Barnehagefarsen i Oslo, del II

Den 24. mars skrev jeg et blogginnlegg om barnehagefarsen i Oslo. Det tok for seg biter i en lang prosess, en prosess som på langt nær var over da det ble skrevet. Det er tid for del II.

Foreldrene i de barnehagene som da hadde vært konkurranseutsatt, men ikke fått inn noen tilbud, hadde da med sjokk og vantro fått vite at de samme barnehagene ville bli vurdert for nok et forsøksprosjekt, denne gangen knyttet til salg av ti barnehager. SU-representanter i de tre barnehagene skrev i et innlegg i Aftenposten følgende: «Barn kan takle perioder med noe stress og uro, men å utsette de samme barna for to forsøksprosjekt like etter hverandre fremstår som en uforholdsmessig stor belastning for barna».

Foreldrenes bønner ble ikke hørt. Rønningen, Smedbakken og Asperud barnehager ble plukket ut nok en gang, denne gangen for salg, etter at konkurranseutsettingen av de samme barnehagene hadde vist seg mislykket.

Det var en belastning for barna, og også for de ansatte i de tre barnehagene. Vi vet at usikkerhet og vanskelige arbeidsforhold på en arbeidsplass ikke er gunstig for noen. Utdanningsforbundet og Fagforbundet sendte inn en klage til Arbeidstilsynet for det de mente var brudd på Arbeidsmiljøloven, og Utdanningsforbundets Terje Skyvulstad satte ord på det slik: «Barnehagelærere, fagarbeidere og assistenter i barnehagene har en krevende jobb som forutsetter stort mentalt nærvær. Kommunens rolle må være å bygge rammer rundt ansatte som gjør at de kan bruke all sin energi på å skape trygge og utviklende vilkår for barn. I denne prosessen skjer det motsatte- og personalet opplever stor utrygghet for grunnleggende arbeidsvilkår.»

I tillegg til de tre barnehagene som allerede hadde vært igjennom en tøff prosess om konkurranseutsetting, ble syv nye barnehager plukket ut. Det skapte nytt engasjement, og nye høringsuttalelser ble skrevet, denne gangen på tilsammen hundrevis av sider. Margrethe Hadland Drammeh, forelder i Lindbergstua barnehage, bydel Alna, leverte høringsuttalelser fra foreldre i bydel Alna direkte til Anniken Hauglie foran rådhuset den 24. april.

bilde (16)

(fra Dagsavisen 25. april)

Lisbeth Halvorsen, Trine Mathilde Mørk Fossen og flere andre foreldre i Sørhellinga barnehage, også bydel Alna, arrangerte nok en markering den 7. mai, med støtte fra de ansattes fagforeninger, der over 300 foreldre og barn møtte opp.

IMG_6262

Det var også stort oppmøte mot salg av barnehager i 1. mai-toget.

Image-1

Vi ble ikke hørt. Alle høringsuttalelsene var negative, og viste til de negative konsekvensene salget ville ha for barna. Vi viste til at ansatte ville forsvinne, at miljøer ville brytes opp, og at dette spesielt ville gå ut over sårbare barn. Det tar lang tid å bygge opp gode barnehagemiljøer. Alle våre argumenter ble avvist med begrunnelsen at det ikke kom “frem opplysninger som etter byrådens vurdering gir grunnlag for å endre utvalget av barnehager som foreslås solgt. Byrådens konklusjon er derfor at den gjennomførte høringsrunden ikke har frembrakt momenter eller avdekket forhold som gir grunnlag for å endre utvalget av barnehager som skal selges.”

En av barnehagene, Sørhellinga, hadde en smågruppe for barn med spesielle behov. Denne er, i tillegg til at barnehagen skal selges, besluttet nedlagt høsten 2014. De ansatte i Sørhellinga har svært god kompetanse på barn med spesielle behov, og for disse barna vil salget innebære alvorlige konsekvenser. Flere foreldre fra Sørhellinga har trukket fram dette i ulike innlegg, som dettedette og dette. Men selv ikke situasjonen til barn med spesielle behov var grunn god nok for byrådsavdelingen til å ta i bruk artikkel 3 i barnekonvensjonen om barnets beste. I følge byråden var hensynet til barnets beste ivaretatt, og et salg ville ikke bety en negativ endring for barna. Vi foreldre er og var uenige. Foreldre i Asperud, Smedbakken, Lindebergstua, Fagerholt og Sørhellinga sendte dette brevet til Statsminister Erna Solberg i forbindelse med 17. mai og grunnlovsjubileet.

