Svar til Søreide og Mæland om barna i Moria

 

Utenriksminister Søreide og justisminister Mæland, jeg skriver til dere fordi jeg har lest deres svar på oppropet Evakuer barna fra Moria nå.

Til brev2

Foto: Knut Bry/Tinagent. I leiren Moria på den greske øya Lesvos.

 

Et svar der barna ikke snakkes om
Jeg er overrasket over retorikken dere bruker i svaret. Ordet ‘barn’ brukes kun én gang, og da for å si at utfordringene vi ser i Hellas ikke kan løses av Hellas alene eller ved overføring av et mindre antall barn til Norge. Dere bruker ord som inneholder ‘migrant’ eller ‘migrasjon’ hele 23 ganger. Det kan synes som om dere systematisk ønsker å rette fokuset vekk fra barna, som lider hver dag, til en forestilling om at menneskene i leirene er ‘økonomiske migranter’. Dere hevder tidlig i teksten:

“I 2015-16 kom 2,3 millioner migranter til Europa uten visum eller annen tillatelse. Et rekordhøyt antall som overveldet mottaksapparatet i mange europeiske land. Behandlingen av asylsaker viser at mange er økonomiske migranter uten reelt beskyttelsesbehov.”

Er de virkelig ‘migranter’?
Dere setter altså tidlig an tonen. Dette er “migranter uten beskyttelsesbehov”. Dette i en tid der det har vært krig i Syria og mange flykter fra Afghanistan, et av verdens farligste land, der rekordmange sivile har blitt drept og skadet de siste årene, tusenvis hvert år. I The Guardian påpekes det at 85 % av de som ankom de greske øyene i fjor var flyktninger. Frivillige i Moria, som for eksempel barnepsykolog Katrin Glatz Brubakk, bekrefter at det i Moria er flest syrere og afghanere. Å kalle dem ‘migranter’ er nedlatende, kunnskapsløst; rett og slett feil. Dere kunne i det minste brukt ordet ‘asylsøkere’, for det er det de er. De søker asyl som følge av krig og væpnet konflikt.  

At disse menneskene kommer uten visum eller annen tillatelse er ikke rart- det vil de ikke få. De har uansett rett til å søke asyl. Denne retten er nedfelt i menneskerettighetene, og er dessuten sedvanerett.

FN ber om akutt evakuering
FNs høykommisær for flyktninger har bedt om akutt evakuering av syke, barn og familier fra Moria. Forholdene der er nå så forferdelige at leger også frykter utbrudd av en pandemi. Barnepsykolog Katrin Glatz Brubakk har sett barna. “Barna som dunker hodet i gulvet til de blør. Toåringer som biter seg selv i frustrasjon over betingelsene de lever i. Jeg har tørket tårer og prøvd å gi håp. Jeg har holdt hånda til de som ikke lenger snakker og som knapt spiser. Fordi de er i Moria. Fordi vi lar dem være i Moria.»

Dere benevner altså ikke barna. Dere svarer som om de ikke fantes, som om hvert enkelt barn ikke hadde verdi. Dere svarer som om hvert enkelt barn ikke var et mål i seg selv. Som om hvert enkelt barn ikke var en grunn til å handle. Hvert enkelt barn som lider i Moria er ett for mye. Dere har rett, dette kan ikke løses av Hellas alene. Derfor må Norge og andre land i Europa bidra. Det er det som kalles solidaritet. Har regjeringen glemt hva solidaritet er? Hva et barn er verdt? For hvert barn som blir værende i Moria, vet vi i hvert fall at det kan bety uopprettelig skade, at den frykten de lever med kan skape sår som ikke vil gro.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Foto: Knut Bry/Tinagent. I leiren Moria på den greske øya Lesvos

 

Tror dere på det dere skriver? Dere vil hjelpe- med en moralsk pekefinger?
I deres svar til de frivillige som startet oppropet om evakuering, aner jeg også noe som ligner på victim blaming av menneskene i leirene. Det ligner på Frp-retorikk. Det er dette som overrasker meg så veldig. Dere uttaler: 

“Nesten daglig legger nye migrantbåter ut fra Tyrkia og Nord-Afrika for å nå Europa. Dette er en ekstremt farlig båtreise. Mange undervurderer hvilke farer de utsetter seg for. Mange har heller ikke et realistisk bilde av sannsynligheten for å få oppholdstillatelse i Europa. Vi må bryte denne onde sirkelen.”

