Opplevelsen fødsel

 

Etter at min Luna (6) ble født på Føderiket i Oslo i 2011, spant tankene mine nesten konstant rundt fødselen. Rundt tryggheten i veggene, de entusiastiske jordmødrene som brant for faget sitt, den gode omsorgen, den utrolige opplevelsen. Jobben min handlet i stor grad om å gi andre omsorg, nå var jeg plutselig på den andre siden. Jeg fikk føle hvordan det var å bli møtt med tid og interesse av mennesker i et annet omsorgsyrke. Føderiket ble lagt ned samme år, og jeg ville så gjerne vise at det var feil avgjørelse.

bilde (22)

Føderiket: Luna er født

 

Fødsler er ikke bare fantastiske- det gjør vondt å føde
Det er naturlig å være redd! Om det er noe tidspunkt i livet alle kvinner bør møtes med omsorg fra det offentlige, er det før, under og etter fødsel. Kvinner er forskjellige og har forskjellige behov. Jordmødre gjør en utrolig viktig jobb før kvinnen har kommet så langt at hun befinner seg i fødsel. Jeg skulle ønske alle jordmødre, uansett hvor de jobber, ville stille noen viktige spørsmål: Hva tenker du om fødselen din? Er du redd? Hva er du redd for? Hva hjelper deg når du er redd? Har du opplevd noe i livet som gjør det ekstra skremmende for deg å føde? Hvordan ser du for deg at du vil føde? Hvor vil du føde?

Gode, viktige samtaler som skaper trygghet og tro på egen mestring, sammen med informasjon om hvordan kroppen best slapper av, hvordan man kan bruke tyngdekraften, stå, gå, danse, puste. Pusten betyr mer enn mange tror.

Ikke alle kan gå, stå eller bevege seg så mye- av ulike årsaker. Trygging og god omsorg blir da ekstra viktig- på fødekvinnens premisser.

Tid og rom
Da jeg bodde i bydel Gamle Oslo og skulle føde mitt første barn, hadde jeg ca. ti minutter med jordmor på helsestasjonen under hver kontroll. Det er ni år siden den 28. november. Jeg tror og håper det er bedre nå. Jeg husker jeg sa noe på slutten av en kontroll om hvor sliten jeg følte meg. Jordmora kunne ikke annet enn å si noen velmenende ord. Hun hadde ikke mer tid.

En kronikk på NRK Ytring i 2014 førte til e-bok på Hukkel forlag i 2017
Etter fødselen på Føderiket holdt jeg kontakten med et par av jordmødrene. Anne Fjeldberg, jordmor nr. to, som kom noen minutter for sent til å se at Luna ble født, og jordmor Bippi Trovik, som var der da vi våknet på Føderiket dagen etter.

23760196_10155568898841620_1998852543_o

Besøk på Føderiket en stund etter fødsel: Jordmor Bippi med Luna i rommet der hun ble født

 

I 2014 skrev jeg en spontan kronikk og sendte den til NRK Ytring- “Fødsel sett i et dyrepenishatteperspektiv”. Jeg visste det ikke selv, men kronikken ble et vendepunkt. Jeg hadde lenge tenkt på å skrive noe om fødsel, samle historier fra Føderiket. Det ble aldri noe av. Kronikken gjorde imidlertid at jeg ble bedt om å snakke om fødsel og feminisme; både for studenter ved Bilder Nordic School of Photography, og for Bippi og store deler av hennes nettverk under hennes 50-årsdag. Spontane ord på pc-en en fredags kveld ble en døråpner.

På 50-årsdagen til Bippi møtte jeg mange inspirerende mennesker. Doulaer, jordmødre, fødekvinner som hadde hatt Bippi som jordmor, en bestemor som fortalte om at hun hadde vært vitne til datterens fødsel, ute i det fri, i en hage.

Prosjektet modnet med årene- kanskje er det bra at det har tatt tid. Jeg fikk kontakt med Eli Hukkelberg (Hukkel forlag), som var opptatt av mangfold i utvalget av historier. Hun hadde stor entusiasme for boka, noe som gjorde at jeg kunne fortsette å jobbe med den. Uten Eli ville den kokt bort i kålen. Uten en annen person som er med og holder i arbeidet, driver det framover, i et travelt liv med to barn, full jobb og andre forpliktelser, er det vanskelig å holde fast i tråden. Boka jeg drømte om er snart en realitet- på termindatoen til mitt første barn, den 25. november, blir det lansering av Opplevelsen fødsel- et mangfold av historier. 

Mangfoldet er noe av det jeg er mest stolt av. Tvillingfødsel, setefødsel, styrtfødsel, langdryg  fødsel, keisersnitt- så mange ulike fødsler er med. Bidragsyterne har gjort en fantastisk jobb. Noen av dem har vært tålmodige og mottatt mailer og mas fra meg siden 2014. Jeg er så takknemlig overfor dere.

