Ja, la oss snakke om fødsler!

La oss ikke snakke om epidural løsrevet fra resten av helheten.

Vi bør snakke mer om fødsler, skrev jeg i et innlegg på NRK Ytring i fjor. Gro Harlem Brundtland hadde da fortalt om sin første fødsel på Skavlan, noe som ble for mye for noen. Skavlan selv så ut til å være pinlig berørt over det han kanskje følte ble en detalj for mye.

I februar 2011 fødte jeg min andre datter, og var høy på min egen fødselsopplevelse i månedsvis etterpå. Jeg tvang mannen min til å skrive ned hvordan han opplevde den, og jeg kunne ikke fatte at han ikke ville snakke om fødselen minst en halvtime om dagen.

bilde (21)

Jordmor Bippi Trovik var der da mannen min, jeg og vår nyfødte datter våknet opp i verden dagen etter. Vi befant oss på Føderiket, en jordmorstyrt fødestue i Pilestredet Park i Oslo (nå lagt ned), på det gamle Rikshospitalet, der min egen mormor og morfar en gang jobbet. Snart stod det et flagg og to kopper kaffe og sjokoladekjeks på nattbordet. Vi snakket med Bippi om den eldste dattera vår, da to år gammel, og at hun ventet på oss. Vi ble enige om at det beste var å dra hjem med henne samme dag, etter at besteforeldrene hennes hadde brakt henne til oss. De kom, og Bippi serverte dem saft og kjeks. Hun satt der med oss, hun tok del i det store som hadde skjedd. Dagen etter kom hun på hjemmebesøk, skravlet med oss i sofaen, og tok den eldste dattera vår på fanget.

Trovik er nå hjemmefødselsjordmor. Hun har uttalt seg på radio om at kvinner kan klare å føde uten epidural, og har blitt tatt i verste mening. I Dagbladet den 11. februar ble hun kalt kvinneundertrykkende urkvinnehauk av skribent Marit Øimoen (mitt tilsvar her). Den 22. februar kunne vi nettopp lese på nrk.no at kvinner som føder hjemme, ifølge jordmorprofessor Ellen Blix, har lavere risiko for komplikasjoner og andre inngrep som keisersnitt og sugekoppforløsning, store blødninger og fødselsrifter.

Ellen Blix og Tine Schauer Eri har nå en kronikk ute på NRK Ytring under overskriften «Fødselssmerter er mestring». Mange kvinner reagerer veldig sårt på dette, noen har for eksempel gjennomgått fødsler uten epidural under så sterke smerter at de slett ikke opplevde mestring.Tittelen gjør nok at mange blir provoserte og ikke leser resten. Blix og Eri refererer til kvinner som har planlagt og ønsket fødsel uten epidural, som aktivt har gått inn for det og som derfor føler at de eier og har kontroll over det som skal skje. De mener nok ikke at de som føder med epidural ikke kan ha like stor grunn til å oppleve mestring, og de mener nok heller ikke at en fødsel uten epidural trenger å gi mestringsfølelse.

Mestringsfølelse henger jo nettopp sammen med en helhet, noe Blix og Eri også påpeker- hele opplevelsen, alt som har skjedd før fødsel, alle tanker, forventninger, støtte, oppmuntring, tilstedeværelse eller mangel på sådan. Min oppfatning er at debatten slik den framstår handler kun om epidural; ikke om denne helheten. Den handler også veldig lite om hva som ellers påvirker smerte. På Føderiket følte jeg at jordmor var interessert i mitt svangerskap på en helt annen måte enn når jeg hadde ti minutter til rådighet under kontrollene med jordmor på helsestasjonen under forrige svangerskap. Dette endte i at jeg, da jeg ankom Føderiket med rier, følte mindre smerte. Det var der jeg hadde alle mine møter med jordmor før fødsel, jeg kjente omgivelsene der, de var hjemmekoselige, hun hadde tent stearinlys for oss på føderommet, var klar til å fylle badekaret når som helst, og hun møtte meg med tid og varme. Jeg er helt sikker på at det gikk så greit og komplikasjonsfritt på grunn av alle forberedelsene, måten jeg ble møtt på, at kroppen min slappet av da jeg kom. Jeg kunne velge fødestilling selv, og endte på kne over en saccosekk i senga. Dette er en veldig gunstig fødestilling man kanskje sjeldnere blir tilbudt på sykehus. Jeg måtte ikke sy ett sting, og alt skjedde kontrollert og fint. Jeg hadde vondt, ja, men det var over så fort at smerten raskt var glemt. De av oss som har hatt sånne opplevelser kan ikke tenke oss tilbake til vanlig sykehusfødsel- og det er det disse jordmødrene, som er der underveis, som ser gleden vår- vet.

