UNE har gjort den største urett mot Farida. Taliban kan snart få kontroll over hele Ghazni. Mange er drept.

Farida fikk ikke komme tilbake til Norge fordi Utlendingsnemnda mente det nå er vesentlig tryggere i Jaghuri, Ghazni enn da hun fikk opphold i Norge. Det har trolig ikke vært så dramatisk i Ghazni siden den snart 17 år gamle krigen startet.

Bilde Farida.jpg

Foto: privat

 

Den «vesentlige og stabile bedringen i sikkerhetssituasjonen» UNE stadfestet i sitt vedtak ser i virkeligheten ut til å være den mest dramatiske utviklingen i Ghazni-provinsen siden den snart 17 år gamle krigen i Afghanistan startet. New York Times skriver at afghanske myndigheter nå bare har full kontroll over to av 18 landlige distrikter i Ghazni. Ghazni har 19 distrikter totalt. Det kan se ut til at Taliban for første gang kan ta over en hel provins- og dermed også Jaghuri, distriktet UNE påpeker som trygt for Farida og familien å returnere til.

TopStoriesGhazni

Et nyhetssøk på google sier sitt.

UNE kan tenkes å svare med at man ikke kunne ha forutsett dette da vedtaket ble fattet. Sannheten er at dette ikke er overraskende for noen som har fulgt med på situasjonen i Ghazni. Tidligere spesialutsending for FN til Afghanistan Kai Eide var raskt ute da det negative vedtaket i Farida-saken kom, og uttalte til VG den 6. mai:

«Ghazni som provins opplever veldig mange trefninger og har en veldig vanskelig sikkerhetssituasjon. Det er slett ikke slik at pilene peker oppover, som man kan få inntrykk av fra UNE. Både når det gjelder provinsen Ghazni og Afghanistan som sådan er sikkerhetssituasjonen betydelig forverret.»

Mandag 14. august tvitret han dette: FaridasakenTwitter

Jus eller følelser?
UNEs direktør har slått hardt tilbake mot kritikerne etter at UNE fattet et nytt negativt vedtak i Farida- saken. Hun mener kritikerne baserer sine synspunkter på følelser heller enn jus. Hun hadde tydeligvis ingen betenkeligheter med at en nemdleder alene fattet det negative vedtaket. Det fantes nemlig ikke tvil i saken: Distriktet Jaghuri i Ghazni-provinsen var nå trygt. Bedringen i situasjonen var både vesentlig og stabil.

Høyesterett ga Lagmannsretten medhold i at det måtte ha skjedd en vesentlig og stabil bedring i sikkerhetssituasjonen, skulle man frata Farida den opprinnelige oppholdstillatelsen. Lagmannsretten kom til at det ikke hadde skjedd en vesentlig og stabil endring i forholdene som begrunnet tillatelsen. Likevel hadde Utlendingsnemnda etter høyesterettsdommen makt til å synse om at en slik endring hadde skjedd. Det er så man ikke tror det.

UNE trampet på enkeltmennesket
UNE trampet på enkeltmennesket. Det spilte i praksis ingen rolle hva Lagmannsrettens dom inneholdt, eller hva Høyesteretts dom inneholdt. Etterpå kunne UNE ved hjelp av én nemndleder bestemme hva som er fakta i saken. Dette fordi Høyesterett ikke tar stilling til sikkerhetssituasjonen slik Lagmannsretten gjorde. UNE kunne «rette seg etter» Høyesteretts avgjørelse gjennom å basere seg på de «fakta» om sikkerhetssituasjonen de fant det for godt å lene seg på.

La oss si at noen dømte meg i en rettssak for at jeg hadde tatt feil av fargen på himmelen i går kl. 12. Min påstand var at den ikke hadde noen farge. Det var feil svar, alle vet at himmelen har en farge. Saken gikk videre til en høyere rettsinstans, som også dømte meg. Denne rettsinstansen sa at himmelen var blå på det tidspunktet. Jeg ville ikke rette meg etter denne dommen, så jeg anket helt opp til toppen. Der skulle man ikke ta stilling til hvilken farge himmelen hadde denne dagen kl. 12, bare hvorvidt jeg hadde unnlatt å gi himmelen en farge.

Etter disse tre dommene rettet jeg det opp ved å si at himmelen var rød den aktuelle dagen kl. 12. Men alle som stod og så på himmelen den aktuelle dagen kl.12, så at den var knall blå.

