Er det noen voksne tilstede i den norske regjeringen? Barn dør i Al-Hol. Norske barn kan være de neste

En kronisk syk fireåring med lavere vekt enn en ettåring legger armen rundt lillesøsteren sin. Han evner å gjøre mer for henne en norsk regjering som har forpliktet seg til å oppfylle alle norske barns rettigheter i henhold til barnekonvensjonen.

Barn

Skjermdump fra VG.

 

Ikke bare kan barna dø. De lider her og nå av underernæring, diaré og elendige forhold. De har opplevd og sett grusomme scener, og har som alle barn et stort behov for trygghet og forutsigbarhet. De har behov for å utvikle seg som barn skal, så de en gang kan bli trygge barn og ungdommer. I stedet forteller den belgiske psykologen Gerrit Loots til New York Times hvordan barn han har observert i leiren får stadig dårligere evne til å konsentrere seg og samarbeide med andre barn i lek. Det haster å ikke forlenge deres allerede forsinkede utvikling.

Ifølge Advokatforeningens leder Jens Johan Hjort (i Aftenposten 15.08), har regjeringen i henhold til barnekonvensjonen en handlingsplikt. Regjeringen har ikke noe valg, de må hente barna hjem. Hans kolleger Arne Gunnar Aas og Else Leona McClimans i Advokatforeningens menneskerettighetsutvalg spesifiserer på Advokatforeningens nettsider:

«Barnekonvensjonens handlingsplikt for staten vil derfor både innebære å få barna ut av situasjonen som påfører dem skaden, og å gi dem rehabilitering for de skadene de har blitt eksponert for.»

 

Regjeringen velger å se bort, på tross av det store presset fra menneskerettighetsorganisasjoner, psykologer, hjelpeorganisasjoner, FN, Europarådet, for å nevne noen. Regjeringen velger å la statssekretær Audun Halvorsen svare på de fleste spørsmål fra pressen, som om saken ikke var viktig nok til at statsministeren selv svarer. Disse barnas liv og helse er ikke viktig nok for denne regjeringen, som heller nører opp under et hat mot de norske IS-kvinnene. Regjeringen har åpnet for at barna skilles fra mødrene, noe som vil kunne bety nye traumer for barna og som dessuten vil bryte med EMK og barnekonvensjonen. Det er Frp som får snakke høyest.

Frps Jon Helgheim vil ikke redde barnas liv fordi han mener mødrene setter norske liv i fare. “Jeg vil ikke ha noens liv på samvittigheten”, skriver han på twitter den 9. august. Det er nettopp det han vil  kunne ende med å få. Barns liv på samvittigheten. At mødrene vil sette norske liv i fare er en spekulasjon og en manglende tillit til det norske rettssystemet og PST. Samtidig får barna lide videre uten altfor stor oppmerksomhet i media. Da reddet regjeringen seg unna denne gangen også? Man kan spørre seg om noen norske barn blir ansett som mer verdt enn andre norske barn. Det er verdt å spørre seg om bompenger er viktigere enn barn, for vi har foreløpig ikke sett lignende krisestemning på barnas vegne. Denne stemningen bør vi få se, om ikke regjeringen ønsker å huskes i framtida for dette enorme sviket den er i ferd med å begå.

 

 

 

 

 

Advertisements

Hva bør Norge gjøre for de norske barna som lider i Al-Hol-leiren i Syria?

Hva er juridisk og barnefaglig det rette å gjøre?

Her er en oversikt over hva norske myndigheter bør gjøre ifølge advokater, hjelpeorganisasjoner, psykologer, FN og Europarådet. Oversikten er langt fra komplett- presset på norske myndigheter har vært massivt.

 

Barnekonvensjonen

Illustrasjonsbilde fra Flickr.com

 

– Forholdene i Al-Hol-leiren, der Redd Barna tar seg av 21 foreldreløse barn i dag, er forferdelige. Leiren har sprengt kapasitet og sjudoblet tallet på flyktninger siden nyttår. Flere barn har dødd av underernæring og sykdom. Det haster å hente barna hjem. Monica Sydgård, leder av Redd Barnas Norgesprogram.

