alvoret i situasjonen.

Frøy Gudbrandsen, journalist i Bergens Tidende, skrev den 22. november i fjor, i forbindelse med at hun dekket Shaimaas vei ut av Norge:

«Jemen har vært i en borgerkrigsliknende tilstand i flere år. Siden opprørere tok kontroll over hovedstaden i september, har landet vært ustabilt. I år som i fjor kåret World Economic Forum Jemen til landet med størst kjønnsforskjeller. Kvinners grunnleggende rettigheter blir systematisk krenket.»

Alt dette visste journalist Frøy Gudbrandsen i november i fjor. Visste hun virkelig mer enn norske utlendingsmyndigheter? Eller valgte norske myndigheter bevisst å se bort fra situasjonen i Jemen? Selvfølgelig visste de. De har plikt til å vite.

Frøy Gudbrandsen var også vitne til hvordan Shaimaa nølte med å forlate huset sitt. Hun hadde vært sju år i Norge. Hun så hvordan Shaimaa kastet seg på senga si og hulket.  

Nå vet vi ingenting om Shaimaa og hennes tre yngre søsken. Har keisersnittsåret til mora deres grodd? Hun fødte sitt 4. barn for bare noen uker siden. Har de nok mat? Hører de bombene om natta, er de kanskje livredde?

Ja, det tror jeg de er. Jeg tror de er livredde, og jeg tror de mangler helt elementære ting man trenger for å leve. Hittil har de, som beskrevet i Dagbladet den 24.03., bodd i en leilighet uten innlagt vann i hovedstaden Sanaa. De er ikke trygge.

Jørgen Lohne skriver i Aftenposten den 30.03:

“Kina henter sine borgere i Jemen med krigsskip. Utlendinger evakuerer, og de jemenitter som kan, gjør som Fahd Al Shoharys familie: De rømmer byene til familie på landsbygda, mens mange sivile blir drept i saudiske flyangrep.”

bilde (23)

Norge har begått et av de verste overgrepene som kan gjøres mot fire barn og deres mor. De ble sendt etter sju år i Norge til et av de verste landene for kvinner å leve i. Og Norge sendte dem, med vitende og vilje, rett inn i en krig. Norge har sendt barn inn i en krig. Du kan si din mening om det her.

For Frp vil det være som å kjøre en kniv inn i ryggen på dem å hente denne familien tilbake til Norge. Hva mener du, Erna Solberg?

Advertisements

Erna er ikke Shaimaa

Regjeringen vil få «reklame» for engangsløsningen, har UDI ifølge VG i dag skrevet i en melding til en familie som har fått oppholdstillatelse i Norge. Derfor vil Erna Solberg møte Ibrahim Rahmani og hans familie. Forståelig nok har de sagt ja til å møte statsministeren, de ønsker å takke for at de har fått bli i Norge. Hvem ville ikke ønske å takke for noe sånt?

Samtidig kan vi lese i Dagbladet om en annen familie, et annet sted, i et land på vei inn i borgerkrig, der IS i et angrep nettopp har drept 140 mennesker, om livredde Shaimaa (11) og hennes tre yngre søsken og alenemor i en liten leilighet uten innlagt vann. Shaimaas mor kan ikke jobbe, da hun er aleneforsørger for de fire barna, mens Shaimaa selv ikke har skoleplass og ikke får lov å gå ut alene. Shaimaa hadde bodd sju av sine elleve år i Norge da hun ble hentet på skolen av to sivilkledde politimenn (se video om hennes vei ut av Norge her).

bilde (23)

Vera Vikki, advokatfullmektig hos Humlen & Rieber-Mohn advokater, forteller i Dagbladet at situasjonen for kvinner i Jemen er blant verdens verste. Omskjæring og barneekteskap er utbredt. I følge Human Rights Watch blir så mange som 48,4 prosent av jentene giftet bort før de er 18 år.

Shaimaas bror Suleiman (6) hadde bodd hele sitt liv i Norge da de ble tvangsutsendt. Se for deg en liten førsteklassing født i Norge, avhengig av medisiner og oppfølging. Se for deg en mor som denne måneden, for bare tre uker siden, fødte en liten baby med keisersnitt. Hun skal ta seg av tre barn til, på tre, seks og elleve år, men har ingen inntekt og eier ingen egen bolig.