Makt til å synse
Siden den siste rettsinstansen ikke skulle vurdere fargen, men bare at jeg faktisk godtok at himmelen hadde en farge, stod jeg nå fritt til å definere fargen som jeg selv ville. Jeg kunne synse. Dette hadde jeg makt til, selv om alle visste at jeg tok feil. Så jeg brukte denne makten. Det gikk imidlertid ikke ut over noen.

I Farida-saken går dette overtrampet ut over et barn og hennes foreldre- ekte mennesker.

Vi vet nå at Utlendingsnemnda tok feil. For Faridas skyld ber jeg UNE om å hente tilbake sin tapte pålitelighet og innrømme at vedtaket var feil fordi fakta de la til grunn i saken var feil. Nå vet vi hva som skjer i Ghazni. Vi vet at Farida ikke er tryggere der nå enn hun ville vært da hun fikk opphold i Norge. Den eneste vesentlige og stabile endringen som har skjedd, er at situasjonen er mer ustabil og utrygg enn noensinne. Hun har derfor rett til å komme tilbake til Norge. Først når det skjer, finnes det rettssikkerhet i denne saken.

 

 

Advertisements

Farida- en ultraløper

Farida er et barn som lever helt uten å få utfolde seg utendørs. Hun kan ikke løpe, hoppe tau eller strikk på gata eller gå tur i skogen, slik hun var vant til på Dokka. Hun kan ikke fryde seg over å leke gjemsel bak trær eller klatre opp små berg og skogtopper, spille håndball eller fotball. Paradoksalt nok vil jeg kalle henne en ultraløper.

Hun sitter inne i ei lita leilighet og håper, nå på fjerde året.

Måtte hun en gang få lov å krysse målstreken. Hittil har hun og hennes støttespillere på den steinete stien fulgt alle skilt til punkt og prikke. Noen har imidlertid flyttet på målet, så den krevende, tunge og bratte stien har blitt lengre. Farida er en ultraløper som ikke har fått oppleve å få komme til mål, selv etter flere års slit i dette løpet.

Farida

#EnløperforFarida #LøpforFarida #GiossFaridatilbake

Flyktningruta
I går løp og gikk jeg deler av ei flyktningrute som ble brukt til å frakte flyktninger over til Sverige under 2. verdenskrig. Det var en krevende løype, og tanken på at barn ble fraktet denne veien, av livredde foreldre, fikk meg til å tenke på Farida. Flukten til Sverige må ha vært fryktinngytende og knalltøff for dem som gikk og løp, ikke fordi de ønsket det selv- som jeg- men for å redde livet. Sine egne liv- og for dem det gjaldt, deres barns liv.

Farida og hennes foreldre måtte også gjennom en tøff fluktrute på vei til Europa og Norge. Jeg tror de færreste kan tenke seg hvor tøff.

Et skrekkløp
Faridas ultraløp har så langt vært et skrekkløp. Pulsen har nok steget mange ganger, det må ha vært stresshormoner, tårer, fortvilelse. Familien hennes valgte å satse- både på den tøffe flukten og på drømmen om rettferdighet etter at de ble tvangsreturnert til livsfarlige Afghanistan. De har fulgt skiltene- lagt i vei på tøffe ruter, og opplevd å komme fram. «Farida får komme tilbake til Norge», har vi lest i nyhetene flere ganger, over flere år. Foreldrene har hatt bankende hjerter som ethvert foreldrehjerte, de har ønsket å gi Farida muligheten til å hoppe, løpe, le, skrike, rope, leve! Sånn som mitt barn satt på lekeplassen med sine venninner her om dagen og lo og ropte så høyt at jeg tenkte hele nabolaget måtte høre henne. Ethvert liv bør inneholde en dose fryd.

Nå er Farida på vei inn i tenårene, men hun skulle ha fått leve de siste tre årene som et barn. Det tok Utlendingsnemnda fra henne. Det er Utlendingsnemnda som satte én mann til å bestemme at hun, som i tre rettsintanser har fått medhold, ikke skal få oppleve trygghet.

En leilighet i Afghanistan hun ikke kan forlate uten å frykte for sitt liv. Det er hennes realitet etter år med ultraløping, tøffe tak, høy puls, og gråt. Deretter glede i tre omganger, som har blitt knust etter at målgangen så kynisk har blitt fjernet.

Målet skal i virkeligheten være der et sted
Det er noe som heter rettferdighet, lov og rett. Det har Utlendingsnemnda valgt å ignorere.

