Jonas Gahr Støre, hvordan kan du feie barna i Moria under teppet, som om de var støv?

 

Du har nylig uttalt at du deler fortvilelsen til alle som engasjerer seg for barna i Moria. Hvordan kan du dele fortvilelsen, Jonas, når du konkluderer som du gjør? Du gjør som Europa har gjort siden EUTyrkiaavtalen i 2016: feier barna under teppet, som om de var støv.

I 2016 skrev lege Federica Zamatto fra Leger uten grenser: “Europe has decided to sweep migrants and asylum seekers under the carpet, like so much dust. Like a lazy housekeeper neglecting to do a proper job, the EU is attempting to hide the problem and put it out of sight. But these are people, not dust.”

Til brev2

Foto: Knut Bry/Tinagent. Vannet i disse springene deles av 1300 mennesker. Vannet forsvinner med jevne mellomrom.

 

Du vet like godt som oss som faktisk engasjerer oss at disse barna (og de voksne også, som lider) også er Norges ansvar, de kan aldri bli bare Hellas sitt ansvar. Grunnen til at 20 000 mennesker er stuet sammen der det kun er plass til 3000, er avtalen som av Leger uten grensers Lindis Hurum ble betegnet som ondskapsfull i 2016, og som av alle hjelpeorganisasjoner ble omtalt som inhuman. Norge ga sin fulle støtte til denne avtalen, som plasserte mennesker i dyp nød bak piggtrådgjerder, noe som liksom skulle føre til at folk sluttet å flykte over havet. Ser du ikke, ser dere ikke at folk på flukt er like desperate som før? Forskjellen er at vi bare lar dem være, som om de ikke eksisterte. Og mens vi i Norge ikke skal møtes mer enn fem sammen samtidig, står tusenvis i matkø i Moria i timesvis samtidig.

Du sier vi skal ta imot kvoteflyktninger i stedet. Ap stemte ned forslaget om å ta imot flere
SV foreslo på stortinget å ta imot 5000 kvoteflyktninger i 2020, det ble stemt ned av Ap. Du messer nå om at det mest rettferdige er å ta imot kvoteflyktniger. Det minner om Frp, som alltid messer om at vi må «hjelpe dem der de er», men aldri vil øke bistanden.

Jonas Gahr Støre, barna i Moria lider på vår vakt. Vi har delfinansiert Moria. Du vet at barn med kroniske og alvorlige sykdommer og skader ikke får hjelp der. Som fireåringen med brukket arm, som ikke får helsehjelp. Som den døve fireårige jenta– døv etter bombeangrep i Syria- som ikke får undersøkt hørselen, og som nå går glipp av alt språket hun skulle lære. Som en eldre mann med lungekreft som ikke får verken undersøkelser eller behandling. Dette skjer i vårt Europa, hvor selv Norge og Ap nå er med på at vi har A- og B-mennesker, der en virkelighet gjelder for oss, mens en annen, grufull, gjelder for dem. Tusenvis kan dø av koronaviruset, traumatiserte barn kan miste sine foreldre. Ap påstår nå at de vil bidra gjennom å sette greske myndigheter i stand til å evakuere. Har det noensinne virket å sende penger? Har vi sett at noe som helst har blitt bedre siden 2016? Det har blitt multiple ganger verre.

Traumatiserte barn og Norges direkte ansvar
Vet du hva traumatiserte barn trenger? De får ingenting av det de trenger i Moria, de blir møtt med nye traumer, ny frykt, ny smerte; det skader deres hjerneutvikling og de vil måtte slite med det resten av livet. Foreldres evne til å trøste blir selvfølgelig dårligere når de selv har mistet alt. Du kan uansett være sikker på at mange barn i Moria nå er livredde for å miste sine foreldre- og med god grunn. I Moria har de fleste nedsatt immunforsvar etter å ha levd i måneder og år under grusomme forhold. Så du jenta med mundbind og redde øyne på NRK-nyhetene? Vi var flere som så henne, gjorde du? Vi har et ansvar for gjøre noe med det vi ser, det holder ikke å snakke om at man «deler fortvilelsen».

Screenshot_20200405-222214_2

Fra NRK-nyhetene 05.04.20

 

Du snakker om at andre har det verre andre steder? Vel, vi har et direkte ansvar for mennesker i Europa med rett til å søke asyl, hvor vi har vært med på å sperre for denne retten. Har forresten en død person det verre enn en annen død person? Skal vi redde folk vi har ansvar for, eller skal vi ikke? Arbeiderpartiets ledelse mangler totalt solidaritet, og vil faktisk villig sitte og se på at mennesker på vår vakt blir alvorlig psykisk og fysisk syke, at barn ikke får sjansen til å utvikle seg som de skal, til noensinne å føle seg trygge. De klarte å redde seg selv fra krig, men Ap vil ikke redde ett eneste av dem fra en døds- og skrekkleir der barn utsettes for seksuelle overgrep, knivdrap, dødsbranner, og hvor mange nå med viruset trolig vil få se sine egne foreldre dø.

Det hjelper ikke å sende penger. Slutt å snakke om» å sette Hellas i stand til»- det har regjeringen gjort i fire år allerede, ingenting av dette virker. Lidelsen er enorm, vi ser den, vi kjenner til den. Å påstå at vi ikke bør eller skal hjelpe er ikke noe annet enn usolidarisk og inhumant, akkurat som avtalen som skapte all denne lidelsen. Det har gått fire år siden EUTyrkiaavtalen, dette er nå en villet katastrofe. Arbeiderpartiet bør med sin holdning til dette, gå grundig i seg selv og definere på nytt hva solidaritet er.

Flyktningene i Europa: Hvorfor holdes det ikke krisemøter?

 

Europa viser at disse menneskene ikke er verdt å redde. 

Vi leser om det og ser bilder av det i New York Times, The Guardian, i Dagsavisen, i Aftenposten, i VG, Dagbladet, på nrk.no; verst er det å se barna, vi ser bilder av dem i gjørmete og overfylte teltleire fulle av søppel.

«Advarer mot skrekkscenario på Lesvos: – Jeg er redd for at veldig mange kommer til å dø», står det. «Ber om akutt evakuering av flyktninger: – Et korona-utbrudd her vil få katastrofale følger». «Greek Refugee Camps Are Near Catastrophe, Rights Chief Warns»

Det skjer i vårt Europa; vårt eget Norge er medsammensvoren i EU-Tyrkia-avtalen, en avtale som har gjort det umulig for disse menneskene å komme seg ut. Nå som mange av dem står i fare for å dø av covid19: hvorfor er det ingen krisemøter?