– Av hensyn til barna, mener Redd Barna at mødrene til barna må komme tilbake til Norge sammen med dem. FNs barnekonvensjons artikkel 3 forplikter statene til å gjøre det som er til barnets beste. Å skilles fra sine mødre under dramatiske omstendigheter i leirene vil ikke være til barnets beste.
Reddbarna.no, 23. april

– Regjeringen bryter barnekonvensjonen om de skiller barn fra sine foreldre i leirene i Syria, sier Barneombudet, og ber regjeringen få barna og foreldrene til Norge så snart som mulig. Nrk.no 27. april

– Det eneste disse barna har nå, som IS ikke tok ifra dem, er mødrene deres. Norske myndigheter kan ikke aktivt gjøre barna foreldreløse som et ledd i prosessen som skal bringe barna hit.
Psykologforeningens menneskerettighetsutvalg, ved leder, psykolog og tidligere barneombud Reidar Hjermann, medlemmer og psykologer Nora Sveaass, Heidi Wittrup Djup, Karl Eldar Evang og Tonje Lossius Husum,  nrk.no 4. juni.

– Vi kan ikke rykke disse barna vekk fra mødrene sine. De er trygghetsbasen der barna er nå. Tilknytningsbåndene mellom barn og foreldre er sterke. Å skille dem er verken tilrådelig eller mulig å forsvare ut fra et faglig ståsted.
Psykolog Atle Dyregrov, Dagsavisen 5. juni.

– Norge må ta ansvaret for alle sine statsborgere, slår FNs høykommisær for menneskerettigheter Michelle Bachelet fast. Aftenposten 24. juni.

– Dette er ikke et sted for barn. Barnas beste må veie tungt når fremtiden til de norske barna som oppholder seg i Syria skal avgjøres. Røde Kors mener at det er ikke er til barnas beste dersom de splittes fra sine mødre i Syria. Norske myndigheter bør derfor ta initiativ til å få familiene som har ønsket det hjem til Norge.
Bernt G. Apeland, generalsekretær i Røde Kors. VG, 13. juli

Human Rights Watch slutter seg til oppfordringen fra FNs høykommissær, som har beskrevet forholdene i al-Hol som umenneskelige. – Små barn med utslett på huden, spinkle lemmer og oppsvulmede mager leter gjennom dynger med illeluktende søppel under den glovarme solen, eller ligger slappe, skitne og fulle av fluer på teltgulv.
HRW, Nettavisen, 23. juli.

– En stat kan ikke sitte stille og se på at deres mindreårige statsborgere utsettes for grove menneskerettighetsbrudd, bare fordi det er vanskelig eller politisk utfordrende å hjelpe dem. Myndighetene må forsøke!
– Myndighetene har ikke et valg i en slik traumatiserende situasjon. Alle stater som har undertegnet Barnekonvensjonen, slik Norge selvsagt har, pålegges en handlingsplikt.
– UD må umiddelbart organisere tverrfaglige team som reiser til alle interneringsleirer hvor det oppholder seg norske barn, og oppsøke barnas foreldre. For det er i utgangspunktet omsorgspersonens beslutning om barnet kan bringes til Norge, eller må forbli i interneringsleiren.
Advokatforeningens leder Jens Johan Hjort, tidligere Høyre-ordfører i Tromsø, Aftenposten, 15. august.

– Denne saken kan gjøres vanskelig ved å snakke om det politiske aspektet og mødrene. Men arvesynden er avskaffet i Norge, og dette handler om barna, og ikke noe annet enn barna og de må prioriteres.
Tidligere statsråd Victor Norman (H). Nrk.no 14. august.