Jeg gleder meg til boklansering i Kvernelandssalen på Litteraturhuset den 25. november kl. 19. Voksne og barn er velkomne. Jeg håper den kan bidra til informasjon, større trygghet, glede og entusiasme for noe av det tøffeste og største man kan oppleve i livet- fødsel.

 

 

 

Advertisements

Vi fratar oktoberbarna alle grunner til å takke livet

 

Det er fredag. Gracias a la vida, synger jeg – mens jeg lager fredagspizzaen.

Bla bla bla, sier Arbeiderpartiet, mens sårbare ungdommer flykter fra Norge til Paris, sover blant rotter og blir vekket av tåregass.

Fredagslektyren i VG vekker meg- ikke alle kan takke livet.

FN og Amnesty gir ut rapporter om sikkerhetssituasjonen i Afghanistan, en sikkerhetssituasjon som er på sitt verste siden 2001. Amnesty portretterer Norge som en versting, som et land som har sendt afghanere i døden. Den som måtte være en millimeter i tvil, ta en kikk her og her.

EMA

Utklipp av forsidebildet til FN (UNAMA)s siste halvårsrapport

Bla, bla, bla sier Arbeiderpartiet, mens ungdom som enda er barn flykter fra asylmottak fordi Norge skal sende dem tilbake til det de har risikert livet for å komme seg unna. Mens Arbeiderpartiet vil at regjeringen skal redegjøre for noe det allerede er redegjort for i det vide og det brede og på alle mulige måter, i klartekst, via anbefalinger og rapporter, flykter livredde ungdommer vekk fra det som skulle være deres nye, sikre havn. Arbeiderpartiet vil nemlig først lytte til den regjeringen som vil ha ungdommene ut av Norge i utgangspunktet.

I 2004 så jeg den dokumentarlignende filmen In this world. Den viste hvordan flyktninger kommer seg fra Afghanistan/Pakistan (flyktningleiren i Peshawar) til Europa. Jeg var kvalm lenge etterpå. I den svært virkelighetsnære filmen døde mange underveis, ble kvalt i en trailer. Alt det folk flest ikke vet om hva disse ungdommene fra Afghanistan har risikert for å komme seg ut av helvete! De må via helvete for å komme seg ut av helvete, men så kommer de til et nytt. Det er virkelig ikke til å tro. Når de endelig har kommet i sikkerhet i Norge, er de ikke sikre likevel. Selv ikke de som er barn, og alene i verden.

Vi gir dem så mye frykt, usikkerhet, at allerede traumatiserte ungdommer blir retraumatiserte. Hvorfor behandler vi dem ikke som mennesker?

Norge skaper i stedet en ny flukt. En flukt som fører dem til et fjerde helvete- gata i Paris, der de blir jaget og ikke en gang får sove i fred på bakken.

Det er virkelig ikke til å tro. Mens Arbeiderpartiet sier bla bla bla, Frp sier det de alltid sier, og Erna Solberg nikker megetsigende, går ungdommer til grunne. Ungdommer det var vår forbanna plikt å ta oss av.

Gracias a la vida.

Mennesket og valgkampen

Er du lei av å repetere ordet menneske? Medmenneske? Menneskeverd? Menneskerettigheter? Menneskelighet? Det er jeg. Disse ordene føles fåfengte, tomme, det føles som om ingen lytter. 

Det er populært å rakke ned på mennesker nå i valgkampen. Faktisk hele grupper av mennesker, vi har sett det skje før. Også det er jeg lei av. Å repetere dette: vi har sett det skje før.

Listhaug er ute på Facebook igjen. På en og samme dag klarer hun både å forstå at folk “reagerer på” en modig kvinne på tv med hijab på hodet (gruppe 1: kvinner med hijab) og gjenta ordet «innvandringseksperiment» (gruppe 2: innvandrere).

Kvinnen med hijab, Faten Mahdi Al-Hussaini, har mottatt det Trine Eilertsen i Aftenposten i dag betegner som ‘nattsvart hat’ i diskusjonstråder og forum på nettet. Listhaug uttaler at hun tar avstand fra hatmeldinger, men gjentar i sitt innlegg at en nyhetsoppleser i NRK ikke fikk bruke kors- som om Faten er nyhetsoppleser. Det er hun ikke. Listhaug vet dette, men velger å forsterke feiloppfatningene og fordommene som skaper grobunn for det nattsvarte hatet.

Litt mindre mennesker
Listhaug er innvandrings- og integreringsminister i Norge. Hun prøver så godt hun kan å innprente i mange velgere at grupper av mennesker ikke er som oss andre. Hver gang hun gjør det, blir disse gruppene litt mindre mennesker blant hennes tilhørere. Hun driver med bevisst fremmedgjøring, slik at kvinner med hijab og innvandrere og flyktninger skal virke mer og mer fremmede for oss som ikke tilhører disse gruppene. Når hun har lyktes med det, kan det hende politikken hennes blir enda mer populær og grupper av mennesker har blitt enda mer fremmede for hverandre.

