Det neste barnehageløftet- en drøm

«Spar oss for det neste barnehageløftet», skriver Vigdis Foss fra HiB i Dagbladet den 26.09. Dette er et hjertesukk hun ikke er alene om.

Hva om barnehageløftet utdanningsminister Torbjørn Røe Isaksen snakker og skriver om ikke inneholdt ord som «systematisk læring» og «forberedelser til skolestart»? Hva om han heller snakket om å se det enkelte barn, om å sikre hvert enkelt barns indre trygghet? Et ønske og et mål om at alle elever skal henge med er bra, men hvor er det helhetlige synet på enkeltbarna, hvor er refleksjonene omkring hvilke forutsetninger som må være tilstede for barns læringsevne? «Prisen for det neste barnehageløftet er leken», skriver Foss. Jeg vil her utdype hvorfor det er en pris vi som samfunn ikke kan betale.

Aksel Tjora, forfatter og lærer i skolen, fortalte nylig på konferansen Barnet og rusen i regi av Borgestadklinikken, Blå Kors Sør, at skolen møter barn som er det han kaller «psykisk strukket». Det kan handle om foreldre som er psykisk syke, som har rusproblemer, som utøver vold i hjemmet.

bilde (8)

Barnehagen møter også disse barna. Alle barn trenger omsorg i barnehagen, men disse barna trenger det aller mest. Som Lene Chatrin Hansen skriver i sin bok Sårbare barn i barnehagen: «Å gi mennesker overdoser av det de ikke har fått og la dem erfare det de aldri har erfart, virker helende.»

bilde (6)

Dersom barn blir møtt slik de har behov for i barnehagen, vil de ha bedre forutsetninger når de begynner på skolen, det er opplagt. Hvorfor inkluderer ikke Røe Isaksen hva barna som er psykisk strukket trenger når han ramser opp sine visjoner? De som trenger mest hjelp til senere læringsevne får det ikke ved en større grad av skoletilnærming i barnehagene, en tilnærming som er mindre rettet mot det enkelte barn og som kan stjele tid fra det aller viktigste: at noen ser og responderer på barnets viktigste uttrykksformer, på barnets egne initiativ. At noen gir barnet muligheten til å føle trygghet. Et trygt barn lærer mer enn et utrygt barn.

Læring skjer i følge Vygotsky best i samhandling med andre mennesker, og som Aksel Tjora stadfester, den som jobber tett på barn, huskes evig. Det er helt avgjørende at trygghet skapes i barnehagen for alle barn; det de tar med seg derfra har stor betydning for framtida. For at det skal skje, trengs det mer en-til-en-kontakt, mer tid, mindre voksenstyring.

Det anerkjente International Child Development Programme (ICDP), som ble utviklet av psykolog Karsten Hundeide og Henning Rye, legger vekt på at vi alle lever i relasjoner med andre mennesker, og det er kvaliteten på disse relasjonene som blir utslagsgivende for hvordan vi har det, hvordan vi takler ting og hvordan vi utvikler oss. Programmets åtte temaer for godt samspill, der læring inngår som en naturlig del, er godt kjent i mange barnehager. Hensikten med ICDP er å styrke omsorgsgiveres omsorgskompetanse. Som Raundalen skriver i rapporten Du ser det ikke før du tror det: «Vi vet at hjernene utvikles i et samspill mellom gener og erfaring, og at tidlig omsorg har stor betydning for senere læringsevne, og at det er mulighet for endring». Det ligger altså en kjempemulighet i barnehagene- tidlig omsorg er avgjørende for barnas videre liv. Det er dette Røe Isaksen bør være mest opptatt av- i skolen kommer den kollektive læringen, klasserommene, færre voksne per barn, færre muligheter for å skape trygghet, færre muligheter for å la barna utfolde seg i lek. I barnehagen finnes unike muligheter som skolen ikke har.

bilde (9)

Som Lene Chatrin Hansen skriver, er det leken som er barnets fremste ytringsform. Leken kan fortelle oss noe viktig, fordi barnets forskjellige lekeuttrykk vil preges av den livssituasjonen barnet befinner seg i.

Jeg har en drøm om at Røe Isaksen vil snakke mindre om læringsmål, mer om indre trygghet, kvaliteten på relasjoner, leken som barnets viktigste uttrykksform, de voksnes tid og tilstedeværelse i barnehagene, de voksnes kunnskap om barn som er psykisk strukket. Læring skjer best når den voksne og barnet har tid og rom til å ha felles oppmerksomhet om noe, når den voksne kan hjelpe barnet til å samle oppmerksomheten sin, når den voksne gir mening til det de sammen opplever ved å sette ord på det, når den voksne utdyper og gir forklaringer, når den voksne hjelper barnet med å planlegge og setter grenser på en positiv måte (jf. åtte temaer for godt samspill).