Tror dere virkelig på det dere skriver? “Mange undervurderer hvilke farer de utsetter seg for?” Er det sånn dere vil hjelpe mennesker som flykter fra krigshandlinger- med en moralsk pekefinger? Jeg tror ikke disse menneskene undervurderer noe som helst. De har rett og slett ikke noe valg. De utsetter seg for en farlig reise fordi de ikke har andre alternativ. Tyrkiske myndigheter tvangsflytter nå syriske flyktninger til grenseområdene mot Syria.

Dere skriver også at mange som tar den livsfarlige reisen over havet ikke har et realistisk bilde av hva som skal til for å få asyl i Europa. Jeg tror det er dere som ikke har et realistisk bilde. Dere svarer ansvarsfraskrivende og virkelighetsfjernt, og går langt i å plassere ansvar på helt feil sted. Det er dere ikke verdig. Det er skuffende, jeg hadde trodd bedre om dere. Jeg hadde trodd 2500 eposter om barns lidelse, ville avkreve noe som ligner et ordentlig svar.

Justisminister Mæland unngår systematisk ordet «barn» i sitt svar om barna i Moria

 

Den 1. februar i år ropte barnepsykolog Katrin Glatz Brubakk foran Stortinget:

«Jeg er så forbannet for at dette får pågå! For jeg har sett dem. Barna som dunker hodet i gulvet til de blør. Toåringer som biter seg selv i frustrasjon over betingelsene de lever i. Jeg har tørket tårer og prøvd å gi håp. Jeg har holdt hånda til de som ikke lenger snakker og som knapt spiser. Fordi de er i Moria. Fordi vi lar dem være i Moria.»

FN, på sin side, ber om akutt evakuering av familier og syke fra den greske leiren, og leger frykter en pandemi på grunn av de alarmerende forholdene, skriver the Guardian.

BarnMoriaFeb

Foto: Knut Bry/Tinagent. Fra leiren Moria på den greske øya Lesvos

 

Våre ansvarlige politikere unngår  systematisk ordet «barn» i sitt svar om barna
Over 2500 har skrevet epost til utenriksministeren med tittelen «Evakuer barna fra Moria NÅ». Hun svarte sammen med justisministeren den 11. februar, under overskriften «Migrasjonsutfordringene løses ikke i Hellas alene». Her bruker de ord som inneholder «migrant» eller «migrasjon» hele 23 ganger. Ordet «barn» er brukt én gang: «De utfordringene vi ser i Hellas kan ikke løses av Hellas alene eller ved overføring av et mindre antall barn til Norge.»

Hvor mye er et barns liv verdt?

Barnepsykolog Katrin Glatz Brubakk har sett med egne øyne at det skjer en systematisk påført lidelse i Moria. 140 kronisk syke barn får ikke hjelp. Barn i Moria er livredde hele tida. Hun har sett mange redde barneøyne, barn tør ikke gå på de skitne doene og spiser så lite de kan for å slippe. Dette er et mareritt som pågår hver dag, det er en psykologisk katastrofe for barna. De får bare det de ikke trenger. De visner sakte. Livet i Moria er en kamp for å orke å leve videre.

Mens Mæland og Eriksen Søreide er opptatt av å omtale menneskene i Moria og andre leire på de greske øyene som «migranter», viser The Guardian til at over 85 % av ankomstene i fjor var flyktninger. De fleste familiene kom fra Afghanistan og Syria, men også fra Irak, Palestina og DR Kongo.

BarnMoriaFEB2

Foto: Knut Bry/Tinagent. Fra leiren Moria på den greske øya Lesvos

 

Barna de ikke vil nevne er overlatt til marerittene, konfliktene og angsten
«Migrantene er ikke overlatt til seg selv», uttaler Mæland og Eriksen Søreide. Har de fulgt med? Den eneste hjelpen asylsøkerne i leire som Moria får, er den hjelpen som tilbys av frivillige. Om kveldene og nettene er til og med enslige barn overlatt til seg selv. Katrin Glatz Brubakk er i leiren akkurat nå. Hun skriver på Facebook: «(..) knivene de eldre guttene slåss med kommer først frem når alle de frivillige har gått for dagen. Da er småguttene overlatt til marerittene, konfliktene og angsten. Når vaktene har gått hjem, det er mørkt og de har låst porten bak seg. Da må de enslige mindreårige håndtere savnet og sorgen alene.” 