Jeg løper fordi jeg er fri til å løpe, jeg sliter og får høy puls fordi jeg vet at jeg er trygg- og jeg får kjenne på at jeg er i bevegelse, på belønningen og gleden etterpå. Måtte Farida igjen få mulighet til å kjenne glede, måtte hun en gang få lov til å krysse den målstreken som skulle vært beskyttet med nebb og klør.

 

Jeg har gitt opp deg, statsminister Erna Solberg- men ikke #mittfolk

Du snur deg bort. La oss ikke snu oss bort. Tre ganger har staten anket, mens Farida har lidd. Den 21. mars ble over 30 mennesker drept av Daesh i Kabul. En hverdagsnyhet. Midt oppi dette lever Farida, men nå har Høyesterett talt: Utlendingsnemnda gjorde et ugyldig vedtak for tre år siden.

Farida

Farida går ikke ut. Hun går ikke på skole. Går hun ut, er hun i livsfare. Hvilket valg ville du hatt, om du bodde i Kabul? «Barnet har rett til å gå på skole og få utdanning» står det i barnekonvensjonen. Det lyder hult for en som risikerer livet ved å plassere føttene utenfor døra.

Jeg har gitt opp Erna, men ikke #mittfolk. Hvem er så jeg? Jeg er en del av dette folket som donerte penger på grunn av det makabre blomsterhavet på Listhaugs kontor. Dette #mittfolk som har reagert og sagt fra at mennesket er verdt noe. Som ikke tror på skremmebilder som skal få oss fra å ta imot mennesker som Farida. Jeg tror på at vi nå ser en bølge i Norge, en solidaritetsbølge. Erna fortsetter som før, men det gjør ikke vi.

Selv donerte jeg penger for at også den afghanske familien med en baby på seks måneder og enda to små barn skal ha en sjanse i livet. En rettssak kan være en sjanse. Jeg har nemlig også gitt opp Utlendingsnemndas legitimitet. UNE anker og anker når domstolene konstaterer at et av deres vedtak er ugyldig. Det er ikke alltid de med mest makt vet å forvalte den. Sammen kan vi gjøre noe med det. Ei støttegruppe gjorde at Farida får komme tilbake. Vanlige mennesker, medlemmer av #mittfolk. Høyesterett har talt i Farida-saken: Staten har gjort stor urett. Hvordan skal Norge gi Farida de tre årene tilbake? Hun har gjemt seg innendørs i tre år for å overleve. Det er norsk asylpolitikk, den Listhaug gikk av for å beholde.

Mange er glade for at den afghanske familien med tre barn har funnet asyl i en ny kirke, og kvinnen med korset rundt halsen har ikke lenger makt til å si at dette ikke er kirke god nok. Er det egentlig greit, når vi tenker over det? At barn må gjemme seg inne i et bygg for å beholde livet, i stedet for å være ute og leke, bevege seg fritt? Som Farida må de gjemme seg, på tross av at de er i trygge Norge.

Afghanistan er ikke trygt.
Dette står i USAs reiseråd til Afghanistan (høres det ut som et sted for barn, for mennesker?):

Travel to all areas of Afghanistan is unsafe because of high levels of kidnappings, hostage taking, suicide bombings, widespread military combat operations, landmines, terrorist and insurgent attacks, including attacks using vehicle-borne or other improvised explosive devices.

Jeg så på Helene sjekker inn på NRK her om dagen. Hun var på Modum Bad. Der var det flere som hadde hatt traumatiske opplevelser og fikk traumebehandling. Mon tro hva slags traumebehandling de barna vi sender til Afghanistan vil få? Jeg hører fortvilelse, barnegråt, jeg ser desperate foreldre. Vi sender dem til vold. Å være vitne til vold er vold. Å være vitne til at mennesker blir skadet og drept, og å være konstant redd for det, ødelegger et menneske. Et barn som sendes til Afghanistan vil bli traumatisert og retraumatisert- igjen og igjen. Hvor er varmen og tryggheten? Tenk deg et barn i barnehagen, trygt på fanget, som synger en sang. Et barn som sendes til Afghanistan kan bli drept eller skadd. Frykten er basert på reell sannsynlighet for skade eller død.

Erna sier vi har en human asylpolitikk. Jeg tror ikke på henne, gjør du?

 

Frp mener det er viktigere å sende barn til livsfare enn å bry seg om deres sikkerhet

Din tommel opp er fortsatt grotesk, Sylvi. Du gledet deg en gang over at en barnefamilie ble tvangsreturnert til Afghanistan. Den groteske politikken fortsetter.