– De som har vært inne i Syria og vurdert forholdene for barna, mener at situasjonen i leirene er så forferdelig at både barna og de voksne kan dø.
Tidligere statsråd Knut Vollebæk (Krf), Nrk.no 14. august.

– Norske IS-krigere som sitter fast i leirer i Syria og Irak, har krav på å få en rettergang i Norge. Retten er nedfelt både i Grunnloven og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK).
Generalsekretær i Europarådet, Thorbjørn Jagland, Dagsavisen, 15. august

– FNs barnekonvensjon og andre bestemmelser pålegger Norge å gjøre alt som er mulig for sikre barnas trygghet og rettigheter, på den måten som best ivaretar barnas beste. Men det kan virke som at den norske regjeringen er mer opptatt av å hindre at barnas mødre kommer hjem til Norge enn å redde barnas liv. Dette til tross for at både representanter for FN og for alle de største humanitære og menneskerettighetsorganisasjoner har oppfordret alle land å ta seg av sine borgere, og spesielt barna, som sitter fast i Syria.
Amnesty, 23. august

– Dette er i ferd med å bli en politisk og humanitær skandale som norske myndigheter kan og bør avverge. Det er en varslet og valgt tragedie, dersom vi skiller barnet fra mor og slik destabiliserer og potensielt traumatiserer allerede sårbare barn.
– River vi et barn ut av armene til mor, blir verden uforutsigbar og utrygg og det blir vanskeligere for barnet å etablere nye relasjoner til andre og nyttiggjøre seg av hjelp. Sårbare barn som befinner seg i en krisesituasjon, tåler mindre og trenger at evakuering skjer sammen med den primære omsorgsgiveren – som kanskje representerer det eneste snev av trygghet barnet noensinne har kjent.
Psykolog Heidi Wittrup Djup, Dagbladet 27. august.

– Det er noe grunnleggende galt med å vurdere å skille mor og barn. Alt er galt med det. Dette er ikke et spill. Dette er en situasjon som kan få dødelige følger for barnet. Man later som at dette er en brikke man kan flytte på, men man kan ikke flytte på døden. Barnepsykolog Magne Raundalen, Dagbladet, 27. august.

– I regjeringens hjemmesnekrede barnepsykologi mener de at det er mødrene som er årsaken til traumene fordi de tok en gal avgjørelse da de fulgte ektemennene til Syria. Altså har de ikke omsorgsevne. Påstanden er politisk og ikke barnefaglig. Skulle den være gyldig, er det mange maktmennesker som skulle blitt fratatt barna sine fordi de har fattet politiske avgjørelser som har ført til krig og fordervelse. Navn skal ikke nevnes.
– Traumatiserte barn får skader i hjernen som påvirker hukommelse og følelsesregulering. Adskillelse fra en trygg omsorgsbase forverrer situasjonen. Noen av skadene kan kompenseres ved trygg omsorg og riktig behandling. Et ødelagt liv kan langt på vei reddes. Norge har denne kompetansen. Regjeringen har derfor et direkte ansvar for et eventuelt ødelagt liv hvis den opprettholder vedtaket om å skille barna fra foreldrene.
Psykolog og professor Willy-Tore Mørch, Nordlys 1. september.

VG, 5. september: Regjeringen står fortsatt fast ved at IS-kvinnene ikke skal hjelpes til Norge. Justisminister Jøran Kallmyr vil ikke engang kommentere hva regjeringen vil gjøre for å hjelpe barna.

– Hvis du får valget mellom å sende barnet fra deg eller la barnet bli værende i leiren, der de risikerer å bli alvorlig syke eller i verste fall dø – det er ikke en reell valgsituasjon. Derfor kan du ikke bygge dette på samtykke. Det blir både uetisk og juridisk galt.
Professor i barnerett ved Oslo Met, Elisabeth Gording Stang, Nrk 4. juni.