Til brev2

Barn står i fare for å bli foreldreløse. Når covid19 kommer til leirene, har ingen der mulighet til å isolere seg, det finnes knapt såpe og vann. Foto: Knut Bry/Tinagent

 

Hvorfor ropes det ikke høylytt i regjeringskontorene, hvorfor er ikke dette på alles lepper? Hvorfor skrives det ikke så blekket spruter? Hvorfor er det ingen alarmberedskap, hvorfor har ikke regjeringen hastverk med å hjelpe dem ut av livsfare?

Vår egen statsminister holder ingen krisemøter for andre enn sine egne, hun uttaler akkurat i disse dager at Norge ikke vil hente ut noen fra Moria-leiren på Lesvos.

Samtidig ser vi leire fulle av mennesker som lider og er redde, som lever som dyr- leirene ble allerede for flere år siden karakterisert av hjelpeorganisasjoner som uegnet for mennesker. Det var lenge før trusselen om covid19 kom for alvor.

Ingen kan påstå at vi lar dette skje fordi vi ikke vet bedre.
Vi ser det skje, vi ser at veldig mange mennesker som er konsentrert i begrensede områder, må bli der de er fordi de ikke har andre alternativer.

Den fjerde statsmakt rapporterer om det, fingre har løpt over tastaturer; privatpersoner, menneskerettighets- og hjelpeorganisasjoner tar bilder, skriver, twitrer og deler. Norges første online demonstrasjon har blitt holdt med nesten hundre tusen seere, 7500 sko har blitt plassert på en Oslo-strand, tusenvis har skrevet under på oppropet Evakuer barnefamilier fra Moria nå. Hvor er den utøvende statsmakten? Den norske, de europeiske?

KnutBryMars

Flyktningleiren Moria har en kapasitet på i underkant av 3000 mennesker. Nå bor det opptil 22 000 mennesker der, blant dem 7500 barn. Foto: Knut Bry

 

Hvorfor har ikke Norge og Europa hastverk?
Så hvorfor ringes det ikke i alle klokker, hvorfor har ikke Europa og Norge hastverk med å redde liv? Menneskeliv er tydeligvis ikke nok til å holde krisemøter, rope høylytt, skrive så blekket spruter, til alarmberedskap eller til å ha hastverk. Alle mennesker er likeverdige. Artikkel 1 i Verdenserklæringen for menneskerettigheter lyder: «Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.»

Paradokset er da: Europa viser at disse menneskene ikke er verdt å redde. Siden vi alle er født med samme menneskeverd, betyr det at vi andre er like lite verdt. Vi er i ferd med ikke bare å degradere dem, men også oss.

Hvorfor holdes det ikke krisemøter? Fordi menneskeliv i Europa og Norge i dag ikke er nok. Hvem er vi da?

 

******

Dette innlegget er en nesten nøyaktig kopi av dette innlegget jeg skrev i Dagbladet i januar 2017. Jeg har byttet ut ordet “kulde” med “covid19” og gjort noen andre små endringer. Vi har dessverre ikke kommet lengre på over tre år. Vi har latt mennesker lide på vår vakt i årevis, latt dem leve i livsfare. Det har vært flere dødsfall både på grunn av kulde, underernæring, branner mm. siden da. Nylig døde en seks år gammel gutt i Moria i en brann.

I natt sov jeg i telt i skogen. Jeg drømte om at barna i Moria skal få slippe å sove i telt mer

 

I natt da jeg prøvde å få sove i teltet, tenkte jeg på hvor ubeskyttet man kan føle seg i et telt. Barn som har opplevd krig, ligger de og lytter etter lyder, slik jeg gjorde? Ligger de og er sultne, fordi de nesten ikke fikk mat dagen før?

Holder foreldrene rundt dem, eller gråter de over egen skjebne? Blir barnas gråt møtt med gråt? Ligger barna og kjenner at de egentlig må på do, men ikke vil forstyrre foreldrene- må de holde seg gjennom natta? Blir foreldre som er psykisk overbelastet fortere sinte på barna sine? Noen av svarene sier seg selv.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Foto: Knut Bry/Tinagent

 

Bildene er tatt av fotograf Knut Bry i leiren Moria på Lesvos. Slik ser noen av teltene og toalettene ut- dit barn må gå på do gå når behovet melder seg. Noen barn er uansett så redde at de tisser på seg. Mange er så redde for doene at de spiser minst mulig. Det er farlig for dem å gå på do alene, de kan bli utsatt for overgrep.

Toalett Moria2020forminsket

Foto: Knut Bry/Tinagent

 

Jeg sov altså i telt i natt, i skogen. Jeg lengtet litt hjem, selv om jeg hadde en fin familietur. Jeg tenkte på senga mi. På toalettet hjemme.

Jeg var imidlertid på telttur fordi det er en opplevelse som får oss til å glemme korona. Jeg hadde vakker natur rundt meg. Glade, bekymringsløse barn. Barna i Moria sover i telt fordi de må. Fordi de ikke har en seng, ikke har en bolig. De er ikke bare redde for lyder rundt seg, tenkte jeg på i natt. De er også redde for slåsskamper, og for skorpioner og rotter, som finnes i leiren. Og de kjenner ikke en frisk duft av grantrær, men en kloakkduft som aldri helt blir borte.

Hva kan du gjøre for at barna skal få slippe å sove i telt mer?
Hva kan du gjøre for å si fra om at vi ikke aktivt kan la barn være konstant redde og la hjerneutviklingen deres skades? Dersom du også mener at det er en vanvittig handling ikke å forhindre at koronaviruset smitter tusenvis av mennesker som lever så tett, der det kan ha fatale følger for voksne og barn med nedsatt immunforsvar? Hvor mange er det greit å la dø? Hvor mange barn skal vi la bli foreldreløse?

Du kan:

-Delta i en digital markering den 1. april, se her.

-Skrive under på et opprop, se her.

-Sende et postkort til Erna for 19 kr, Press Redd Barna Ungdom gjør det for deg om du vippser- se her. Trykk send, skriv Press Redd Barna Ungdom, og legg et kort i handlekurven. Skriv navnet ditt i kommentarfeltet før du betaler 19 kr.

-Ta bilde av deg selv med en plakat som sier “Evakuer barna fra Moria Nå” og poste det på facebook (offentlig innstilling), instagram og twitter. Se her. Bruk emneknaggen #EvakuerbarnafraMoriaNå, og følg @evakuer_barna_fra_moria_naa på instagram

-Dele, dele, dele innlegg på sosiale medier som omhandler saken.