I følge Fagbladet i denne artikkelen publisert den 5.september, har minst en tredel av de ansatte nå sluttet eller er i ferd med å slutte i de ti barnehagene. NRK Østlandssendingen skriver her om Asperud barnehage i bydel Søndre Nordstrand at hele ni av fjorten ansatte har sluttet. I Fagerholt barnehage i bydel Alna har seks pedagoger sluttet, og i Holmen barnehage i bydel Vestre Aker er det bare igjen tre av en personalgruppe på ni. I min egen treårings barnehage, Smedbakken i bydel Alna, slutter omlag halvparten av de ansatte, inkludert fagleder.

Utdanningsbyråd Anniken Hauglie skrev i byrådssak 1014/14 at hun delte “oppfatningen om at det vil kunne påvirke barnehagetilbudet negativt dersom et stort antall ansatte slutter i løpet av en avgrenset tidsperiode.” Det er det som de facto har skjedd. Likevel sier hun etterpå i mot seg selv og avviser til NRK Østlandssendingen at det blir dårligere kvalitet på tilbudet i barnehagene når så mange slutter. Hun peker på at man har klart å rekruttere nye ansatte (det er riktig, men har man klart å rekruttere nye førskolelærere i alle ped. leder-stillingene? Svaret er NEI). Er det imidlertid slik at barnehageansatte er like utbyttbare som kleshengere i en klesbutikk? Jeg tok opp denne holdningen i dette innlegget i Dagbladet, så tidlig som den 12. mai. Berit Baes ord om arbeid i barnehage fremstår som mer aktuelle enn noensinne: «Å se på arbeid i barnehage som ukomplisert barnetilsyn skaper ikke forutsetning for at førskolelærere og personale føler seg gjenkjent i det komplekse pedagogiske arbeidet de står midt i. (..) «Og hvis personalet får problem med å se på eget arbeid som verdifullt og samfunnsnyttig, kan det i neste omgang gjøre at de investerer mindre energi og omsorg i å møte barn som enkeltindivider.»

Det er ingen tvil om at mange barn nå opplever relasjonsbrudd, føler seg utrygge og ikke lenger gleder seg til å gå i barnehagen. Se dette innslaget fra Asperud barnehage, også på Østlandssendingen, om Guro på fire år.

Professor May Britt Drugli, som har forsket på små barn i barnehage, understreker viktigheten av at barn har en tilknytningsperson i barnehagen. Til Aftenbladet har hun uttalt følgende: «Følelser har vært et forsømt område i barnehagedebatten. Man har vært mest opptatt av språkutvikling og læring. Men for de minste er ingenting viktigere enn emosjonell trygghet. For små barn vil det si at de har nære relasjoner til de voksne og trygg tilknytning til minst en voksen i barnehagen. Viktig er også forutsigbarhet og stabilitet. Faste rutiner er viktigere enn fancy prosjekter. Stabilitet vil si små grupper der det er de samme voksne som tar seg av dem.»

Det er akkurat dette Oslo kommune, gjennom et budsjettforlik mellom Høyre, Frp, Krf og Venstre, har ødelagt for mange barnehagebarn i Oslo.

Om byrådets egen evaluering av prosessen, les her.

Annikens nye garantier

Utdanningsbyråd i Oslo Anniken Hauglie har nå, i det som viser seg som Oslo kommunes stadig mer mislykkede prøveprosjekt, prøvd ut stolene og grøten i de ti Oslo-barnehagene for salg. Hun ser at der hun selv skulle ha løpt ut uten å se seg tilbake, er det heller de ansatte som har løpt. Ni av fjorten i Asperud barnehage. Seks pedagogiske ledere i Fagerholt. Seks av ni i Holmen barnehage.