Se så for deg kameraene rulle over en smilende Erna Solberg som møter en lykkelig familie med seks barn. De har fått bli i Norge. Erna Solberg skal møte dem for at vi andre skal glemme de fire barna, og alenemora, hun som nettopp har gjennomgått en omfattende operasjon, som et keisersnitt er, og som altså må ta seg av en baby og tre andre barn på 3, 6 og 11 år i et land nordmenn frarådes å reise til.

bilde (24)

Erna skal også få oss til å glemme at barn som har vokst opp i Norge nylig har blitt sendt til Kabul, byen der Farkhunda etter usanne rykter nettopp ble torturert og drept for å ha brent en koran. Hun var 27 år og studerte teologi på høyskolenivå.

Shaimaa likte å sykle. Hun får ikke sykle lenger. Hun får ikke gå på skole lenger. Hun får ikke møte venner lenger. Hun får ikke kle seg som hun vil lenger. Hun får ikke bevege seg fritt lenger. Hun får leve som i et fengsel (uten innlagt vann).

Smilet og stuntet ditt får oss ikke til å glemme, Erna Solberg. Vi glemmer ikke at du velger å frede en justisminister som har ført Stortinget bak lyset og sendt lengeværende barn ut i rekordfart. Jeg håper du velger å holde kameraene unna når du skal møte Rahmani-familien. De fortjener ikke å fungere som reklame for en regjering som har ført en iskald asyl- og innvandringspolitikk. De fortjener at du møter dem for deres egen skyld, ikke for å fordekke sannheten for oss andre.

Ja, la oss snakke om fødsler!

La oss ikke snakke om epidural løsrevet fra resten av helheten.

Vi bør snakke mer om fødsler, skrev jeg i et innlegg på NRK Ytring i fjor. Gro Harlem Brundtland hadde da fortalt om sin første fødsel på Skavlan, noe som ble for mye for noen. Skavlan selv så ut til å være pinlig berørt over det han kanskje følte ble en detalj for mye.

I februar 2011 fødte jeg min andre datter, og var høy på min egen fødselsopplevelse i månedsvis etterpå. Jeg tvang mannen min til å skrive ned hvordan han opplevde den, og jeg kunne ikke fatte at han ikke ville snakke om fødselen minst en halvtime om dagen.

bilde (21)

Jordmor Bippi Trovik var der da mannen min, jeg og vår nyfødte datter våknet opp i verden dagen etter. Vi befant oss på Føderiket, en jordmorstyrt fødestue i Pilestredet Park i Oslo (nå lagt ned), på det gamle Rikshospitalet, der min egen mormor og morfar en gang jobbet. Snart stod det et flagg og to kopper kaffe og sjokoladekjeks på nattbordet. Vi snakket med Bippi om den eldste dattera vår, da to år gammel, og at hun ventet på oss. Vi ble enige om at det beste var å dra hjem med henne samme dag, etter at besteforeldrene hennes hadde brakt henne til oss. De kom, og Bippi serverte dem saft og kjeks. Hun satt der med oss, hun tok del i det store som hadde skjedd. Dagen etter kom hun på hjemmebesøk, skravlet med oss i sofaen, og tok den eldste dattera vår på fanget.

Trovik er nå hjemmefødselsjordmor. Hun har uttalt seg på radio om at kvinner kan klare å føde uten epidural, og har blitt tatt i verste mening. I Dagbladet den 11. februar ble hun kalt kvinneundertrykkende urkvinnehauk av skribent Marit Øimoen (mitt tilsvar her). Den 22. februar kunne vi nettopp lese på nrk.no at kvinner som føder hjemme, ifølge jordmorprofessor Ellen Blix, har lavere risiko for komplikasjoner og andre inngrep som keisersnitt og sugekoppforløsning, store blødninger og fødselsrifter.

Ellen Blix og Tine Schauer Eri har nå en kronikk ute på NRK Ytring under overskriften «Fødselssmerter er mestring». Mange kvinner reagerer veldig sårt på dette, noen har for eksempel gjennomgått fødsler uten epidural under så sterke smerter at de slett ikke opplevde mestring.Tittelen gjør nok at mange blir provoserte og ikke leser resten. Blix og Eri refererer til kvinner som har planlagt og ønsket fødsel uten epidural, som aktivt har gått inn for det og som derfor føler at de eier og har kontroll over det som skal skje. De mener nok ikke at de som føder med epidural ikke kan ha like stor grunn til å oppleve mestring, og de mener nok heller ikke at en fødsel uten epidural trenger å gi mestringsfølelse.