Igjen er det påfallende at mens oppropet på 2500 eposter etterlyser handling for å få barna ut av Moria, bruker Mæland og Eriksen Søreide kun ordet «migranter». Hvor ok er det at barns liv, barn som lider i leiren avfeies? De avfeier altså barnas lidelse med at «utfordringene ikke kan løses av Hellas alene eller ved overføring av et mindre antall barn til Norge.» Nå har vi sett barn lide i over fem år, og situasjonen har bare blitt verre. Hvor lenge er det greit at vi ser på lidelsen uten å gjøre noe? Hvordan løses utfordringene dersom andre land i Europa tenker likt som Norge? Er ikke dette et ansvar hele Europa må ta? Det er riktig at utfordringene ikke kan løses av Hellas alene, nettopp derfor må flere land bidra! Det vi gjør nå, virker i hvert fall ikke. Norge har gitt sterk støtte til EU-Tyrkia-avtalen, en avtale som nå har opprettholdt lidelsen i år etter år etter år. Norge er derfor medansvarlig.

Ved å omtale barna som «migranter», gjør justisministeren og utenriksministeren det lettere for folk å fortsette med skylappene på, holde empatien unna. Ønsker de også å gjøre det lettere for seg selv? Jeg spør som barnepsykolog Katrin Glatz Brubakk i sitt innlegg på NRK Ytring: “Omar har ikke snakket siden han så bestefaren få hodet kappet av. Er han en migrant?”

Europa hvisker: Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg

 

Jeg skriver dette fordi jeg og mange med meg mener at Norge og Europa tar feil. 

Det kan oppleves som et slag i ansiktet for hvem som helst, voksen eller barn, hvor som helst i verden, når man tør å gi av seg selv, snakke ut fra egen overbevisning, bli ivrig, le, bruke litt høyere toneleie enn vanlig, vise engasjement, slik at gløden i øynene kommer fram- for så plutselig å få det rett i fleisen: en hånlig kommentar som latterliggjør, et blikk ment å sette på plass, tisking og hvisking, en kroppsholdning, en himling med øynene; noen som kommuniserer: Slutt med det du driver med, legg det ned, vær stille, slutt å snakke, slutt å skrive, slutt å synge, hold kjeft, vend blikket og engasjementet bort, du er bare teit, det du sier er hinsides, det er feil, og jeg blir både irritert og flau av å høre på deg.

BarnMoria2020GjørmeFORMinsket

Foto: Knut Bry/Tinagent. Fra leiren Moria på den greske øya Lesvos.

 

«Du skal ikke tro du er noe. Trodde du virkelig at du var noe? Da bør du tro om igjen. Roe deg ned. Holde deg til din plass. Den er der borte. Du skal ikke tro du er like meget som oss.»

Hva skjer da? Det ivrige gjøres om til sårhet, latteren blir borte, tårene sprenger på bak øyelokkene, gløden falmer, lille Gyda, fem år, slutter med det hun gjør, legger det ned, blir stille, slutter å snakke med den glade stemmen, den spontane latteren blir borte. Hun føler seg feil i det hun merker at det hun sier bare er teit og dumt eller ikke en gang verdt et svar.

Opplevelsen av å miste et verdig liv
Du kan miste livskraften når du prøver å finne et trygt sted å sove og spise, eksistere, for så å få det rett inn i ryggmargen fra dag én: Et hånlig bevis som setter deg på plass, et håndfast konkret som viser at du ikke er verdt noe- det er ingen plass for deg noe sted, ikke en seng, ikke et hygienemessig forsvarlig toalett, ikke nok mat, ikke nok plass, knivstikkinger og slåsskamper i stedet for trygghet, kanskje fire kvadratmeter til deg og hele familien din, søppel, gjørme og kloakk overalt, ingen legehjelp til dine syke barn, og du oppdager fort at dersom du prøver å si fra, blir både du og barna dine møtt med tåregass.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Foto: Knut Bry/Tinagent. Søppel i leiren Moria på den greske øya Lesvos.

 

«Du skal ikke tro du er noe. Trodde du virkelig at du var noe? Da bør du tro om igjen. Roe deg ned. Holde deg til din plass. Den er der borte. Du skal ikke tro du er like meget som oss».

Vi i Europa er veldig mye. Det er også veldig mye vi ikke er.

“Norge kan ikke være hele verdens sosialkontor”, så da trenger vi ikke være humanitære, bare når det passer oss. Selv om du aldri har vært i Afrika, eller har flyktet derfra på grunn av væpnet konflikt og forfølgelse, kan du bare reise dit- der er det “godt og varmt”, skrives det i kommentarfelt. De sier det det samme i mange land over hele Europa, knapt noen vil gi deg plass til å være et menneske. De som har den utøvende makten i Norge tenker mest på innvandringsregulerende hensyn og kroner og øre og sier de «leter etter varige løsninger» samtidig som ingenting skjer. Hvor leter de? Langt nede i Morias gjørme?