Likevel sier byråden at kvaliteten er like god. Det var kvaliteten som var som fikk foreldre til å kjempe, skrive, stå ute i kulda og holde i fakler, spille på bøtter og spader, bake boller, trykke opp løpesedler, holde appeller, sitte oppe om natta og skrive høringsuttalelser.

Det er verdt å huske tilbake på én ting: Disse barnehagene ble plukket ut nettopp fordi de hadde ansatte som hadde jobbet der i mange år og opparbeidet seg ansiennitet. Disse barnehagene ble plukket ut fordi de hadde mange ansatte med førskolelærer- og barnepleierutdanning. De ble plukket ut fordi Oslo kommune ville spare penger på lønn. Jo mer stabile og høyt utdannede ansatte, jo høyere lønn. Løsningen var å selge slik at tilskuddet til disse barnehagene ville bli lavere. Alt på bekostning av barna, som mister stabiliteten de hadde. Alt på bekostning av miljøer det hadde tatt tiår å bygge opp.

Kvaliteten som kommer bør ikke snakkes lettvint om. Anniken Hauglie har ingen glasskule. Uavhengig av hva Hauglie vet om framtida, garanterer hun likevel at kvaliteten blir like god. Hun snakker som om hun tar lett på barns følelser og barns trivsel, noe verken hun eller noen andre som står bak dette politiske vedtaket har tatt seg bryet med å undersøke noe som helst om.

Anniken Hauglie har iført seg ord, og det på barns vegne. Hun er ikke naken, som keiseren. Til felles med keiseren har hun imidlertid at ordene er like falske som klærne keiseren trodde han hadde på. Til forskjell fra keiseren er det ingen som har prøvd å lure henne, det er andre som blir lurt. De som stemmer på Høyre basert på et program der det står at de ansatte er barnehagens viktigste ressurs. De som tror på at utdanningsbyråden virkelig tar barns følelser og trivsel på alvor.

Sørhellingabhg2

Hvorfor så likegyldig overfor barna du har ansvar for, Anniken?

 

«Foreldre som har barn i Oslo-barnehagen skal være trygge på at deres barn blir møtt av dyktige, kompetente og omsorgsfulle ansatte som ser det enkelte barn og som sørger for at de barn som trenger litt ekstra hjelp og støtte får det», skriver byrådsleder i Oslo Stian Berger Røsland og byråd for kunnskap og utdanning Anniken Hauglie (H) i Aftenposten den 11. august.

For meg som barnehagemamma, er dette toppen av frekkhet. Jeg har det siste året vært vitne til hvordan disse to politikerne skruppelløst har begynt iverksettelsen av konkurranseutsetting og salg av gode kommunale barnehager, uten øye for konsekvensene. I dag kan jeg lese på nrk.no at ni av fjorten ansatte i Asperud barnehage på Holmlia sier opp, at seks pedagogiske ledere i Fagerholt barnehage i min egen bydel, Alna, har sluttet, og at det i Holmen barnehage i bydel Vestre Aker bare er igjen tre av det opprinnelige personalet på ni.

Holmen barnehage.JPG (300x225)

Foreldre og opposisjonspolitikere har påpekt utallige ganger og gjennom hundrevis av høringsuttalelser at dette vil ramme barna, de samme barna som skal være trygge på at de blir møtt av «dyktige, kompetente og omsorgsfulle ansatte som ser det enkelte barn». Når så mange av de ansatte som barna kjenner og er trygge på slutter, hva sier så Anniken Hauglie til NRK? Jo, at det ikke påvirker kvaliteten. Man klarer nemlig å «rekruttere nye ansatte».

Altså kan ansatte i barnehagene, disse som mange barn, særlig de mest sårbare, avhenger av for å føle seg trygge i hverdagen, byttes ut som om de var et par sko. Hauglies partner in crime Carl I. Hagen har tidligere sammenlignet barnehager med skobutikker. Hauglie gjør indirekte det samme, for hun mener altså at barnehageansatte er fullstendig utbyttbare, at det ikke spiller noen rolle at dyktige ansatte slutter.