Da er det ikke ok at det i mange barnehager er fire voksne på femten små barn i alderen 1-3 år, noe som i praksis som oftest vil si tre voksne det meste av dagen. Det er ikke ok at fagsentrene opplever kutt slik at for eksempel et barn som er tydelig preget etter vold i hjemmet, må stå på venteliste i årevis før han eller hun får ekstra ressurser. Det er ikke ok at stabile barnehager raseres og nedbemannes i Oslo fordi bystyreflertallet har bestemt seg for å gjennomføre privatiseringseksperimenter.

Ett av de åtte temaene i ICDP handler om å justere seg til barnet og følge barnets initiativ. «Det er viktig for barnets utvikling at det, innenfor visse grenser, får følge sine egne ideer i stedet for å bli pådyttet aktiviteter fra andre», heter det i dette programmet. Jeg gjentar, leken er barnets viktigste ytrings- og uttrykksform. I barnehagen har man fortsatt muligheten til å følge barnets initiativ, det barnet selv er opptatt av, i en helt annen grad enn i skolen. Det handler om å se det enkelte barn, for som Lene Chatrin Hansen skriver: «Hos de yngste står døra på gløtt- mulig den er midlertidig lukket, men den er fortsatt ulåst. Og i det ulåste finnes alltid håpet.»

bilde (7)

*Alle bildene unntatt forsidebildet av Lene Chatrin Hansens bok er hentet fra denne brosjyren utgitt av Krisesentersekretariatet: “Alle barn er alles ansvar”

Innlegg på Velferdskonferansen 7. oktober 2014

Hva gjør vi når velferden vår er trua?

Jeg står her fordi jeg den 12. desember i fjor fikk beskjed om at barnehagen til barna mine skulle konkurranseutsettes. Vi visste at det var en plan om at noen barnehager i Oslo skulle selges og konkurranseutsettes, men man tror jo sjelden det vil ramme akkurat en selv. Beskjeden kom uten at SU i barnehagene hadde blitt forelagt informasjon.

Det ble i alle fall starten på et stort engasjement for min del. Jeg ble sittende å skrive gjesteblogginnlegg til Ivar Johansens blogg til langt på natt, og ble sintere og sintere jo mer jeg satte meg inn i saken. Jeg oppretta også en underskriftskampanje som etter hvert fikk inn mange hundre underskrifter.

Jeg skrev også flere innlegg, og den 20. desember publiserte Dagbladet ett av dem, “Hva med barna?” Jeg vil sitere bittelitt her:

«Smedbakken barnehage er dyr i drift; det er de ansatte som koster. De har begått den synd å holde ut i den lavtlønte barnehagesektoren i en årrekke. De er sjelden syke, personalet er stabilt, og barnehagen scorer høyt på brukerundersøkelser»

«Dyr i drift» var hovedkriteriet for utvelgelsen av barnehagene. Vi visste hva det betydde: De barnehagene som var mest stabile, der de ansatte hadde jobbet lenge, noen siden barnehagene var oppretta, ble plukket ut. Vi så hvor absurd dette var.

Det skulle bli mange flere debattinnlegg fra min side, og en egen blogg: guriluri.wordpress.com

Et av de aller korteste innleggene tar for seg dette med de ansatte, og jeg vet at dette ikke bare handlet om å spare penger- også om ideologi- men de ansatte følte de ble straffet for å ha holdt ut så lenge i jobben, for endelig å ha kommet dit at de tjente det de fortjente. Jeg vil lese innlegget her:

Tenk at de er grunnen

Tenk at de er grunnen,
de fire som har jobbet sammen i tjue år.
Derfor var barnehagen for dyr,
i følge Carl I. Hagen.
Derfor var den for dyr,
i følge Øystein Sundelin
og Odd Einar Dørum.
Slagene kom fra både Høyre og Venstre.

Kristelige, folkelige Erik Lunde brukte sin stemme
på å skrinlegge en verdig avslutning på deres yrkesliv.
Hadde de ikke heller fortjent medalje?
De var årsaken til stabiliteten, tradisjonene,
men de var også årsaken til egen forsvinning fra barnehagen.

Tenk at de er grunnen,
de som var der i år etter år.
Barna mister dem. Noen ser det ikke.

I bydel Søndre Nordstrand var det flere sinte foreldre. Eivind Rutle og Kjersti Engen Marsdal var noen av hovedpersonene i foreldreaksjonen. Den 20. desember, bare en uke etter at vi fikk beskjeden, møtte hele 200 til protest og fakkeltog på Holmlia.

fakkeltog holmlia

Eivind Rutle tok kontakt med meg, og i januar møttes foreldre fra alle de sju barnehagene. Media begynte dessuten å gi barnehagene oppmerksomhet. Osloby.no skrev om den forestående pedagogflukten. Journalisten hadde mottatt mange henvendelser fra sinte foreldre, men valgte å fokusere på hva som faktisk ville komme til å skje med de ansatte. Til og med Nytt på nytt la merke til dette i sitt program 31. januar:

«Men det er ikke sju hvilke som helst barnehager?» spurte Jon Almaas.

«Nei, de plukker ut de beste, for det er der det koster mest å drifte, for der er det flinke, erfarne pedagoger, så nå lager de rett og slett et dårlig tilbud. Men på en måte er det ganske pedagogisk, for da blir det ganske skånsomt for barna når de i neste øyeblikk skal begynne på skolen, som er et enda dårligere tilbud», svarte Ingrid Gjessing Lindhave.