-På facebook: Like siden Evakuer barna fra Moria nå og bli medlem i gruppa Hjelp oss å hjelpe flyktningene i Moria, så holder du deg oppdatert.

Kort oppsummert: Du kan gjøre en eller flere, eller alle disse tingene:
Skriv under, skriv postkort, bli med på digital markering, legg ut et bilde med budskapet #EvakuerbarnafraMorianå. Del, del, del! Vær med og legg press på våre myndigheter.

Vi kan ikke la koronaviruset bli siste punktum i historien om Moria.

 

 

 

 

Evakuer Moria før koronaviruset blir siste punktum i historien

 

Vi behandler menneskene i Moria som alt det de ser rundt seg. Det har symboleffekt. Som gjørme behandler vi dem. Som rotter. Som kloakk. Som skabb. Som sykdom. Som virus. Det er vår gave til flyktningkrisen. Dette er vårt bidrag.

KnutBryMars

Foto: Knut Bry/Tinagent

 

Koronaviruset har allerede ankommet Lesvos. Det er trolig bare et tidsspørsmål før noen i leiren blir smittet. De er fanget der, har ingen steder å gå. Politi og høyreekstreme er ute etter dem om de beveger seg utenfor. Norge vil ikke bidra med å evakuere og ta imot ett menneske, ikke ett barn.

Jeg skal ha hjemmekontor på ubestemt tid. Middag hos foreldrene mine i forbindelse med min fars bursdag er utsatt. Barnas skole er stengt. Er det flere enn meg som tenker på de mer enn 20 000 menneskene i den grufulle leiren Moria, blant dem 7 500 barn?

Gjelder tiltak for å spare liv bare oss?
Jeg klarer ikke å forstå det. Alt har blitt sagt. Lidelsene grundig dokumentert. Frivillige på de greske øyene har fortalt hvordan de har sett ting som for alltid vil bli sittende fast i dem- som de ikke vil klare å glemme. Barns blikk. Barn som slukner. Som mister all glede. Som ikke får den trøsten og kjærligheten et barn trenger, fordi foreldrene må stå i matkø, fordi de er foreldreløse, eller fordi foreldrene selv er grenseløst fortvilte. Hvordan er det for et gråtende barn som trenger varme og trøst å bli møtt av en gråtende mor eller en frustrert og aggressiv far som har glemt alle sine gode strategier for å trøste? Hva skjer med barnets hjerne og selvfølelse? Moria på Lesvos er en skrekkleir.

KnutBryMars2

Knut Bry/Tinagent

 

Sikkerhetstiltak settes i verk for oss andre rundt om i Europa. Hele Spania og Italia er praktisk talt satt i karantene. Selv skal jeg skal ikke på jobb de neste dagene, ikke ta offentlig transport. Barna mine skal ikke på skolen. Vi behandles som om vi eksisterer. Det jobbes med sikkerhet der vi er. Menneskene i Moria behandles som om de egentlig ikke finnes. De behandles som om de selv var det de ser rundt seg. Piggtrådgjerder. Skrekkinngytende toaletter. Skitt.

På dag to her hjemme begynner jeg å kjenne at jeg kan komme til å føle meg innestengt. Det er vanskelig ikke å ha informasjon om hva som skjer framover i tid, og det er vanskelig å se for seg at jeg nesten ikke skal møte noen andre enn familien min de nærmeste dagene. Så tenker jeg på teltene. Teltene er de eneste plassene menneskene i Moria kan søke tilflukt. Tenk om det var vår situasjon nå. Jeg ville blitt totalt sprø i hodet. Ingen forutsigbarhet, ikke noe håp, bare mangel på informasjon, ørkesløse dager under kummerlige forhold, uten ordentlig mat, såpe og vann, og med desperasjon overalt rundt meg. Barna mine, om de skulle ha det sånn, hjertet mitt ville synke langt ned i beina, den irritasjonen jeg kan kjenne snev av hjemme nå, i et hus med god plass, hvordan ville den sett ut i et telt på 3 kvadratmeter? Det er brutalt å tenke på.

Å unnlate å gjøre noe har en viktig symboleffekt for vår regjering
Jeg har sett opptak fra Stortinget der justisminister Monica Mæland ikke svarer på spørsmålene til representanten Karin Andersen. Hun bortforklarer med at Norge bruker mye penger. Ikke en eneste gang har jeg hørt en eneste statsråd svare på hva regjeringen gjør helt konkret for å bidra til å få barna ut av leiren, slik FN har anmodet om flere ganger. Det er snakk om en akutt situasjon, der FN og Leger uten grenser ber Hellas evakuere barn, barnefamilier og syke umiddelbart. Jeg har lest om kreftsyke mennesker som ikke får behandling, om barn som har brukket armen eller mistet hørselen etter bombeangrep uten å få legehjelp, om ei autistisk jente som skader seg selv og hyler hjelpeløst, om barn som har forsøkt å ta selvmord. Ingenting betyr noe for den norske regjeringens politikk. Vi vet alle sammen at penger eller feltsenger ikke hjelper, at de må ut av leiren. Hellas har ikke kapasitet til å bruke pengene. Hellas klarer ikke dette alene.

Tyskland, Frankrike, Irland, Portugal, Finland, Kroatia og Luxembourg skal til sammen ta imot 1600 barn og unge uten foresatte fra greske leire. Det er bare en brøkdel av barn og voksne som trenger Europas hjelp nå. Norge er et av verdens aller rikeste land, men vil ikke delta. Det å la dem være der, og vise at vi ikke vil ta dem imot, har en viktig symboleffekt for regjeringen. Ingen må tro at Norge vil ta imot noen, er budskapet. Dette budskapet er Norges viktigste bidrag.

Det er mulig å sette et annet punktum. Vi kan ikke gi opp.

 

 

 

 

 

 

Når livet ikke er til å holde ut. Livet i Moria

 

Foreldrene i Moria, hvordan holder de ut? De må se på at barna lider hver dag, uten å kunne gjøre noe med det. Den følelsen jeg kan ha når jeg ikke får sove fordi jeg bekymrer meg for noe, den har disse foreldrene- bare mye verre- 24 timer i døgnet.

Moria20201forminsket

Foto: Knut Bry/Tinagent

 

Vi mennesker er også bygd sånn at vi blir sinte og frustrerte når vi opplever sterk urettferdighet. Hvilke behov får disse foreldrene egentlig dekket? Mange av dem har prøvd å beskytte barna sine og flyktet fra krig. De fleste i Moria er flyktninger, ikke migranter. De har flyktet fra krig og krigshandlinger, men nå ødelegges de i leirene- i Europa.