 

 

 

 

 

 

IS-kvinnene dehumaniseres. Det går ut over barna deres

Det er slående hvor svart-hvitt IS-kvinnene blir omtalt. De må stilles til ansvar, for ingenting kan unnskylde IS’ handlinger og støtte til disse handlingene. Noen spørsmål bør imidlertid stilles: Hva var deres livshistorie? Hvorfor reiste de? Hva gjorde de i Syria? Snakker vi ikke om dette, vil enkle, dehumaniserende framstillinger trolig fortsette å gå nådeløst ut over de uskyldige barna deres -gjennom regjeringens steile og brutale nei til å hjelpe dem til Norge. 

 

 

Vi har noen beretninger om IS-kvinner å se til. Åsne Seierstad forteller i boka To søstre om Aisha, som ifølge en venninne var veldig snill, men som fra tidlig alder hadde måttet stenge av sine egne følelser. Åsne Seierstad forteller at Aisha hele livet hadde sett faren dunke moren i gulvet, i veggen, i møblene. Da hun var tolv år prøvde hun å beskytte moren, og stilte seg imellom. Moren ringte politiet etter 15 års mishandling. Saken kom til behandling i konfliktrådet, men faren fikk fortsette som før. Aisha prøvde også å beskytte sine småsøsken mot faren, men han reagerte med å slå henne, og deretter de andre barna etter tur.

Sårbarhet for propaganda
Kanskje ikke rart at Aisha var sårbar for IS-propaganda? Hun, som “Emira”, trengte en vei ut. “Emira”, som er moren til den syke 4-åringen som har vært mye omtalt i media, stod ifølge boka foran et tvangsekteskap. Hun skulle giftes bort med en fetter. “Emira” bønnfalt faren sin om å få slippe, men han ga seg ikke. De to søstrene fra Bærum, på sin side, var bare 16 og 19 år. De hadde hatt en koranlærer som ifølge boka sådde små frø i dem, dette var unge jenter som lette etter en identitet. Islam Net klarte også å fange oppmerksomheten til mange som følte seg utenfor det norske majoritetssamfunnet. Jentene kom senere inn i et nettverk der IS-propagandaen hadde fritt leide.

Aisha, «Emira» og de to søstrene «Ayan» og «Leila» var på et sted i livet der de sugde til seg det budskapet de ble presentert. De skulle ha vært kritiske, i stedet havnet de i en ytterliggående religiøs boble der det bare fantes én sannhet. Hjernevask. Vi vet at ungdomshjernen er under ombygging og ikke ferdig utviklet.

Ønsket seg ut
“Emira” har fortalt Nrk at hun helt fra starten etter å ha ankommet Syria ønsket seg tilbake til Norge. Den steile faren som ville tvangsgifte henne har fortalt VG at han har betalt løsepenger for å få henne ut. Hun befinner seg nå i Al-Hol med sin alvorlige syke fireårige sønn og en datter på tre år. Mange i sosiale medier er skråsikre på at hun må være en forferdelig mor, som har støttet IS og så fått barn. Kan hun ha fått barn samtidig som hun desperat ønsket seg ut? Hva vet vi om hva slags tilstand av tvang eller frivillighet hun befant seg i når det gjelder å sette barn til verden? Om Aisha skriver Seierstad også at ektemannen Bastian drepte barnet hennes mens hun ble stengt ute og ikke kunne stille seg imellom han og barnet slik hun hadde gjort tidligere med sine småsøsken. “Emira” ble vitne til dette, hun var Bastians første kone og hadde akkurat da et nyfødt barn. 

Rettsprinsipper som må følges- og som nå brytes av norske myndigheter
Hva vet vi om noe som helst, før disse kvinnene stilles for retten? Hva vet vi om omsorgsevnen før barnevernet har vurdert den? Det er poenget. Vi har rettsprinsipper i Norge som må følges, for alle. Der kvinnene er nå, får de ingen rettssak, noe de faktisk har rett på. Alle kvinnene har sin særegne historie.