Jeg skriver dette fordi jeg og mange med meg mener at Norge og Europa tar feil. Du skal tro at du er noe. Skal du tro på det, må vi behandle deg som det du er, et menneske. Du har ressurser og potensiell glede i deg et sted, og vi må begynne å se det. Gleden og det verdige livet er ikke forbeholdt oss. Glemmer vi det, mister vi noe av vår egen verdighet og menneskelighet.

 

Halvsannhetene som presenteres av HRS er giftige for samfunnet

Nettavisens kommentarfelt til mitt eget debattinnlegg om barna som lider i leiren Moria på den greske øya Lesvos åpnet øynene mine for alvor.

 

Human Rights Service (HRS) har kanskje Norges mest villedende navn. Organisasjonen sprer halvsannheter, sladder og spekulasjoner, og kommentarfeltene bugner av rasisme og hat. HRS må gjerne bruke ytringsfriheten, men å støtte dem med penger er å be om et dårligere samfunn med mindre tillit mellom mennesker.

Kommentarer om «afrikanske unge menn» eller «afrikanske migranter» til saken om barna i Moria
Her er et utvalg kommentarer til innlegget mitt i Nettavisen, som omhandlet barn i den ytterste nød:

«Så får Leger uten grenser slutte å plukke opp unge afrikanske menn som kjem i hopetall (ikkje farlig å sette seg i gummibåt når dei veit dei blir redda, er jo sånn det har blitt) Legane kan hjelpe der det trengs og ikkje drive hjelp for «goldhunters»»

«Leger uten Grenser har skapt mye av dette. Etterspørselen ble mye større da de begynte å plukke opp disse Afrikanske ungdommer.»

«Guri Waalen Borch er ute og gråter offentlig igjen … – til støtte for menneskesmuglere og dem, som har hatt råd til å betale dem.»

«Jeg vet om et kontinent hvor det ikke er vinter, men godt og varmt hele året. Det heter Afrika…»

Afrikanske «migranter» og påstander om at Leger uten grenser er menneskesmuglere. Hvor har jeg hørt dette før?

Halvsannheter og usannheter fra HRS
Da det begynte å komme flere båtflyktninger over Middelhavet som følge av krigen i Syria, fulgte Hege Storhaug og Rita Karlsen i HRS opp med påstander om at de fleste som kom var økonomiske migranter fra «turistlandet Gambia». En mildt sagt lemfeldig bruk av tall, da nærmere ettersyn viste at seks av syv ikke kom fra Gambia.

Tilbake til Moria. HRS er selvfølgelig ikke alene kilden til alle feiloppfatningene. HRS har hele veien vært godt hjulpet av sin medsammenvorne støttespiller Frp, som sprer det samme budskapet, særlig via Sylvi Listhaug og Jon Helgheim. Når HRS og Frp først har spredd disse usannhetene eller halvsannhetene, holder de seg i live i mange år. Så skadelig er den statsstøttede, fiendtlige propagandaen fra HRS.

Fakta er at det er flest afghanere i Moria. Jeg har vært i kontakt med barnepsykolog Katrin Glatz Brubakk som har vært på oppdrag der flere ganger for Leger uten Grenser, og hun bekrefter dette. Dernest kommer syrere, og til slutt kongolesere. 40 % er barnefamilier. De kongolesiske flyktningene kan vanskelig kalles migranter. I DR Kongo er 300 000 mennesker drevet på flukt etter massakrer og voldelige sammenstøt, i følge Aftenposten. Heller ikke de kan «reise tilbake dit de kommer fra», slik kommentarfeltene messer bedrevitende om.

Leger uten grenser og påstander om menneskesmugling
Nina Hjerpset-Østlie skrev i juni 2017: «Hjelpeorganisasjoner som har skip i farvannet erkjenner at de bidrar til menneskemuglernes forretninger.»

Deretter viser hun til et sitat fra Leger uten grensers Stefano Argenziano der han uttaler at det er en nødvendighet å redde liv. Det er verken årsaken eller løsningen på problemet, sier han. HRS har vridd på denne uttalelsen, og det samme har vi sett deres støttespiller Frp gjøre i mange anledninger. Resultatet ser vi i kommentarfeltene.

Mange mener visst i fullt alvor at vi  skal la mennesker drukne i havet, og at organisasjoner som redder liv er menneskesmuglere. Så skadelig er den statsstøttede, fiendtlige propagandaen fra HRS.