Det er uutholdelig- konstant
Du vet hvordan det føles når du fryser så mye at det gjør vondt, og det eneste du tenker på er å bli varm igjen.

Du vet sikkert også hvordan det er å være skikkelig sulten eller tørst. Har du gått tom for vann en gang på lang tur i skogen?

Du vet også hvordan det føles når du må på do, men du ikke har noe tilgjengelig toalett rundt deg, og du blir smått desperat, teller sekunder og dette blir fullstendig altoppslukende inntil du endelig kommer deg til et toalett.

Du kan kanskje huske hvordan det er å ha smerter, for eksempel i en visdomstann, hvordan du ikke klarer å fokusere på noe annet før du får dempet smerten, enten med smertestillende eller ved å gå til tannlegen.

Har du noen gang vært trøtt og ikke klart å sove på grunn av bekymringer og tanker som svirrer rundt det samme hele tida? Eller så lei deg at alt føltes uutholdelig, fordi noen ikke forstod deg, du ikke ble hørt og du følte deg sår og liten?

Alle har vi vel også vært skikkelig redde en eller annen gang. Har du noen gang vært så redd at du følte deg desperat?

Hvert enkelt av disse udekkede behovene i seg selv er uutholdelig. Barna i Moria opplever udekkede behov omtrent konstant, hver dag og hver natt. De fryser, har ingen varm stue å gå inn i, kan ikke ta en varm dusj, får ikke lindring.  De får for lite mat, og i deler av leiren finnes det ikke vann. De går rundt med ubehandlet skabb. De voksne opplever det samme. Det finnes ikke normale toaletter å gå på når det er akutt. Toalettene ser ikke ut som toaletter. Hvordan foreldre gjør det når barna deres må på do om natta, kan jeg bare lure på. Det er mørkt, barna kan ikke gå alene, og det kan være lang vei.

Toalett Moria2020forminsket

Foto: Knut Bry/Tinagent

 

Barn og voksne går med fysiske smerter uten å få lindring, for den lille helsehjelpen som er å få, dekker bare det mest akutte. Det betyr at en fireåring som har brukket armen, bare må la den være sånn. FNs høykommisær for flyktninger rapporterer om en annen fireåring som har mistet hørselen etter bombeangrep i Syria, men ikke får hørselen undersøkt. Hvordan forstår denne fireåringen verden rundt seg når hun ikke en gang kan høre betryggende ord, er hun konstant utrygg?

Barna har ofte magesmerter og de er redde, noen har selvmordstanker. Fotograf Knut Bry har møtt en tiåring som har prøvd å ta livet sitt to ganger. Et barn på samme alder som mine barn, ønsker å dø. Det er uutholdelig å tenke på. Barna er redde for slåsskamper, og det er vanskelig å sove. De er også redde for rotter og skorpioner i teltene, stod det i Aftenposten i 2015. I 2020 fortelles det om det samme. De har bare gjørme, piggtrådgjerder, søppel og stank rundt seg. Får ikke dekket de mest basale behovene sine. Om de trenger en klem, står kanskje omsorgspersonen i matkø, eller er kanskje ikke påkoblet barnets behov. Hvor enkelt er det å være påkoblet, når man lever sånn? Foreldre bruker timevis i kø daglig for å skaffe mat.

Vi behandler ikke mennesker som mennesker
I tillegg til de basale behovene her og nå, har mange av dem grusomme opplevelser i bagasjen, de trenger hjelp til å heles. Det er det vi i Europa skulle hjulpet dem med. Det eneste riktige ville vært å ta imot desperate mennesker på flukt, tatt imot deres asylsøknader, og gitt hvert menneske en rettferdig og etterrettelig behandling. Rett og slett: Behandlet dem som mennesker. Ikke Norge alene, hele Europa. 

I stedet lar vi hver dag bli et helvete. Et liv det ikke er verdt å leve. Det er en grunn til de mange selvmordstankene, aggresjonen og slåsskampene- og samtidig er det mange i Moria som klarer det umulige, de står opp hver dag, gjør alt de kan for sine barn- for å se dem gå igjennom det samme helvetet dagen etter.

I Europa ødelegger vi mennesker. Barn, som egentlig er håpet, framtida, utvikler ikke hjernen som de skal, for de er kontant redde. En trygg tilknytning mellom barn og foreldre blir også vanskelig, for de har ikke forutsetningene for å leve normalt. De kan ikke engang sitte rundt et bord og spise sammen.

Akkurat nå får jeg ikke sove, på grunn av dette. Flere fortvilte mennesker ankommer Hellas, og blir møtt av skudd og tåregass. Vår statsminister sier vi må støtte Hellas i å passe yttergrensene, og at disse menneskene ikke er desperate.

Jeg minnes diktet «Du må ikke sove». Du må ikke sove!

 

 

 

 

 

Svar til Søreide og Mæland om barna i Moria

 

Utenriksminister Søreide og justisminister Mæland, jeg skriver til dere fordi jeg har lest deres svar på oppropet Evakuer barna fra Moria nå.

Til brev2

Foto: Knut Bry/Tinagent. I leiren Moria på den greske øya Lesvos.

 

Et svar der barna ikke snakkes om
Jeg er overrasket over retorikken dere bruker i svaret. Ordet ‘barn’ brukes kun én gang, og da for å si at utfordringene vi ser i Hellas ikke kan løses av Hellas alene eller ved overføring av et mindre antall barn til Norge. Dere bruker ord som inneholder ‘migrant’ eller ‘migrasjon’ hele 23 ganger. Det kan synes som om dere systematisk ønsker å rette fokuset vekk fra barna, som lider hver dag, til en forestilling om at menneskene i leirene er ‘økonomiske migranter’. Dere hevder tidlig i teksten:

“I 2015-16 kom 2,3 millioner migranter til Europa uten visum eller annen tillatelse. Et rekordhøyt antall som overveldet mottaksapparatet i mange europeiske land. Behandlingen av asylsaker viser at mange er økonomiske migranter uten reelt beskyttelsesbehov.”