Det eneste vi med sikkerhet vet, er at norske myndigheter nå bryter barnekonvensjonen og den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, og at det å skulle skille barna fra mødrene går imot all kunnskap vi har om traumer og barns utvikling. Aisha og søsknene fikk ifølge Åsne Seierstads bok ingen hjelp da politiet ble ringt etter farens mishandling. Skal dette sviket få fortsette i enda en generasjon, slik at Aishas gjenlevende barn enten må vokse opp i en umenneskelig leir eller bli fratatt sin eneste gjenlevende forelder?

Hvordan dra en syk og svak 4-åring vekk fra mammaen sin?

Har Erna Solberg tenkt på hvordan det skal skje dersom norske myndigheter får det som de vil og barna i de forferdelige leirene i Syria skal rykkes vekk fra mødrene sine?

Feet

Illustrasjonsbilde fra Pixabay

 

På tross av sterkt trykk i mange måneder, fra barneombudet, fremtredende psykologer, Advokatforeningen, Redd Barna, Amnesty, Norges Røde Kors, Human Rights Watch, generalsekretær i Europarådet, Unicef, FNS høykommissær for menneskerettigheter, fra kulturpersonligheter, 20 tidligere statsråder, fra norske aviser som på lederplass sier klart ifra: Regjeringen med Erna Solberg i spissen sier nei til at norske barn hentes hjem fra Syria med mindre mødrene deres går med på å gi dem fra seg, kanskje for alltid. Dagbladet går hardt ut i sin leder den 28.08 under overskriften «En brutal regjering», og skriver at regjeringen i praksis velger å straffe barna. «Det er en brutal handling som historien ikke vil glemme.»

Den 27.08 i samme avis var psykologene Magne Raundalen, Reidar Hjermann (tidligere barnombud) og Heidi Wittrup Djup ikke nådige. Magne Raundalen uttalte følgende til Dagbladet om å skille mor og barn:

«Alt er galt med det. Dette er ikke et spill. Dette er en situasjon som kan få dødelige følger for barnet. Man later som at dette er en brikke man kan flytte på, men man kan ikke flytte på døden.»

Erna Solberg svarte ikke selv på henvendelsene fra Dagbladet. De var kanskje ikke viktige nok i en hektisk valgkamp. Hennes flittig brukte statssekretær Audun Halvorsen uttalte to ting på en gang: Regjeringen er bekymret for barna, og jobber aktivt med «disse spørsmålene». Samtidig understreket han at det ikke er aktuelt å hente hjem norske fremmedkrigere eller flere barn i dagens situasjon.

Hva jobber regjeringen så aktivt med? Vi vet at den syke 4-åringen ikke kan hjelpes der han er. Dersom diagnosen leger i leiren har stilt stemmer, kan han ikke få tilfredsstillende hjelp der. Om regjeringen skal skille denne gutten, hans lillesøster og andre barn fra mødrene, slik regjeringen har åpnet for, hvordan har de tenkt at det skal skje?

Har du sett det for deg, Erna Solberg? Fremmede hender som drar en syk og svak 4-åring vekk fra mammas armer? Hvordan skal mammaen forholde seg? Skal hun gråte, late som ingenting, eller aktivt oppfordre gutten til å bli med de fremmede? Hvilken måte blir riktigst, tenker du? Hva er minst skadelig, for barnets selvbilde som skal utvikle seg for et helt liv? At mor gråter i det hun gir han opp, så han kan huske at hun selv ikke ønsket det, så han kan forstå at hun likevel var glad i han? Hva gjør det med et barn å se mor bryte sammen? Hvordan skal en 4-åring takle at han blir tatt bort fra det eneste trygge han har, hva slags historie skal han lage seg i hodet sitt? Skal mor helst være apatisk, tror du da at resten vil gå som en lek? Skal han lirkes og lures, skal fremmede vinne tilliten hans, for så å fjerne han fra mammaen uten en ordentlig avskjed, uten at han vet at han ikke får se henne igjen? Hvordan vil du sikre, Erna Solberg, at denne opplevelsen ikke ødelegger han for livet? En 4-åring kan ikke gi seg selv en rasjonell forklaring på at han må forlate moren sin. Dermed kan barnet føle seg sveket, bunnløst fortvilet, forvirret og forlatt, men også utvikle en sterk skyldfølelse. Å gjøre dette mot et barn er med viten og vilje å påføre barnet et enormt traume. Hvordan ser du for deg tilsvarende for guttens lillesøster, skal hun bli igjen siden kurdiske selvstyremyndigheter bare tillater at syke barn skilles fra mødrene sine? Skal gutten miste både søster og mor, eller skal begge barna rives vekk?