Jeg vil gjerne si deg noe, Anniken Hauglie. Når du er utdanningsbyråd, bør du lytte til kunnskap om hva som er viktig for små barn i barnehagen. Det har du ikke gjort. I så fall har det gått inn det ene øret og ut det andre. Du må gjerne late som om det ikke betyr noe for barna i en barnehage at flertallet av de ansatte de er trygge på og glade i byttes ut. Du må gjerne si det mange ganger, men jeg skal si det til deg en gang til: Det du sier er ikke sant. For noen barn er det som nå skjer skadelig. Du er medskyldig i at stor urett gjøres mot dem. Kanskje du selv skal snakke med barna og deres foreldre i Asperud barnehage, som mister ni av fjorten ansatte. Gjør det, Anniken Hauglie, gjør det. Jeg tror ikke de er interessert i dine verdiløse garantier.

 

Ja, takk, feminisme

Ubevisste forventninger til oss mennesker er med på å forme hvem vi er, hvem vi ønsker å være, og hvordan vi ser på andre. Populærkulturen spiller en stor rolle i dette; som Martine Aurdal er inne på i sitt tilsvar til Mimir Kristjansson i Dagbladet den 28. august, er den med på å forme «hvordan vi ser på oss selv, hva vi drømmer om når vi er små og hva vi velger når vi blir voksne.» Når mine døtre på tre og fem år ser Shakira synge i bikini, tar jeg meg i et ønske om å fortelle dem at jenter godt kan synge og spille uten å gå i bikini. Hvor mye det i det hele tatt hjelper å si noe, er uvisst. Jenter og gutter blir stadig eksponert for slike musikkvideoer fra tidlig alder, uten at foreldre har noe de skulle ha sagt, eller mulighet til å få sagt det. Ubevisst dannes det mange forestillinger ut av det barn ser og hører, blant annet av musikk, på radio og på TV.

Hvordan kvinner ser på seg selv og hvordan menn ser på kvinner
Heldigvis har vi feminister som hjelper oss til å våkne av bevisstløsheten- dersom vi har lyst til å åpne øynene. Vi kvinner kan åpne øynene i ansikt som i reklameverdenen i mye mindre grad enn menns presenteres med en bakenforliggende personlighet, identitet, integritet. De fleste har hørt om fascisme, ikke fullt like mange om face-ism, som ikke en gang har noen god oversettelse til norsk. Face-ism er en tendens til at kvinner blir portrettert med kropp og på seksualisert vis, mens menn blir framstilt med levende ansikter, ansikter som representerer en, gjerne sterk, kraftfull og ambisiøs, personlighet.

Et nylig eksempel på dette finner vi i en elevkalender fra Møre og Romsdal som alle elever fikk gratis utlevert på skolen. Den viser en ung, blond modell med en kort, oppkneppet olashorts som eneste synlige klesplagg. Hennes mannlige kompanjong ved siden av er fullt påkledd og iført briller, og ser ut som en seriøs student. Det er skoleeksempelet på sexistisk reklame som framstiller mannen som seriøs og kvinnen ved siden av som et seksuelt objekt. Flere elever reagerte, mens Torstein Solheim i det Norske medieselskap i følge nrk.no ikke tror noen har tatt skade av bildet, «sidan elevane er omgitt av slike bilete i kvardagen både i dagsaviser og på reklameplakatar».

Et enda bedre eksempel er nettopp Outkasts sceneshow som viste kvinnekropper med avkuttede hoder. Hva skjer ubevisst med oss når vi ser dette? Kvinnene fratas alt som gjør dem til noe annet enn objekt: personlighet, mentalt liv, identitet.

Statistikk på vold mot kvinner er en viktig indikator på likestilling. Å presentere en kvinne kun som et seksuelt objekt er en måte å fremstille henne på som underlegen, noe som igjen, for noen menn, gjør vold mot kvinner akseptabel.

Voldsstatistikken sier oss: vi må forebygge forestillinger om kvinners underlegenhet
Populærkulturen påvirker altså ikke bare hvordan kvinner ser på seg selv, men hvordan menn ser på kvinner. Dessverre sier voldsstatistikken oss at vi forebygge forestillinger om kvinners underlegenhet og lignende stereotype kjønnsroller. Kvinner er ikke knulledokker. Kvinner er ikke kropper med avkuttede hoder. Det er ikke greit å presentere kvinner slik, aldri, uansett.