Er de virkelig ‘migranter’?
Dere setter altså tidlig an tonen. Dette er “migranter uten beskyttelsesbehov”. Dette i en tid der det har vært krig i Syria og mange flykter fra Afghanistan, et av verdens farligste land, der rekordmange sivile har blitt drept og skadet de siste årene, tusenvis hvert år. I The Guardian påpekes det at 85 % av de som ankom de greske øyene i fjor var flyktninger. Frivillige i Moria, som for eksempel barnepsykolog Katrin Glatz Brubakk, bekrefter at det i Moria er flest syrere og afghanere. Å kalle dem ‘migranter’ er nedlatende, kunnskapsløst; rett og slett feil. Dere kunne i det minste brukt ordet ‘asylsøkere’, for det er det de er. De søker asyl som følge av krig og væpnet konflikt.  

At disse menneskene kommer uten visum eller annen tillatelse er ikke rart- det vil de ikke få. De har uansett rett til å søke asyl. Denne retten er nedfelt i menneskerettighetene, og er dessuten sedvanerett.

FN ber om akutt evakuering
FNs høykommisær for flyktninger har bedt om akutt evakuering av syke, barn og familier fra Moria. Forholdene der er nå så forferdelige at leger også frykter utbrudd av en pandemi. Barnepsykolog Katrin Glatz Brubakk har sett barna. “Barna som dunker hodet i gulvet til de blør. Toåringer som biter seg selv i frustrasjon over betingelsene de lever i. Jeg har tørket tårer og prøvd å gi håp. Jeg har holdt hånda til de som ikke lenger snakker og som knapt spiser. Fordi de er i Moria. Fordi vi lar dem være i Moria.»

Dere benevner altså ikke barna. Dere svarer som om de ikke fantes, som om hvert enkelt barn ikke hadde verdi. Dere svarer som om hvert enkelt barn ikke var et mål i seg selv. Som om hvert enkelt barn ikke var en grunn til å handle. Hvert enkelt barn som lider i Moria er ett for mye. Dere har rett, dette kan ikke løses av Hellas alene. Derfor må Norge og andre land i Europa bidra. Det er det som kalles solidaritet. Har regjeringen glemt hva solidaritet er? Hva et barn er verdt? For hvert barn som blir værende i Moria, vet vi i hvert fall at det kan bety uopprettelig skade, at den frykten de lever med kan skape sår som ikke vil gro.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Foto: Knut Bry/Tinagent. I leiren Moria på den greske øya Lesvos

 

Tror dere på det dere skriver? Dere vil hjelpe- med en moralsk pekefinger?
I deres svar til de frivillige som startet oppropet om evakuering, aner jeg også noe som ligner på victim blaming av menneskene i leirene. Det ligner på Frp-retorikk. Det er dette som overrasker meg så veldig. Dere uttaler: 

“Nesten daglig legger nye migrantbåter ut fra Tyrkia og Nord-Afrika for å nå Europa. Dette er en ekstremt farlig båtreise. Mange undervurderer hvilke farer de utsetter seg for. Mange har heller ikke et realistisk bilde av sannsynligheten for å få oppholdstillatelse i Europa. Vi må bryte denne onde sirkelen.”

Tror dere virkelig på det dere skriver? “Mange undervurderer hvilke farer de utsetter seg for?” Er det sånn dere vil hjelpe mennesker som flykter fra krigshandlinger- med en moralsk pekefinger? Jeg tror ikke disse menneskene undervurderer noe som helst. De har rett og slett ikke noe valg. De utsetter seg for en farlig reise fordi de ikke har andre alternativ. Tyrkiske myndigheter tvangsflytter nå syriske flyktninger til grenseområdene mot Syria.

Dere skriver også at mange som tar den livsfarlige reisen over havet ikke har et realistisk bilde av hva som skal til for å få asyl i Europa. Jeg tror det er dere som ikke har et realistisk bilde. Dere svarer ansvarsfraskrivende og virkelighetsfjernt, og går langt i å plassere ansvar på helt feil sted. Det er dere ikke verdig. Det er skuffende, jeg hadde trodd bedre om dere. Jeg hadde trodd 2500 eposter om barns lidelse, ville avkreve noe som ligner et ordentlig svar.

Justisminister Mæland unngår systematisk ordet «barn» i sitt svar om barna i Moria

 

Den 1. februar i år ropte barnepsykolog Katrin Glatz Brubakk foran Stortinget:

«Jeg er så forbannet for at dette får pågå! For jeg har sett dem. Barna som dunker hodet i gulvet til de blør. Toåringer som biter seg selv i frustrasjon over betingelsene de lever i. Jeg har tørket tårer og prøvd å gi håp. Jeg har holdt hånda til de som ikke lenger snakker og som knapt spiser. Fordi de er i Moria. Fordi vi lar dem være i Moria.»

FN, på sin side, ber om akutt evakuering av familier og syke fra den greske leiren, og leger frykter en pandemi på grunn av de alarmerende forholdene, skriver the Guardian.

BarnMoriaFeb

Foto: Knut Bry/Tinagent. Fra leiren Moria på den greske øya Lesvos

 

Våre ansvarlige politikere unngår  systematisk ordet «barn» i sitt svar om barna
Over 2500 har skrevet epost til utenriksministeren med tittelen «Evakuer barna fra Moria NÅ». Hun svarte sammen med justisministeren den 11. februar, under overskriften «Migrasjonsutfordringene løses ikke i Hellas alene». Her bruker de ord som inneholder «migrant» eller «migrasjon» hele 23 ganger. Ordet «barn» er brukt én gang: «De utfordringene vi ser i Hellas kan ikke løses av Hellas alene eller ved overføring av et mindre antall barn til Norge.»

Hvor mye er et barns liv verdt?

Barnepsykolog Katrin Glatz Brubakk har sett med egne øyne at det skjer en systematisk påført lidelse i Moria. 140 kronisk syke barn får ikke hjelp. Barn i Moria er livredde hele tida. Hun har sett mange redde barneøyne, barn tør ikke gå på de skitne doene og spiser så lite de kan for å slippe. Dette er et mareritt som pågår hver dag, det er en psykologisk katastrofe for barna. De får bare det de ikke trenger. De visner sakte. Livet i Moria er en kamp for å orke å leve videre.

Mens Mæland og Eriksen Søreide er opptatt av å omtale menneskene i Moria og andre leire på de greske øyene som «migranter», viser The Guardian til at over 85 % av ankomstene i fjor var flyktninger. De fleste familiene kom fra Afghanistan og Syria, men også fra Irak, Palestina og DR Kongo.