Gruppe 1-4: Kvinner med hijab, innvandrere, flyktninger, barn av flyktninger
Ikke en gang barn slipper unna- lærere skal passe på hva de forteller om hvor de har vært på ferie- dersom de tilhører gruppe 3 (flyktninger). Dette for at lærerne skal kunne fortelle UDI om det, sånn at UDI kanskje bestemmer at de må ut av landet. Til barnas beste, selvsagt. Mens hun snakker om dette- at lærerne skal være på vakt- gjør hun tilhørerskaren sin bevisst på at heller ikke disse barna (gruppe 4, barn av flyktninger) er som oss andre. De er tilforlatelige til å fortelle om forbudte ferier, at familiene deres aktivt og av- selvfølgelig- skumle og mistenkelige årsaker, reiser til land i krig, land de har flyktet fra. Vi bør ikke tro de er her fordi de trenger beskyttelse! Vi må passe på at de holder seg unna krigsherjede land, sånn at vi kan sende dem tilbake til de samme krigsherjede landene.

Mens ministeren koser seg med de lave tallene
Aftenposten skriver i dag at Norge er det landet som har tatt imot lavest andel asylsøkere til Europa: 0,3 %. I 2009 var tallet 5,8 %.  I dag lever titusenvis av flyktninger i umenneskelige forhold i Hellas, men nesten ingen snakker om det. Mennesker og menneskeverd er kjedelig å snakke om. Mennesker i ytterste nød i vårt eget Europa, barn som lider, er nesten glemt bort, mens ministeren koser seg med de lave tallene: 0,3 %. Noen fortsetter å snakke om menneskeverd, om menneskerettigheter. Hvem lytter? Barna er der fortsatt. De er like mye barn som dine og mine barn, selv om noen prøver å gjøre dem til litt mindre mennesker enn dine og mine barn. Litt mindre verdige vår hjelp. Andre barn, som allerede bor i Norge, blir redusert til «ankerbarn» og fratatt hele familien sin. Det skjedde med søstera til Massoud, du vet han gutten på 7 år som ble sendt tilbake til Afghanistan og fikk Listhaug til å juble på Facebook.

I Sverige skal de nå deportere en 106 år gammel afghansk kvinne, jeg bare nevner det. Menneskeverd, menneskerettigheter, menneskelighet. Snart finnes det ingen grenser. Listhaug ser opp til sin kollega i Danmark, hun er visst enda strengere enn svenskene.

Mennesket i valgkampen
Det var mennesket. Så er det valgkampen. Min Facebook-venn Mona Nesje skrev det så fint på nettopp Facebook i dag, som en kommentar til denne artikkelen:

Det rare er at vi skulle jo ikke slippe inn flyktninger fordi vi har knapt råd til våre egne….

Folk må da våkne opp. De kjipe folka som ikke vil dele raust med seg til uventede gjester har ikke tenkt å dele med naboene sine heller. Det er ikke mangel på penger som gjør at vi har det slik. Det er mangel på kjærlighet til menneskene. Nå er det valg. Så da må du stemme lurere enn de som har styrt oss frem til det rotet her.

Dersom du ikke er lei av ordet menneske- vær så snill og smak på det. Si det høyt- og tenk på det når du er inne i stemmeavlukket. Godt valg!

 

Venter Sandberg på at vi skal glemme den afghanske gutten?

 

Inni seg er han 8-9 år. En gutt med utviklingshemming ble sendt til Afghanistan etter å ha mistet vergen sin. Med en mental alder på 8-9 år ble han overlatt til selv å skulle fremme sin egen sak.

 “Jeg har brukt livet mitt i Norge”, sier gutten ifølge oversettelsen i en videosnutt fra Kabul, lagt ut på Facebook.

“Jeg var der i to-tre år. Jeg tilbrakte hele livet mitt der. Jeg hadde blitt vant til språket deres. Jeg gikk rundt der. Det var ikke som her. Jeg hater støvet her. Jeg er en syk person. Vi pleide å gå på skolen, vi hadde det gøy. Vi pleide å gå på tur. Ja, vi hadde det gøy der. De ga meg pillene mine til rett tid. Jeg har noen slags mentale problemer. De pleide å gi meg piller for å trøste meg. Jeg har ikke pillene mine her…”

I følge en overlege på Sørlandet sykehus var videre utredning av gutten nødvendig, skriver Dagbladet. Det var legen som anslo guttens mentale alder.