 

Du sprer skremmebilder, så oppmerksomheten vendes vekk fra de virkelige menneskene og menneskerettighetene du og din regjering svikter. Taibeh Abbasi, som aldri har vært i Afghanistan før. Farida, som vant saken sin både i tingretten og lagmannsretten, en sak UNE valgte å anke med deg som overhode uten å bry seg et fnugg om barnet som hadde jublet over å få komme hjem igjen til Dokka. Lille Massoud, som ble uttransportert på bursdagen sin.

Flyktninghjelpen har akkurat kommet ut med sju ting du bør vite om krisen i Afghanistan. Sju ting som bør vekke deg og din regjering. Afghanistan er i dag et av verdens farligste land å bo i. Krigshandlinger og terror fortsetter å drive afghanere på flukt. De flykter for å overleve. Tre av fire familier som er fordrevet fra hjemmene sine får ikke hjelp.

Norge med deg som justisminister vil i hvert fall ikke hjelpe. Folk kan godt komme til Norge med bomber fem centimeter fra hodet, men du og din regjering vil ikke se. Du er mer opptatt av skremmebilder.

Samtidig gror og vokser solidariteten hver dag, også i Norge. 1. klassinger på tur deler pølser med dem som har glemt det. Jeg får skyss av fremmede hjem fra Elverum fordi de skal forbi Oslo. En nabo går til en annen med middag på døra fordi hun ikke kommer seg på butikken. En støttegruppe arrangerer støttekonsert i kirken for å få hjem Farida. Mange hender har armbånd med tittelen #giossfaridatilbake. En hel by mobiliserer for Taibeh, en lektor vil protestere på flyplassen. Amnesty International lager en internasjonal kampanje for å stoppe utsendelsen hennes, noen skriver på facebook: «Send heller meg».

Mennesker kan nemlig velge solidaritet, varme, godhet, rettferdighet, verdighet. Med deg ved roret blir godhet kalt tyranni, mens fremmedfrykt blir alminneliggjort.
Vi trenger en annen justisminister, en annen politikk. Vi trenger å huske vår historie og påminnes menneskeverdet.

Når ville vi sendt livredde flyktninger tilbake til krig og terror? Hvorfor gjør vi det i 2018?

 

 

De trodde korset gjorde dem trygge

Nå skal familien med en baby på tre måneder og to små barn uttransporteres til et stadig farligere Afghanistan etter å ha bodd i kirkeasyl. Politiet knuste ruter i gudshuset for å få dem ut.

Stord24

Skjermdump fra Stord24 24.02.18

Justisminister Sylvi Listhaug bærer selv et kors rundt halsen til støtte for seg selv når hun har det tøft. Hun var orientert om at familien med de tre små barna skulle hentes ut av politiet- ut av huset med det hellige korset. Hun så altså ikke kirkeasylet som grunn god nok til å hindre dette.

Mora til de tre små bar kanskje en koffert med alt det de eide i, og barna bar på hennes drøm om en gang å få bli fri. Håpet var at vi tok imot dem, at de slapp å fryse. Det motsatte har skjedd.

Instruksen fra Justisdepartementet til politiet lyder: «Av respekt for kirken er det som hovedregel ikke aktuelt for politiet å gå inn i kirker og bedehus for med makt å hente utlendinger som skal sendes tilbake til hjemlandet. Tilsvarende vil i utgangspunktet gjelde hvis utlendingen har søkt tilflukt i kirkebyggtilhørende trosretninger utenfor den norske kirke».

Lokalavisa Stord24 skriver at denne familien allerede har blitt hentet ut med makt en gang tidligere, fra et mottak på Stord. Det endte i dramatikk og traumer. Familiefaren prøvde den gangen å ta livet sitt. Denne gangen brøt politiet i stykker veggen foran senga barna lå og sov i.

Kanskje holder foreldrene de små barna i hendene for å holde dem varme. Men håpet om at de er velkomne så sårene deres får gro, er knust. Herfra vil alt kun handle om overlevelse.

Amnesty International og Human Rights Watch er bare to organisasjoner som over lengre tid har hatt fokus på hvor utrygt det er i Afghanistan. Et kjapt google-søk resulterer i følgende oppsummering på nrk.no fra det siste døgnet:

“8:56: 18 soldater drept i Afghanistan Minst 18 soldater er drept etter at Taliban-opprørere angrep en militærbase i Farah-provinsen, bekrefter afghanske myndigheter til AFP. To andre soldater ble skadet i angrepet.