BarnMoriaFEB2

Foto: Knut Bry/Tinagent. Fra leiren Moria på den greske øya Lesvos

 

Barna de ikke vil nevne er overlatt til marerittene, konfliktene og angsten
«Migrantene er ikke overlatt til seg selv», uttaler Mæland og Eriksen Søreide. Har de fulgt med? Den eneste hjelpen asylsøkerne i leire som Moria får, er den hjelpen som tilbys av frivillige. Om kveldene og nettene er til og med enslige barn overlatt til seg selv. Katrin Glatz Brubakk er i leiren akkurat nå. Hun skriver på Facebook: «(..) knivene de eldre guttene slåss med kommer først frem når alle de frivillige har gått for dagen. Da er småguttene overlatt til marerittene, konfliktene og angsten. Når vaktene har gått hjem, det er mørkt og de har låst porten bak seg. Da må de enslige mindreårige håndtere savnet og sorgen alene.” 

Igjen er det påfallende at mens oppropet på 2500 eposter etterlyser handling for å få barna ut av Moria, bruker Mæland og Eriksen Søreide kun ordet «migranter». Hvor ok er det at barns liv, barn som lider i leiren avfeies? De avfeier altså barnas lidelse med at «utfordringene ikke kan løses av Hellas alene eller ved overføring av et mindre antall barn til Norge.» Nå har vi sett barn lide i over fem år, og situasjonen har bare blitt verre. Hvor lenge er det greit at vi ser på lidelsen uten å gjøre noe? Hvordan løses utfordringene dersom andre land i Europa tenker likt som Norge? Er ikke dette et ansvar hele Europa må ta? Det er riktig at utfordringene ikke kan løses av Hellas alene, nettopp derfor må flere land bidra! Det vi gjør nå, virker i hvert fall ikke. Norge har gitt sterk støtte til EU-Tyrkia-avtalen, en avtale som nå har opprettholdt lidelsen i år etter år etter år. Norge er derfor medansvarlig.

Ved å omtale barna som «migranter», gjør justisministeren og utenriksministeren det lettere for folk å fortsette med skylappene på, holde empatien unna. Ønsker de også å gjøre det lettere for seg selv? Jeg spør som barnepsykolog Katrin Glatz Brubakk i sitt innlegg på NRK Ytring: “Omar har ikke snakket siden han så bestefaren få hodet kappet av. Er han en migrant?”

Europa hvisker: Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg

 

Jeg skriver dette fordi jeg og mange med meg mener at Norge og Europa tar feil. 

Det kan oppleves som et slag i ansiktet for hvem som helst, voksen eller barn, hvor som helst i verden, når man tør å gi av seg selv, snakke ut fra egen overbevisning, bli ivrig, le, bruke litt høyere toneleie enn vanlig, vise engasjement, slik at gløden i øynene kommer fram- for så plutselig å få det rett i fleisen: en hånlig kommentar som latterliggjør, et blikk ment å sette på plass, tisking og hvisking, en kroppsholdning, en himling med øynene; noen som kommuniserer: Slutt med det du driver med, legg det ned, vær stille, slutt å snakke, slutt å skrive, slutt å synge, hold kjeft, vend blikket og engasjementet bort, du er bare teit, det du sier er hinsides, det er feil, og jeg blir både irritert og flau av å høre på deg.

BarnMoria2020GjørmeFORMinsket

Foto: Knut Bry/Tinagent. Fra leiren Moria på den greske øya Lesvos.

 

«Du skal ikke tro du er noe. Trodde du virkelig at du var noe? Da bør du tro om igjen. Roe deg ned. Holde deg til din plass. Den er der borte. Du skal ikke tro du er like meget som oss.»

Hva skjer da? Det ivrige gjøres om til sårhet, latteren blir borte, tårene sprenger på bak øyelokkene, gløden falmer, lille Gyda, fem år, slutter med det hun gjør, legger det ned, blir stille, slutter å snakke med den glade stemmen, den spontane latteren blir borte. Hun føler seg feil i det hun merker at det hun sier bare er teit og dumt eller ikke en gang verdt et svar.

Opplevelsen av å miste et verdig liv
Du kan miste livskraften når du prøver å finne et trygt sted å sove og spise, eksistere, for så å få det rett inn i ryggmargen fra dag én: Et hånlig bevis som setter deg på plass, et håndfast konkret som viser at du ikke er verdt noe- det er ingen plass for deg noe sted, ikke en seng, ikke et hygienemessig forsvarlig toalett, ikke nok mat, ikke nok plass, knivstikkinger og slåsskamper i stedet for trygghet, kanskje fire kvadratmeter til deg og hele familien din, søppel, gjørme og kloakk overalt, ingen legehjelp til dine syke barn, og du oppdager fort at dersom du prøver å si fra, blir både du og barna dine møtt med tåregass.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Foto: Knut Bry/Tinagent. Søppel i leiren Moria på den greske øya Lesvos.

 

«Du skal ikke tro du er noe. Trodde du virkelig at du var noe? Da bør du tro om igjen. Roe deg ned. Holde deg til din plass. Den er der borte. Du skal ikke tro du er like meget som oss».

Vi i Europa er veldig mye. Det er også veldig mye vi ikke er.

“Norge kan ikke være hele verdens sosialkontor”, så da trenger vi ikke være humanitære, bare når det passer oss. Selv om du aldri har vært i Afrika, eller har flyktet derfra på grunn av væpnet konflikt og forfølgelse, kan du bare reise dit- der er det “godt og varmt”, skrives det i kommentarfelt. De sier det det samme i mange land over hele Europa, knapt noen vil gi deg plass til å være et menneske. De som har den utøvende makten i Norge tenker mest på innvandringsregulerende hensyn og kroner og øre og sier de «leter etter varige løsninger» samtidig som ingenting skjer. Hvor leter de? Langt nede i Morias gjørme?

Jeg skriver dette fordi jeg og mange med meg mener at Norge og Europa tar feil. Du skal tro at du er noe. Skal du tro på det, må vi behandle deg som det du er, et menneske. Du har ressurser og potensiell glede i deg et sted, og vi må begynne å se det. Gleden og det verdige livet er ikke forbeholdt oss. Glemmer vi det, mister vi noe av vår egen verdighet og menneskelighet.

 

Halvsannhetene som presenteres av HRS er giftige for samfunnet

Nettavisens kommentarfelt til mitt eget debattinnlegg om barna som lider i leiren Moria på den greske øya Lesvos åpnet øynene mine for alvor.

 

Human Rights Service (HRS) har kanskje Norges mest villedende navn. Organisasjonen sprer halvsannheter, sladder og spekulasjoner, og kommentarfeltene bugner av rasisme og hat. HRS må gjerne bruke ytringsfriheten, men å støtte dem med penger er å be om et dårligere samfunn med mindre tillit mellom mennesker.