Jeg håper Erna Solberg og de andre statsrådene tenker igjennom dette. Ser det for seg, kjenner på en 4-årings frykt. En slik atskillelse for det som kan bli resten av livet, vil kunne skape så store sår at de er uopprettelige. Du trenger ikke være psykolog for å forstå det, Erna. Du trenger ikke inngående kunnskap om barns utvikling. Du trenger ikke være advokat, psykolog eller menneskerettighetsforkjemper for å gjenkjenne en slik situasjon fra tider og situasjoner i historien vi helst ikke vil tenke på.

 

 

Hva står deg nærmest, Erna? Barnekonvensjonen eller Frps forakt for kunnskap?

Hvilke ord ville du brukt, Erna? Om dine beveggrunner for at barn som er norske statsborgere skal fortsette å lide under grusomme forhold i Syria- på din vakt.

Du har vridd deg unna alle spørsmål om dette. Er du Jon Helgheim? Sylvi Listhaug? Hege Storhaug? Er du Jøran Kallmyr? Jeg er forvirret. Hvem er du, Erna Solberg?

Aftenposten stilte deg flere spørsmål den 23. april. Når du ble konfrontert med at Norge har en tradisjon for å hjelpe barn i nød, en tradisjon som nå ikke følges, unnlot du å svare direkte på spørsmålene. Du svarte konsekvent «ja, men», «nei, men» eller «jo, men».

«Jo, men vi hjelper barn. Barn er uskyldige ofre for sine foreldres handlinger.”
«– Nei, men vi har ikke juridisk myndighet til å hente dem hjem uten samtykke fra foreldrene.»

Journalisten spurte spesifikt:
«Flere barnefaglige organisasjoner fraråder å skille barnet fra moren i en slik situasjon, de mener det vil traumatisere barnet ytterligere?»
Du svarte:

«Ja, men vi har en prioritet på dem som nå er foreldreløse. Dette er foreldre som har tatt ansvar for sine barn ved å flytte dem til, eller få barn i en situasjon der de har brutt norsk lov og sluttet seg til en organisasjon som det er ulovlig å slutte seg til. Det er også et vesentlig element i dette.»

Vi er klar over at foreldrene har brutt norsk lov. I det samme intervjuet sa du imidlertid også at barn er uskyldige ofre for foreldrenes handlinger. Det betyr, Erna Solberg, at foreldrenes handlinger ikke samtidig kan være «et vesentlig element» i dette. Nå er de foreldreløse barna hentet til Norge, og det er veldig bra. Du kan gå videre på prioriteringslista du viste til. Det viser du ingen tegn til, selv ikke når en alvorlig syk fireåring har gått så mye ned i vekt at han veier mindre enn en gjennomsnittlig ettåring.
Det er sånne som Frps Jon Helgheim som nå får diskursen. Han beskriver det barnefaglige perspektivet som «vås» i en diskusjon med meg på twitter.

vås

Jeg lurer på Erna Solberg, er du like motstandsdyktig overfor kunnskapen til psykologene Heidi Wittrup Djup, Karl Eldar Evang, Nora Sveaass, Tonje Lossius Husum og Reidar Hjermann i psykologforeningens menneskerettighetsutvalg, professor og psykologspesialist Atle Dyregrov, barneombudet, Advokatforeningen, Norges Røde Kors, Unicef, Redd Barna, Amnesty, Human Rights Watch, generalsekretær i Europarådet, FNs høykommisær for menneskerettigheter og 17 tidligere statsråder som ber regjeringen hente barna og mødrene hjem?