08:42  31 drept i angrep i Afghanistan Minst to personer er drept og sju såret i et selvmordsangrep i Kabul. IS sier de sto bak angrepet. I tillegg er minst 29 personer drept i andre angrep i Afghanistan. Dødstallet kan stige, opplyser en talsmann for innenriksdepartementet til DPA.

06:01  Minst én drept i Kabul En person er drept og seks er skadd i det som var et selvmordsangrep i nærheten av NATOs hovedkvarter i Kabul, ifølge nyhetsbyrået AFP.

05:37  Bombeeksplosjon i Kabul En bombe har gått av i nærheten av NATOs hovedkvarter i Kabul, melder det afghanske innenriksdepartementet. USAs ambassade ligger også i dette området.”

Norske myndigheter vil sende en baby og to barn til under seks år til dette.

Dersom Sylvi Listhaug, kors på halsen, mener det er greit å rive dem ut fra et gudshus mens de sover, for å sende dem tilbake til Afghanistan- da lurer jeg på om hennes kors symboliserer noen som helst form for hellighet.

Opplevelsen fødsel

 

Etter at min Luna (6) ble født på Føderiket i Oslo i 2011, spant tankene mine nesten konstant rundt fødselen. Rundt tryggheten i veggene, de entusiastiske jordmødrene som brant for faget sitt, den gode omsorgen, den utrolige opplevelsen. Jobben min handlet i stor grad om å gi andre omsorg, nå var jeg plutselig på den andre siden. Jeg fikk føle hvordan det var å bli møtt med tid og interesse av mennesker i et annet omsorgsyrke. Føderiket ble lagt ned samme år, og jeg ville så gjerne vise at det var feil avgjørelse.

bilde (22)

Føderiket: Luna er født

 

Fødsler er ikke bare fantastiske- det gjør vondt å føde
Det er naturlig å være redd! Om det er noe tidspunkt i livet alle kvinner bør møtes med omsorg fra det offentlige, er det før, under og etter fødsel. Kvinner er forskjellige og har forskjellige behov. Jordmødre gjør en utrolig viktig jobb før kvinnen har kommet så langt at hun befinner seg i fødsel. Jeg skulle ønske alle jordmødre, uansett hvor de jobber, ville stille noen viktige spørsmål: Hva tenker du om fødselen din? Er du redd? Hva er du redd for? Hva hjelper deg når du er redd? Har du opplevd noe i livet som gjør det ekstra skremmende for deg å føde? Hvordan ser du for deg at du vil føde? Hvor vil du føde?

Gode, viktige samtaler som skaper trygghet og tro på egen mestring, sammen med informasjon om hvordan kroppen best slapper av, hvordan man kan bruke tyngdekraften, stå, gå, danse, puste. Pusten betyr mer enn mange tror.

Ikke alle kan gå, stå eller bevege seg så mye- av ulike årsaker. Trygging og god omsorg blir da ekstra viktig- på fødekvinnens premisser.

Tid og rom
Da jeg bodde i bydel Gamle Oslo og skulle føde mitt første barn, hadde jeg ca. ti minutter med jordmor på helsestasjonen under hver kontroll. Det er ni år siden den 28. november. Jeg tror og håper det er bedre nå. Jeg husker jeg sa noe på slutten av en kontroll om hvor sliten jeg følte meg. Jordmora kunne ikke annet enn å si noen velmenende ord. Hun hadde ikke mer tid.

En kronikk på NRK Ytring i 2014 førte til e-bok på Hukkel forlag i 2017
Etter fødselen på Føderiket holdt jeg kontakten med et par av jordmødrene. Anne Fjeldberg, jordmor nr. to, som kom noen minutter for sent til å se at Luna ble født, og jordmor Bippi Trovik, som var der da vi våknet på Føderiket dagen etter.

23760196_10155568898841620_1998852543_o

Besøk på Føderiket en stund etter fødsel: Jordmor Bippi med Luna i rommet der hun ble født

 

I 2014 skrev jeg en spontan kronikk og sendte den til NRK Ytring- “Fødsel sett i et dyrepenishatteperspektiv”. Jeg visste det ikke selv, men kronikken ble et vendepunkt. Jeg hadde lenge tenkt på å skrive noe om fødsel, samle historier fra Føderiket. Det ble aldri noe av. Kronikken gjorde imidlertid at jeg ble bedt om å snakke om fødsel og feminisme; både for studenter ved Bilder Nordic School of Photography, og for Bippi og store deler av hennes nettverk under hennes 50-årsdag. Spontane ord på pc-en en fredags kveld ble en døråpner.