Kommentarer om «afrikanske unge menn» eller «afrikanske migranter» til saken om barna i Moria
Her er et utvalg kommentarer til innlegget mitt i Nettavisen, som omhandlet barn i den ytterste nød:

«Så får Leger uten grenser slutte å plukke opp unge afrikanske menn som kjem i hopetall (ikkje farlig å sette seg i gummibåt når dei veit dei blir redda, er jo sånn det har blitt) Legane kan hjelpe der det trengs og ikkje drive hjelp for «goldhunters»»

«Leger uten Grenser har skapt mye av dette. Etterspørselen ble mye større da de begynte å plukke opp disse Afrikanske ungdommer.»

«Guri Waalen Borch er ute og gråter offentlig igjen … – til støtte for menneskesmuglere og dem, som har hatt råd til å betale dem.»

«Jeg vet om et kontinent hvor det ikke er vinter, men godt og varmt hele året. Det heter Afrika…»

Afrikanske «migranter» og påstander om at Leger uten grenser er menneskesmuglere. Hvor har jeg hørt dette før?

Halvsannheter og usannheter fra HRS
Da det begynte å komme flere båtflyktninger over Middelhavet som følge av krigen i Syria, fulgte Hege Storhaug og Rita Karlsen i HRS opp med påstander om at de fleste som kom var økonomiske migranter fra «turistlandet Gambia». En mildt sagt lemfeldig bruk av tall, da nærmere ettersyn viste at seks av syv ikke kom fra Gambia.

Tilbake til Moria. HRS er selvfølgelig ikke alene kilden til alle feiloppfatningene. HRS har hele veien vært godt hjulpet av sin medsammenvorne støttespiller Frp, som sprer det samme budskapet, særlig via Sylvi Listhaug og Jon Helgheim. Når HRS og Frp først har spredd disse usannhetene eller halvsannhetene, holder de seg i live i mange år. Så skadelig er den statsstøttede, fiendtlige propagandaen fra HRS.

Fakta er at det er flest afghanere i Moria. Jeg har vært i kontakt med barnepsykolog Katrin Glatz Brubakk som har vært på oppdrag der flere ganger for Leger uten Grenser, og hun bekrefter dette. Dernest kommer syrere, og til slutt kongolesere. 40 % er barnefamilier. De kongolesiske flyktningene kan vanskelig kalles migranter. I DR Kongo er 300 000 mennesker drevet på flukt etter massakrer og voldelige sammenstøt, i følge Aftenposten. Heller ikke de kan «reise tilbake dit de kommer fra», slik kommentarfeltene messer bedrevitende om.

Leger uten grenser og påstander om menneskesmugling
Nina Hjerpset-Østlie skrev i juni 2017: «Hjelpeorganisasjoner som har skip i farvannet erkjenner at de bidrar til menneskemuglernes forretninger.»

Deretter viser hun til et sitat fra Leger uten grensers Stefano Argenziano der han uttaler at det er en nødvendighet å redde liv. Det er verken årsaken eller løsningen på problemet, sier han. HRS har vridd på denne uttalelsen, og det samme har vi sett deres støttespiller Frp gjøre i mange anledninger. Resultatet ser vi i kommentarfeltene.

Mange mener visst i fullt alvor at vi  skal la mennesker drukne i havet, og at organisasjoner som redder liv er menneskesmuglere. Så skadelig er den statsstøttede, fiendtlige propagandaen fra HRS.

HRS-illustrasjonen av Sumaya Jirde Ali sammen med en kakerlakk
Slik har HRS fått holde på i årevis, med statsstøtte. Bildebruken bærer preg av hva slags budskap denne menneskefiendtlige organsisasjonen ønsker å formidle, budskap som oppildner kommentarfeltet og som nesten alltid resulterer i hatefulle kommentarer mot enkeltmennesker og mot folkegrupper som ikke kan forsvare seg. Det er grunn til å tro at hatet forplanter seg videre ut i samfunnet, når disse som skriver i kommentarfeltene møter noen av hatobjektene sine der ute.

Illustrasjonen  av Sumaya Jirde Ali ved siden av det som skal forestille en kakerlakk er et godt eksempel på et slikt manipulert  bilde. HRS måtte fjerne bildet da fotografen Maria Gossé anmeldte dem for brudd på åndsverksloven. Da hadde det allerede ligget på facebook lenge. HRS vet hva de gjør når de gjør det lett for kommentarfeltet å assiosiere Sumaya med en kakerlakk. Kommentarene lot ikke vente på seg. 

KommentarfeltHegeStorhaug



Hege Storhaug selv kommenterte følgende til innlegget og illustrasjonen hun la ut: 
«Det er lovligt å kalle islam kakerlakk og det som verre er, men kaller du somaliske Jirde Ali en kakerlakk, da skal du dømmes for hat. Hm, jeg har da sett langt verre ting bli sagt om nordmenn, ikke minst fra islams rekker, uten at man trekkes for domstolen. Paragraf 185 om hatefulle ytringer bør skrotes. Den legger opp til forskjellsbehandling basert på hudfarge og religion.»

Dette er noe kommentarfeltet elsker. «Nordmenn» får høre langt verre ting, mener hun. Forskjellsbehandling! Dette argumentet brukes i kommentarfeltene gang på gang, og vitner om at disse «nordmennene» (jeg vil påpeke at Sumaya også er norsk) som angivelig utsettes for så mye urettferdighet, er glade i å plassere skyld hos mennesker som ikke har noe med dem å gjøre.

Direkte sladder og spekulasjoner om barna til den terrorsiktede kvinnen
En annen kommentarfeltet elsker å hate, er den terrorsiktede kvinnen som nylig ble hentet fra Syria med sine to barn.

Hege Storhaug har skrevet et innlegg som er fullt av sladder og spekulasjoner både om barna og moren. Guttens helse blir omtalt og spekulert i. Igjen bruker hun et illustrasjonsbilde av kvinnen i niqab, enda advokaten og kvinnen selv har uttalt at hun ikke lenger bruker plagget. Vi vet at dette plagget framkaller hatefulle følelser hos mange i kommentarfeltene; Hege Storhaug bruker det altså som illustrasjon.

HegeSkandalen

«Skandalen vokser og vokser», skriver hun. «Vi får bekreftet at barna har besøkt henne jevnlig i fengsel fra første dag. Burde ikke barna tvert om vært skjermet fra denne IS-kvinnen?»

Kanskje det bør være opp til barnefaglig kompetente mennesker å ta den avgjørelsen? Hva vet egentlig Hege Storhaug, annet enn sladderet hun så velvillig sprer?