Fødende som ikke har mulighet til slike opplevelser, fordi de blir lenket til senga, overvåket grunnet mulige komplikasjoner, ikke har tilgang på andre typer smertelindring som badekar, akupunktur, akupressur, en kjent jordmor eller doula, kjente omgivelser, eller som må igjennom et keisersnitt, gjør en mye større bragd i å komme seg igjennom fødselen enn det jeg gjorde. Dette handler uansett ikke om å sammenligne bragder, det handler om å få fram hva som kan gi ulike kvinner gode og trygge opplevelser. Det som var riktig for meg, er kanskje ikke riktig for deg. Jeg tror likevel vi alle har mye til felles:

Vi trenger at noen er tilgjengelige, hele fødselen. Vaktskifte kan skape komplikasjoner; da jordmor forlot meg og mannen min under min første fødsel på Ullevaal, ble riene mine dårligere og fødselen ble dermed en annen- jeg måtte ha drypp da neste jordmor kom, kroppen min fikk ikke følge det naturlige fødselsforløpet og jeg ble liggende på rygg- den minst hensiktsmessige og mest smertefulle fødselsstillingen.

Vi trenger å vite noe på forhånd om hva som skal skje og hvordan, ulike scenarioer, ulike former for smertelindring, noe om hvordan pust og bevegelse kan hjelpe oss. Vi burde helst ha møtt jordmor på forhånd, eller i hvert fall kjent stedet der vi skal føde.

Vi trenger støtte, oppmuntring og vi trenger å føle kontroll over det som skjer. Vi trenger god omsorg før selve fødselen, og god informasjon. Vi trenger tid og interesse fra den jordmoren eller legen vi går til.

Jeg har noen ganger blitt sjokkert over hvor lite oppfølging kvinner med traumatiske fødselsopplevelser faktisk får før neste fødsel. Noen ganger ender det med nok en traumatisk opplevelse.

Fødsler er skjellsettende, opplevelsene kan være gode eller dårlige, med eller uten epidural. Epidural kan aldri erstatte den menneskelige tilstedeværelsen og støtten, men noen ganger er epidural et godt supplement. Jeg skulle likevel ønske at debatten gikk mer ut på hva annet som gjør fødekvinner trygge og godt forberedt før og under fødsel, og det ikke kun var supplementet vi debatterte så høylytt. På et diskusjonsforum så jeg nettopp at noen sammenlignet fødsel med å trekke ei tann. Det er ingen god sammenligning. Vi kan godt gå alene og trekke ei tann. Under fødsel ønsker de fleste av oss noe mer, noen ved siden av oss som kan holde oss i hånda eller stryke oss på armen, komme med oppmuntrende ord- og det er ikke bare på grunn av smerten. Vi kan ikke separere ut smerten som det eneste viktige aspektet ved en fødsel, der tror jeg det er få som er uenige med meg.

4 thoughts on “Ja, la oss snakke om fødsler!

  1. Tankevekkende!

    Fødsler er individuelle – og da mener jeg fra barn til barn som fødes. I slike debatter du skisserer er det ofte de som har hatt mest dramatikk rundt seg som deltar. Ofte har de ikke fått den oppfølgingen de har hatt behov for, verken under svangerskapet, rundt fødselen eller etter. Dermed skapes det er mentalt sår som er vanskeligere å reparere i ettertid enn å forebygge. I slike debatter tror noen at alle har samme fødselsopplevelse og debatterer som om det er sånn. De glemmer helt at noen bare popper ut ungen, mens andre traumatiseres. Bare den sistnevte gruppen teller..

    Jeg er enig med deg i at de menneskelige omgivelsene, roen og tryggheten som kommer av nettopp en god relasjon er viktigere enn apparater og ting-tryggheten. Noe av problemet med dagens fødekvinner tror jeg er forventningen om å skulle ha kontroll på alt, og en overtro på tingenes effekt. Å bare stole på seg selv og jobbe med kroppen, er litt glemt i dagens samfunn.

  2. Så kanskje vi bør slutte å skrive natur/kultur-kronikker og heller gå i tog for å bemanne opp fødsel- og barselsomsorgen i Norge slik at vi faktisk kan gi et individualisert tilbud? Spørsmålet er så mye større enn epidural/ikke-epidural.

    Vi er i en situasjon hvor man gjennom de siste tiårene systematisk og politisk har nedbygget og nedprioritert fødsels- og barselsomsorgen. Bemanningen er for lav til å tilby kontinuerlig kontakt til kvinner i aktiv fødsel (som man vet reduserer risiko for inngripen), barselsoppholdene er korte og fragmenterte, ofte på flermannsrom. På enkelte sykehus må kvinner ta med sine egne nettingtruser i forbindelse med fødsel(!)

    Til tross for at fødselsomsorgen skal ivareta 50.000 kvinner per år, har dette på ingen måte klart å mønstre samme engasjement som reservasjonssaken. Kan vi skape det? Kan vi skape et felles engasjement, på tvers av meninger om epiduraler? Det hadde vært fantastisk!