HRS-illustrasjonen av Sumaya Jirde Ali sammen med en kakerlakk
Slik har HRS fått holde på i årevis, med statsstøtte. Bildebruken bærer preg av hva slags budskap denne menneskefiendtlige organsisasjonen ønsker å formidle, budskap som oppildner kommentarfeltet og som nesten alltid resulterer i hatefulle kommentarer mot enkeltmennesker og mot folkegrupper som ikke kan forsvare seg. Det er grunn til å tro at hatet forplanter seg videre ut i samfunnet, når disse som skriver i kommentarfeltene møter noen av hatobjektene sine der ute.

Illustrasjonen  av Sumaya Jirde Ali ved siden av det som skal forestille en kakerlakk er et godt eksempel på et slikt manipulert  bilde. HRS måtte fjerne bildet da fotografen Maria Gossé anmeldte dem for brudd på åndsverksloven. Da hadde det allerede ligget på facebook lenge. HRS vet hva de gjør når de gjør det lett for kommentarfeltet å assiosiere Sumaya med en kakerlakk. Kommentarene lot ikke vente på seg. 

KommentarfeltHegeStorhaug



Hege Storhaug selv kommenterte følgende til innlegget og illustrasjonen hun la ut: 
«Det er lovligt å kalle islam kakerlakk og det som verre er, men kaller du somaliske Jirde Ali en kakerlakk, da skal du dømmes for hat. Hm, jeg har da sett langt verre ting bli sagt om nordmenn, ikke minst fra islams rekker, uten at man trekkes for domstolen. Paragraf 185 om hatefulle ytringer bør skrotes. Den legger opp til forskjellsbehandling basert på hudfarge og religion.»

Dette er noe kommentarfeltet elsker. «Nordmenn» får høre langt verre ting, mener hun. Forskjellsbehandling! Dette argumentet brukes i kommentarfeltene gang på gang, og vitner om at disse «nordmennene» (jeg vil påpeke at Sumaya også er norsk) som angivelig utsettes for så mye urettferdighet, er glade i å plassere skyld hos mennesker som ikke har noe med dem å gjøre.

Direkte sladder og spekulasjoner om barna til den terrorsiktede kvinnen
En annen kommentarfeltet elsker å hate, er den terrorsiktede kvinnen som nylig ble hentet fra Syria med sine to barn.

Hege Storhaug har skrevet et innlegg som er fullt av sladder og spekulasjoner både om barna og moren. Guttens helse blir omtalt og spekulert i. Igjen bruker hun et illustrasjonsbilde av kvinnen i niqab, enda advokaten og kvinnen selv har uttalt at hun ikke lenger bruker plagget. Vi vet at dette plagget framkaller hatefulle følelser hos mange i kommentarfeltene; Hege Storhaug bruker det altså som illustrasjon.

HegeSkandalen

«Skandalen vokser og vokser», skriver hun. «Vi får bekreftet at barna har besøkt henne jevnlig i fengsel fra første dag. Burde ikke barna tvert om vært skjermet fra denne IS-kvinnen?»

Kanskje det bør være opp til barnefaglig kompetente mennesker å ta den avgjørelsen? Hva vet egentlig Hege Storhaug, annet enn sladderet hun så velvillig sprer?

«Hun skal fra første stund etter at hun ankom fengslet hatt besøk av begge barna. Barna er der «støtt og stadig», sier en kilde. Altså må barna antas å være ved god helse, og i alle fall ikke så syk som blant andre kvinnens advokat formidlet til Regjeringen. Dette forsterker inntrykket av at saken er en skandale som ikke tåler dagens lys.», skriver hun videre.

Hva mener vi vanligvis om spekulasjoner og sladder i vårt samfunn? Mener vi at aviser skal trykke det? Synes sykdom alltid utenpå? Hvor mange kronisk syke mennesker har opplevd å bli stemplet som friske snyltere som ikke gidder å jobbe? Her omtales et lite barn på den samme måten- med sladder. Argumentene om forskjellsbehandling får blod på tann, og kommentarfeltene blir styggere enn de fleste av oss orker å forestille oss eller gå inn i.

Hatet får florere, vokse og gro over flere år
Hege Storhaug vet godt hva som kommer, hun kjenner kommentarfeltene sine. Hun vet at hun har en ytringsfrihet der hun kan si det meste, spekulere og sladre, uten at hun får noen høyesterettsdom på seg. Likevel mener hun at hun selv er i offerkategorien «nordmenn». Hun vet at hun mottar statlige midler for å holde på med det, og at hun og HRS ikke en gang trenger å konkurrere med noen om midlene fordi de er lagt i en spesialpost, slik Dagbladet påpeker på lederplass den 07.02. Så store ofre er HRS, og hatet får florere, vokse og gro over flere år. 

Når er det nok, regjeringen Erna Solberg?