Mestringsfølelse henger jo nettopp sammen med en helhet, noe Blix og Eri også påpeker- hele opplevelsen, alt som har skjedd før fødsel, alle tanker, forventninger, støtte, oppmuntring, tilstedeværelse eller mangel på sådan. Min oppfatning er at debatten slik den framstår handler kun om epidural; ikke om denne helheten. Den handler også veldig lite om hva som ellers påvirker smerte. På Føderiket følte jeg at jordmor var interessert i mitt svangerskap på en helt annen måte enn når jeg hadde ti minutter til rådighet under kontrollene med jordmor på helsestasjonen under forrige svangerskap. Dette endte i at jeg, da jeg ankom Føderiket med rier, følte mindre smerte. Det var der jeg hadde alle mine møter med jordmor før fødsel, jeg kjente omgivelsene der, de var hjemmekoselige, hun hadde tent stearinlys for oss på føderommet, var klar til å fylle badekaret når som helst, og hun møtte meg med tid og varme. Jeg er helt sikker på at det gikk så greit og komplikasjonsfritt på grunn av alle forberedelsene, måten jeg ble møtt på, at kroppen min slappet av da jeg kom. Jeg kunne velge fødestilling selv, og endte på kne over en saccosekk i senga. Dette er en veldig gunstig fødestilling man kanskje sjeldnere blir tilbudt på sykehus. Jeg måtte ikke sy ett sting, og alt skjedde kontrollert og fint. Jeg hadde vondt, ja, men det var over så fort at smerten raskt var glemt. De av oss som har hatt sånne opplevelser kan ikke tenke oss tilbake til vanlig sykehusfødsel- og det er det disse jordmødrene, som er der underveis, som ser gleden vår- vet.

Fødende som ikke har mulighet til slike opplevelser, fordi de blir lenket til senga, overvåket grunnet mulige komplikasjoner, ikke har tilgang på andre typer smertelindring som badekar, akupunktur, akupressur, en kjent jordmor eller doula, kjente omgivelser, eller som må igjennom et keisersnitt, gjør en mye større bragd i å komme seg igjennom fødselen enn det jeg gjorde. Dette handler uansett ikke om å sammenligne bragder, det handler om å få fram hva som kan gi ulike kvinner gode og trygge opplevelser. Det som var riktig for meg, er kanskje ikke riktig for deg. Jeg tror likevel vi alle har mye til felles:

Vi trenger at noen er tilgjengelige, hele fødselen. Vaktskifte kan skape komplikasjoner; da jordmor forlot meg og mannen min under min første fødsel på Ullevaal, ble riene mine dårligere og fødselen ble dermed en annen- jeg måtte ha drypp da neste jordmor kom, kroppen min fikk ikke følge det naturlige fødselsforløpet og jeg ble liggende på rygg- den minst hensiktsmessige og mest smertefulle fødselsstillingen.

Vi trenger å vite noe på forhånd om hva som skal skje og hvordan, ulike scenarioer, ulike former for smertelindring, noe om hvordan pust og bevegelse kan hjelpe oss. Vi burde helst ha møtt jordmor på forhånd, eller i hvert fall kjent stedet der vi skal føde.

Vi trenger støtte, oppmuntring og vi trenger å føle kontroll over det som skjer. Vi trenger god omsorg før selve fødselen, og god informasjon. Vi trenger tid og interesse fra den jordmoren eller legen vi går til.

Jeg har noen ganger blitt sjokkert over hvor lite oppfølging kvinner med traumatiske fødselsopplevelser faktisk får før neste fødsel. Noen ganger ender det med nok en traumatisk opplevelse.

Fødsler er skjellsettende, opplevelsene kan være gode eller dårlige, med eller uten epidural. Epidural kan aldri erstatte den menneskelige tilstedeværelsen og støtten, men noen ganger er epidural et godt supplement. Jeg skulle likevel ønske at debatten gikk mer ut på hva annet som gjør fødekvinner trygge og godt forberedt før og under fødsel, og det ikke kun var supplementet vi debatterte så høylytt. På et diskusjonsforum så jeg nettopp at noen sammenlignet fødsel med å trekke ei tann. Det er ingen god sammenligning. Vi kan godt gå alene og trekke ei tann. Under fødsel ønsker de fleste av oss noe mer, noen ved siden av oss som kan holde oss i hånda eller stryke oss på armen, komme med oppmuntrende ord- og det er ikke bare på grunn av smerten. Vi kan ikke separere ut smerten som det eneste viktige aspektet ved en fødsel, der tror jeg det er få som er uenige med meg.