Terrorfaren på sikt er størst om vi ikke gjør noe, og lar kvinner og barn fortsette å lide i leirene. Dette har blitt påpekt av blant annet de kurdiske selvstyremyndighetene, og totalt ignorert av regjeringen. Her i Norge kan kvinnene straffeforfølges, og vi har et apparat som kan ta imot både kvinner og barn. Kvinner kan sone og likevel ha samvær og til og med bo sammen med barna, om barneverntjenesten vurderer omsorgsevnen til å være god nok.

Erna Solberg, jeg begynner å tro at du er som Jon Helgheim, en som avviser barnekonvensjonen, barnefaglig kunnskap og menneskerettigheter. For hvert sekund som går er det barn som lider. De barna er ditt ansvar, vårt ansvar, Norges ansvar. Selv om det er valgkamp.

Norge straffer en syk, avmagret fireåring fordi moren hans gjorde en stor feil

Etter krigen ble de kalt tyskerunger, nå blir de kalt IS-barn. Til felles har de at de er uskyldige, men likevel blir behandlet som mindreverdige mennesker.

 

Feet

Illustrasjonsbilde fra Pixabay

 

I Al-Hol-leiren i Syria befinner det seg en liten gutt på fire år som mange i Norge nå mener noe om. Det er nå omtrent 70 000 mennesker i leiren, de fleste av dem barn. Røde Kors’ lege og kirurg Kari Schrøder Hansen har fortalt Vårt Land om 46 graders varme og mange barn med diaré. Hun forteller at varmen tar liv. Det er mangel på mat, vann og helsehjelp.

Jeg har lest kommentarfelt, og mange som uttaler seg om gutten avslører at de gjør det uten kunnskap om hans og de andre norske barnas situasjon.

De vet svært lite om moren til den lille gutten og hans lillesøster på to år, eller hvor alvorlig guttens sykdom er. De tror at Røde Kors eller annet medisinsk personell i leiren kan gi gutten den medisinske oppfølgingen han trenger. De har ikke fått med seg at han stadig går ned i vekt, trenger daglig oppfølging og tverrfaglig team. De vet ikke at Røde Kors ifølge NRK innstendig har bedt om at gutten skal hentes til Norge.

De har kanskje heller ikke sett morens bønn om hjelp i et klipp på nrk.no, eller hørt hva hun har sagt om hvordan hun havnet i Syria og hvor mye hun angrer. De vet svært lite om hva hun har gjort, det vet ingen av oss.

Norske myndigheter derimot, vet hvor ille det er fatt med gutten, for de har ifølge NRK fått en sakkyndig vurdering fra professor og forskningsdirektør ved Sunnaas sykehus, hvor han skriver at gutten bør få adekvat behandling umiddelbart. Noe annet vil være svært kritisk for hans videre utvikling dersom han har sykdommen cystisk fibrose. En lege i Syria vurderte i 2017 at han har denne sykdommen.

De fleste som skriver vet ikke at de kurdiske myndighetene som kontrollerer leiren ikke vil slippe barn ut derfra uten sine mødre. De vet eller bryr seg ikke om det flere psykologer påpeker, at det kan være direkte skadelig for et lite barn som allerede har hatt traumatiske opplevelser å skilles fra den personen som representerer deres eneste trygghet og forutsigbarhet: Barnets mor. «Å skille dem er verken tilrådelig eller mulig å forsvare ut fra et faglig ståsted», har professor og psykologspesialist Atle Dyregrov uttalt til Dagsavisen.