«Hun skal fra første stund etter at hun ankom fengslet hatt besøk av begge barna. Barna er der «støtt og stadig», sier en kilde. Altså må barna antas å være ved god helse, og i alle fall ikke så syk som blant andre kvinnens advokat formidlet til Regjeringen. Dette forsterker inntrykket av at saken er en skandale som ikke tåler dagens lys.», skriver hun videre.

Hva mener vi vanligvis om spekulasjoner og sladder i vårt samfunn? Mener vi at aviser skal trykke det? Synes sykdom alltid utenpå? Hvor mange kronisk syke mennesker har opplevd å bli stemplet som friske snyltere som ikke gidder å jobbe? Her omtales et lite barn på den samme måten- med sladder. Argumentene om forskjellsbehandling får blod på tann, og kommentarfeltene blir styggere enn de fleste av oss orker å forestille oss eller gå inn i.

Hatet får florere, vokse og gro over flere år
Hege Storhaug vet godt hva som kommer, hun kjenner kommentarfeltene sine. Hun vet at hun har en ytringsfrihet der hun kan si det meste, spekulere og sladre, uten at hun får noen høyesterettsdom på seg. Likevel mener hun at hun selv er i offerkategorien «nordmenn». Hun vet at hun mottar statlige midler for å holde på med det, og at hun og HRS ikke en gang trenger å konkurrere med noen om midlene fordi de er lagt i en spesialpost, slik Dagbladet påpeker på lederplass den 07.02. Så store ofre er HRS, og hatet får florere, vokse og gro over flere år. 

Når er det nok, regjeringen Erna Solberg?

Når ble barn så lite verdt?

I Al Hol blir barns normale utvikling skadet, og livsgnisten svekkes dag for dag. Alle barna i Al Hol lider. Det samme gjelder barna i Moria i Hellas. Ingen barn skal leve slik. 

 

 

Jeg føler et veldig ubehag og også sinne når jeg ser fokuset som har utviklet seg rundt den fem år gamle gutten som har blitt hentet til Norge sammen med mor og søster. Jeg har engasjert meg i barna i Al Hol lenge, og er utrolig glad for at denne lille familien nå er hjulpet hjem. Her viste Erna Solberg ryggrad, selv om det kom sent. Det gjenstår å se om regjeringen ser at psykisk helse hos barn kan være like viktig som fysisk helse. Barna som er igjen, lider også, både psykisk og fysisk. Mest av alt lider de nok psykisk. Det er skadelig for et barns hjerne og nervesystem å være redd hele tiden, understimulert hele tiden, sulten, utrygg, kald, å aldri få oppleve glede, lek, framtidshåp. Når barns omsorgspersoner også er redde og kanskje nedstemte, kan det påvirke samspillet og omsorgen negativt. Det er vanskelig å være en god forelder når man har det skikkelig dårlig.

Men nå, nå har altså disse to barna kommet og det er fælt å se mye av det som skrives i sosiale medier. Flere har framstilt kvinnen som en hun ikke er. Som en annen kvinne, med et annet navn, uten å sjekke ordentlig om det stemmer. Hvem av oss kjenner historien hennes? Hvem av oss vet hva slags tilstand av frivillighet eller ufrivillighet hun levde under etter at hun hadde ankommet Syria? Som Røde Kors’ generalsekretær Bernt Apeland påpeker, synker vi lavt når vi dehumaniserer mennesker, uansett hvem de er. Mennesker er mennesker, og vi har et rettssystem som skal dømme.

For noen dager siden var jeg inne på Sylvi Listhaug sin facebookside og så hva en del kvinner fikk seg til å skrive der, om den syke femåringen. Han var ikke syk, mente de. Han så jo frisk ut på alle bilder! Og hvorfor så vi han ikke liggende i en seng, hvis han var syk? Jeg klarte ikke la være å svare på en av kommentarene. Fordi han ikke har hatt noen seng, svarte jeg. Jeg har sett han på et bilde liggende i et telt, ved siden av søstera si. Men ville det kanskje vært litt uetisk å avbilde et sykt lite barn liggende, veldig mange ganger? Denne gutten skal leve videre i Norge! Og som psykologspesialist Heidi Wittrup Djup påpeker, han kan komme til å lese om seg selv.

Derfor er det også viktig at folk besinner seg. Måten vi omtaler moren på, vil også gå ut over barna. Uansett hva hun har gjort, har hun krav på de samme rettsprinsippene som alle andre som er mistenkt for noe kriminelt. Guttens helsetilstand her og nå har ingen av oss noe med. Likevel florerer det av spekulasjoner, for her går det visst ingen grense. Når ble barn så lite verdt?

Noe av det jeg reagerer sterkest på, er når enkeltpersoner (til og med svært ressurssterke folk som jeg ellers beundrer og ser opp til) påstår at denne moren brukte barnet sitt som billett eller gissel for å komme til Norge. Hva vet disse menneskene om de hverdagslige situasjonene denne moren har hatt med barna sine? Hvordan hverdagen har vært for dem, hvor viktig moren har vært eller ikke har vært for den lille gutten når han har vært redd og syk? Vet disse menneskene hvor skadelig det er for et barn å fjerne det aller siste de har av trygghet, i dette tilfellet barnets egen mor- som for barnet trolig representerer et trygt fang, trøst, omsorg? Kvinnen har selv sagt at han ville sluttet å spise om han ble fjernet fra henne. Det er ikke så vanskelig å tro på. Et barn som har opplevd så mye traumatisk, har ikke mye å gå på. Flere barnepsykologer har uttalt seg om dette spørsmålet. En mor vet hvor fælt det vil være for barnet hennes å bli atskilt. Å be henne om det, i seg selv, strider imot lovverk om retten til et familieliv.

Når vi har denne kunnskapen, bør vi alle sammen tenke oss nøye om før vi dehumaniserer og sprer rundt oss med usannheter eller halvsannheter, spekulasjoner og domfellelser. Når vi har denne kunnskapen, bør ikke fokuset være HVOR syk gutten er, men på alt vi vet om hvor skadelig forholdene i Al Hol er for barn, og på hvordan vi kan legge til rette og hjelpe barna så skaden blir minst mulig. Fokuset bør også ligge på at alle barna må hentes hjem, fordi det er farlig og skadelig for barn å leve i slike leire.

Jeg er stolt av å bo i en rettsstat. Gutten har blitt tatt hånd om på Ullevål, og mor har fått være der. Fordi den barnefaglige kunnskapen finnes. Fordi vi har et system som fungerer. Jeg håper vi får se mer ryggrad framover.