Innvandrings- og integreringsminister Per Sandberg sier i et svar til Freddy de Ruiter (Ap) på Stortinget at han har full tillit til Utlendingsforvaltningen, som i stedet bestemte at gutten er 19 år, og at han måtte fratas vergen sin.

SandbergFoto: Bård Gudim

Gutten måtte nå på egen hånd føre sin egen sak, sørge for at den ble godt nok belyst, basert på opplysninger om, sitat Sandberg, “asylsøkerens individuelle forhold”.

Samtidig gikk gutten på antidepressiva og søvnmedisiner, opplyser Dagbladet; helsemessige forhold blir vurdert ut fra de opplysninger som foreligger i saken, sier Sandberg.

Norsk forbund for utviklingshemmede påpeker at artikkel 13 i FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne pålegger Norge å legge til rette for at disse får ivaretatt sine rettigheter.

Det er UDI og UNE som skal avgjøre alle enkeltsaker etter utlendingsloven på bakgrunn av individuelle og konkrete vurderinger av søkerens situasjon, sier Sandberg.

Vurderingene ble tatt uten tilrettelegging av intervjusituasjonen slik NFU påpeker var guttens rett, uten kompetanse fra barnehusene, som i følge NFU normalt brukes ved slik tilrettelegging.

«Som sagt tidligere har jeg full tillit til at denne enkeltsaken er vurdert og behandlet i tråd med gjeldende regelverk og internasjonale forpliktelser», svarer Sandberg etter at gutten ble fratatt det siste han hadde, vergen sin, innesperret på Trandum og sendt ut med tvang til et av verdens farligste land.

Opplysningene om guttens “individuelle forhold” foreligger et sted der ute i virkeligheten. Norsk utlendingsforvaltning blokkerte muligheten for å finne dem. Gutten hadde ikke selv evne.  Da var det bare så altfor enkelt å frata han sannheten. Kan du ikke snakke for deg, tar forvaltningen fra deg den som kan.

Nå venter kanskje Sandberg på at gutten skal bli fratatt det aller, aller siste han har, nemlig de indignertes hukommelse. En dag blir saker og ansikter borte fra offentligheten, akkurat som mennesker blir stuet bak piggtrådgjerder og deportert slik at vi ikke lenger ser dem.

 

 

 

 

 

 

 

 

Hvor er du, Europas hjerte?

Jeg har lett etter deg, og jeg finner deg. Blant de frivillige på Lesvos, Chios og Samos. Blant alle Dråpene i Havet som deler ut mat og klær, lager aktiviteter og et slags liv for mødre og barn, blant aktivister som trosser kulda mens de kjemper for at hjertet ditt skal forbli varmt, blant helt vanlige folk som klarer å si: velkommen.

Continue reading

Anne Frank, hva ville du skrevet i dagboka di?

Du så hva som skjedde, du så hvordan en gruppe mennesker plutselig var så lite verdt at de måtte bære jødestjerner. Du beskrev det med en dypt menneskelig undring, ville du undret deg nå?

menneskeverdet

Hva ville du tenkt om du hørte Europas ledere minnes Holocaust mens de lot mennesker dø av kulde, i brann eller av forgiftning fordi de desperat prøvde å varme seg med livsfarlige gassapparater? Hva ville du sagt om du så lille Bahez, to år, som mistet storebroren sin på fem år i en brann i mottaksleiren Moria? Lille Bahez, som selv er full av brannskader og befinner seg i grusomme smerter hver dag på grunn av Europas svik? Hva ville du tenkt om du, som jeg, leste at et land som Norge nekter å ta imot Bahez, hans brannskadde, sorgbetyngede mor og hans langt inni sjelen fortvilte far, nektet fordi de kommer fra feil land?

Ville du kikket anerkjennende mot vår egen Sylvi Listhaug, hun som lovte at mitt land skulle gjøre det vi kunne for å gjøre forholdene bedre i ikke-egnet-for-mennesker-leiren Moria, en leir som delvis blir betalt med norske penger? Hva ville du tenkt om du leste, som meg, at det akkurat har dødd tre mennesker på seks dager i denne leiren? Det etter at så mange som tenkte som deg, Anne Frank, som tror på menneskeverdet, i lang tid har ropt, skrevet, delt og hylt i kor at nettopp dette ville skje?
Ser du oss, Anne Frank, i vår overflod i Norge, med tomme asylmottak som nå stenges samtidig som 60 000 mennesker er stengt inne i uvisshet, uten håp, uten et liv?

Vi skal huske deg, Anne Frank. Vi må huske deg. Og veldig ofte, veldig ofte, burde vi se verden gjennom dine øyne. For du så den gangen, og jeg er sikker på at du ville sett det nå. Menneskeverdet er i ferd med å forvitre i Europa. Vi må for enhver pris kjempe imot at det skjer.
 

 

(Bildet er en skjermdump fra den greske avisa Ekathimerini.com)