På 50-årsdagen til Bippi møtte jeg mange inspirerende mennesker. Doulaer, jordmødre, fødekvinner som hadde hatt Bippi som jordmor, en bestemor som fortalte om at hun hadde vært vitne til datterens fødsel, ute i det fri, i en hage.

Prosjektet modnet med årene- kanskje er det bra at det har tatt tid. Jeg fikk kontakt med Eli Hukkelberg (Hukkel forlag), som var opptatt av mangfold i utvalget av historier. Hun hadde stor entusiasme for boka, noe som gjorde at jeg kunne fortsette å jobbe med den. Uten Eli ville den kokt bort i kålen. Uten en annen person som er med og holder i arbeidet, driver det framover, i et travelt liv med to barn, full jobb og andre forpliktelser, er det vanskelig å holde fast i tråden. Boka jeg drømte om er snart en realitet- på termindatoen til mitt første barn, den 25. november, blir det lansering av Opplevelsen fødsel- et mangfold av historier. 

Mangfoldet er noe av det jeg er mest stolt av. Tvillingfødsel, setefødsel, styrtfødsel, langdryg  fødsel, keisersnitt- så mange ulike fødsler er med. Bidragsyterne har gjort en fantastisk jobb. Noen av dem har vært tålmodige og mottatt mailer og mas fra meg siden 2014. Jeg er så takknemlig overfor dere.

Jeg gleder meg til boklansering i Kvernelandssalen på Litteraturhuset den 25. november kl. 19. Voksne og barn er velkomne. Jeg håper boka kan bidra til informasjon, større trygghet, glede og entusiasme for noe av det tøffeste og største man kan oppleve i livet- fødsel.

Boka kan kjøpes på hukkel.no

 

 

Vi fratar oktoberbarna alle grunner til å takke livet

 

Det er fredag. Gracias a la vida, synger jeg – mens jeg lager fredagspizzaen.

Bla bla bla, sier Arbeiderpartiet, mens sårbare ungdommer flykter fra Norge til Paris, sover blant rotter og blir vekket av tåregass.

Fredagslektyren i VG vekker meg- ikke alle kan takke livet.

FN og Amnesty gir ut rapporter om sikkerhetssituasjonen i Afghanistan, en sikkerhetssituasjon som er på sitt verste siden 2001. Amnesty portretterer Norge som en versting, som et land som har sendt afghanere i døden. Den som måtte være en millimeter i tvil, ta en kikk her og her.

EMA

Utklipp av forsidebildet til FN (UNAMA)s siste halvårsrapport

Bla, bla, bla sier Arbeiderpartiet, mens ungdom som enda er barn flykter fra asylmottak fordi Norge skal sende dem tilbake til det de har risikert livet for å komme seg unna. Mens Arbeiderpartiet vil at regjeringen skal redegjøre for noe det allerede er redegjort for i det vide og det brede og på alle mulige måter, i klartekst, via anbefalinger og rapporter, flykter livredde ungdommer vekk fra det som skulle være deres nye, sikre havn. Arbeiderpartiet vil nemlig først lytte til den regjeringen som vil ha ungdommene ut av Norge i utgangspunktet.

I 2004 så jeg den dokumentarlignende filmen In this world. Den viste hvordan flyktninger kommer seg fra Afghanistan/Pakistan (flyktningleiren i Peshawar) til Europa. Jeg var kvalm lenge etterpå. I den svært virkelighetsnære filmen døde mange underveis, ble kvalt i en trailer. Alt det folk flest ikke vet om hva disse ungdommene fra Afghanistan har risikert for å komme seg ut av helvete! De må via helvete for å komme seg ut av helvete, men så kommer de til et nytt. Det er virkelig ikke til å tro. Når de endelig har kommet i sikkerhet i Norge, er de ikke sikre likevel. Selv ikke de som er barn, og alene i verden.

Vi gir dem så mye frykt, usikkerhet, at allerede traumatiserte ungdommer blir retraumatiserte. Hvorfor behandler vi dem ikke som mennesker?

Norge skaper i stedet en ny flukt. En flukt som fører dem til et fjerde helvete- gata i Paris, der de blir jaget og ikke en gang får sove i fred på bakken.

Det er virkelig ikke til å tro. Mens Arbeiderpartiet sier bla bla bla, Frp sier det de alltid sier, og Erna Solberg nikker megetsigende, går ungdommer til grunne. Ungdommer det var vår forbanna plikt å ta oss av.

Gracias a la vida.