  3. Det er på tide at vi krever en saftig oppgradering av svangerskaps-, fødsels- og barselsomsorgen! Og det er helt på sin plass at vi krever vår rett til å føde hvordan, hvor og med hvem vi vil. For noen betyr det en medisinsk-teknologisk prosess fra a til å, for andre betyr det en fysiologisk fødsel på fødestue, hjemme, eller ute i skogen for den saks skyld. Peace! Variasjonene er store og løsningene like mange som fødekvinnene selv. Ut ifra et feministisk og humanistisk perspektiv er det viktig å jobbe for at alle (også globalt) skal få lik tilgang til et differensiert tilbud som respekterer individets autonomi og råderett over egen kropp. Jeg lurer på om folk forstår i hvilken grad “systemet” påvirker den dype fysiologiske prosessen som fødsel (på lik linje med amming og tilknytning mellom mor og barn), er? Se for dere at sexlivet vårt var satt inn i det samme systemet – at sex skulle foregå i dagens typiske fødsels-setting: skarpt lys, sykehuslukt, fremmede omgivelser, fremmede mennesker som når som helst kan komme inn i rommet uten å banke på for å sjekke din grad av opphisselse eller om ikke pulsen din har blitt farlig høy… Eller om du kanskje ikke trenger litt medisinsk assistanse for å ejakulere?? Lett å se for seg at dette vil påvirke og forstyrre vår kropslige funksjon, ikke sant? Ville vi godtatt å bli fratatt eierskapet til vår seksualitet? Kvinner i fødsel har faktisk den samme sensitiviteten – systemet vårt reagerer på alle disse faktorene, om vi får det med oss eller ikke. Risiko, komplikasjoner, behov for inngrep – og ikke minst smerte – kan oppstå pga disse tingene, takket være fødselshormonene våre. De samme hormonene som kan gi mor og barn en trygg, ekstatisk gigatrip som understøtter alt det de skal gjennom det første året sammen. Jeg synes det er bedritent at så mange blir fratatt muligheten til å oppleve fødselens fulle potensial fordi systemet ikke annerkjenner den fødendes behov for trygghet, privacy, medbestemmelse, respekt… Man må faktisk jobbe proaktivt for å skape gode rammer for gode opplevelser og det mener jeg ikke at systemet gjør i dag. Jeg synes det er bedritent at folk får SINE valg avgjort for seg, fordi rutiner, prosedyrer, økonomi og politikk direkte og indirekte fingrer med våre kropslige funksjoner. Det at 70% av de førstegangsfødende i Norge får epidural, eller at 50% blir igangsatt eller får riene stimulert med kunstige hormoner, er noen av flere tegn på at vi har gitt fra oss fødselen og latt oss skli inn på samlebåndet, spør du meg. Jeg er veldig kritisk til hvordan anestesilegen Rosseland har gått ut i media og fremstilt det å føde naturlig som en totalt unødvendig form for masochisme. Til gjengjeld synes jeg Ellen Blix får fram mange viktige og underkommuniserte poeng, på tross av en litt uheldig header. Men la oss se bort i fra personlige preferanser – det vi kan gjøre er å engasjere oss i våre personlige valg, bidra til en åpen og ikke-dømmende debatt om fødselsomsorgen, og gå inn for en systemisk oppussing av det tilbudet kvinner får, uavhengig av deres fødselsvalg.

  4. Takk for gode kommentarer! Jeg er så enig i at vi bør mobilisere for bedre svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg i Norge. Den bør bli bedre både på helsestasjonene og på sykehusene, ikke minst må vi ha bedre bemanning, og vi må ha et differensiert tilbud slik at de som vil kan føde hjemme eller i jordmorstyrt fødestue. En tilstedeværende jordmor er utrolig viktig, som jeg også nevner i innlegget. Jeg mener effekten av å bruke doula tydelig illustrerer hvor viktig det menneskelige aspektet er(fra wikipedia): “Det finnes en betydelig mengde forskning på bruk av doula, også i Cochrane databasen. Forskningen har funnet en positiv effekt, den såkalte «doulaeffekten». Kvinnene føder raskere, med mindre smertelindring, færre operative inngrep og parene opplever fødselen som mer positiv. Effekten kan blant annet skyldes at doulaen gjør kvinnen mer trygg og avslappet og forhindrer frykt og angst. Frykt og angst er følelser som fører til produksjon av blant annet adrenalin, og som hemmer de naturlige fødselshormonene oksytocin og endorfin.”
    Alle kan ikke ha egen doula, men dette viser bare hvor viktig det er for fødselsforløpet at noen med tid, omsorg og interesse er der for den fødende, og ikke går fra når smertene er som verst- slik blant annet jeg opplevde under min første fødsel. Der og da tenkte jeg ikke så mye på det, men i ettertid da jeg studerte partogrammet mitt, fikk jeg en aha-opplevelse. Det var en for markant endring i forløpet under vaktskiftet til at det kan ha vært tilfeldig- og jeg vet nå at dette er veldig vanlig.
    Vi må jobbe for at svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen blir bygget opp og prioritert igjen. Når fødekvinnen føler seg ivaretatt er det med på å understøtte mor og barn- samspillet, noe som har utrolig viktig forebyggende effekt.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s