Psykologspesialist Heidi Wittrup Djup formulerer det slik i VG:

Det vi (..) vet, basert på omfattende psykologisk kunnskap og erfaring, er at barn som skilles fra sine omsorgsgivere i en krisesituasjon, settes i betydelig risiko. Barn kan bli traumatisert og utvikle en rekke vansker, særlig dersom barnet allerede er sårbart på grunn av tidligere belastninger. For noen av disse barna, er mor kanskje den eneste kilden til omsorg og beskyttelse de noensinne har kjent.

Noen tror også at fireåringen har en far som enda er i live, vet ikke at også han var norsk statsborger og at han nå er død.

Det er mange som mener mye de ikke vet noe om. Frps Jon Helgheim går spesielt langt på twitter:

JonHelgheim (2)

Helgheim sier altså at han ofrer gutten for å unngå «innbyggerens død». Han hevder indirekte at noen i Norge vil dø om gutten, hans lillesøster på to år og deres bønnfallende mor hentes til Norge. Dette er ikke noe annet enn ekstreme spekulasjoner, og han snur virkeligheten på hodet. Hva er det vi vet? Vi vet at gutten er alvorlig syk, ikke får adekvat behandling, og at han kan dø.

Dersom norske myndigheter ikke løfter en finger for å hente dem hjem, kan norske myndigheter de facto få noens død på samvittigheten.

 

 

Ville du sluppet et barn i en barnevogn ned en bratt, isete bakke?

 

De fleste ville lagt på sprang etter vogna om uhellet skulle skje. Likevel: Staten Norge slipper barnevogner ned bratte, isete bakker uten noen til å ta imot. I bunnen av bakken er ikke marerittet over, det har bare så vidt begynt. Vogna er flyet, bakken er Afghanistan. Staten Norge vet ganske mye om skadevirkningene, og hvordan det vil gå. Likevel sender staten Norge små, livredde barn med tvang til Kabul.

 

Jeg kjenner frykten i meg enda, når jeg husker den dagen jeg gikk ned den lange, bratte, svingete og isete bakken, populært kalt korketrekkeren. Jeg var på vei med dattera mi i vogna foran meg ned til Munkebekken på Ellingsrud i Oslo. Grusen som skulle gjøre veien mindre glatt lå under det øverste laget med is. Jeg var ikke klar over hvor glatt det var da jeg begynte å gå, men da jeg befant meg på det bratteste, ble jeg redd for at jeg skulle falle og at vogna skulle glippe. Jeg hadde ingen sikkerhetssnor, som jeg burde. Jeg gjorde som foreldre flest, så godt jeg kunne. Det gikk bra.

Andre foreldre, som også ønsker å beskytte barna sine, opplever at det ikke går bra. Dette på tross av at de har flyktet under livsfarlige forhold, over flere kontinenter, med fare for å bli utsatt for vold og overgrep, og klart å komme fram til trygge Norge. Afghanske asylsøkere blir behandlet som verdiløse potetsekker, barna deres har måttet oppleve å bli vekket av knust glass og politi på døra, eller at en forestående bursdagsfeiring på Leos lekeland ble til brutal tvangsutsendelse til en livsfarlig by. Farida Khurami var ni år gammel da hun også ble satt på skrekkflyet. Hun er snart 13 år, og har de siste fire årene stort sett holdt seg innendørs.

Redd Barna har advart, Amnesty International, FN, norske eksperter på Afghanistan. Vi vet alle sammen at disse barna vil bli påført skade, om ikke fysisk så i hvert fall psykisk. Vi vet at barn er ekstra sårbare, og at frykt og utrygghet setter seg som spor i hjernen og aldri helt vil forsvinne.

Vi vet alt dette. Men staten Norge slipper vogna. Ned den bratte, farlige bakken. Uten noen til å ta imot.

Gi oss farida tilbake!!!!!!

Designet av Alma R. Fabra Borch (10 år)