«Og så blir det mer mangfold, for private barnehager har ikke bemanningsnorm, og da får du det mangfoldet. Foreldrene kan velge: Skal de ha barna i en barnehage med mange ansatte eller få ansatte?» tilføyde Knut Nærum.

Nyttpaanytt

De tok det på kornet. Bemanningsnormen skulle ikke lenger gjelde i de konkurranseutsatte barnehagene, og selv om barnehageplassene fortsatt skulle være kommunale (men driftes av private), skulle de altså ha færre ansatte enn andre kommunale barnehager. Samtidig ble vi foret med argumenter fra blant andre skolebyråd Anniken Hauglie om at konkurranseutsettingen ville gi større mangfold i barnehagetilbudet, at private barnehager scorer høyt på brukerundersøkelsene, at foreldre i private barnehager er mer fornøyd enn foreldre i kommunale barnehager osv. For oss var dette absurde og irrelevante argumenter, vi ville jo nettopp bevare det tilbudet våre barn hadde fordi det var så bra. Jeg tror heller ikke foreldre i en god privat barnehage vil bli særlig glade dersom de ansatte plutselig skal tas over av en ny eier som gir dem dårligere vilkår enn tidligere.

Den 5. februar arrangerte vi fakkeltog foran rådhuset. 400 mennesker møtte opp, og vi fikk nå økende oppmerksomhet. Snart ble barnehagene omtalt som «omstridte» barnehager. «Private dropper å by på omstridte barnehager», stod det i Osloby 18. februar. Engasjementet fra foreldrene ble i media karakterisert som voldsomt, og ordet «foreldreopprør» ble brukt. Det syntes vi var bra- vi ville skape blest rundt det som skjedde.

En del av oss tok kontakt med de største aktørene. Som Osloby skrev, valgte de fleste aktørene å lytte til oss. Ett selskap stakk seg imidlertid ut. Norlandia Care Group brydde seg ikke om foreldrenes bønner. Dette kan jeg vel si er et slikt stort kommersielt selskap, et slikt det har blitt snakket om i dag. Foreldre og barn holdt minikulturmønstring utenfor Norlandias hovedkvarter, vi skrev avisinnlegg direkte rettet mot Norlandia, blant annet i Dagbladet.

Men Norlandia endte til slutt som eneste reelle tilbyder, og fikk tilslag på tre av barnehagene. Fire av de sju barnehagene fikk ikke tilbud som var gode nok.

Det var bestemt at ti barnehager skulle selges, i tillegg til de sju som skulle konkurranseutsettes. Tre av de konkurranseutsatte som ikke fikk inn tilbud ble nå plukket ut for salg, blant disse var barnehagen til mine barn. Sju nye barnehager ble plukket ut, og en ny markering foran rådhuset ble arrangert av nye, engasjerte foreldre.

Hva gjorde vi? Hva fikk vi til?

En del av oss var opptatt av mer enn bare våre barns barnehage.

  • Vi ville hindre framtidig privatisering: Vise at privatisering av barnehager rammer barna først og fremst; de ansatte er barnehagetilbudet.
  • Vi fikk fram i media hva privatisering av velferdstjenester betyr i praksis- forverring av ansattes vilkår, og mange ansatte ville slutte.
  • Vi fikk til et samarbeid med de ansattes fagforeninger, sammen ga vi saken mer kraft. Foreldre, ansatte og opposisjonspolitikere stod sammen
  • Bare 3 av de 7 konkurranseutsatte barnehagene fikk inn tilbud. «Stor jubel for fiasko», kunne vi lese i Dagsavisen den 13. mars.
  • En barnehage ble reddet av manglende tilbud- Grindbakken barnehage- denne barnehagen delte lokaler med en skole og egnet seg ikke for salg
  • Av planlagte 17 barnehager, endte altså kun 13 med å privatiseres. Det må vi si er en seier for oss, og fiasko for prosjektet.
  • Det hele ble mer krevende for kommunen enn først antatt, for som Anniken Hauglie sa til Fagbladet 3. april: -Det er første gang Oslo kommune gjør dette, og jeg skal innrømme at det har vært krevende. Det er mange som har lært mye.

Det er bra at det har vært krevende.

  • Erfaringene fra dette prøveprosjektet skulle brukes som grunnlag for å ta stilling til mer omfattende salg og konkurranseutsetting av kommunale barnehager.

Grunnlaget de har å ta stilling til sier nettopp at det ikke er lurt å fortsette. Det ser heller ikke ut til at flere barnehager kommer til å bli privatisert i neste budsjettperiode. Krf har til og med gått ut og sagt at barnehager egner seg dårlig til konkurranseutsetting. Det mener vi foreldre å ha bidratt til- fått tydelig fram.

Konklusjon: Det nytter å kjempe, det nytter å stå på. Hva annet kan vi egentlig gjøre når vi ser at noe av det viktigste i vårt velferdssamfunn er trua? Takk for meg.