Mennesket og valgkampen

Er du lei av å repetere ordet menneske? Medmenneske? Menneskeverd? Menneskerettigheter? Menneskelighet? Det er jeg. Disse ordene føles fåfengte, tomme, det føles som om ingen lytter. 

Det er populært å rakke ned på mennesker nå i valgkampen. Faktisk hele grupper av mennesker, vi har sett det skje før. Også det er jeg lei av. Å repetere dette: vi har sett det skje før.

Listhaug er ute på Facebook igjen. På en og samme dag klarer hun både å forstå at folk “reagerer på” en modig kvinne på tv med hijab på hodet (gruppe 1: kvinner med hijab) og gjenta ordet «innvandringseksperiment» (gruppe 2: innvandrere).

Kvinnen med hijab, Faten Mahdi Al-Hussaini, har mottatt det Trine Eilertsen i Aftenposten i dag betegner som ‘nattsvart hat’ i diskusjonstråder og forum på nettet. Listhaug uttaler at hun tar avstand fra hatmeldinger, men gjentar i sitt innlegg at en nyhetsoppleser i NRK ikke fikk bruke kors- som om Faten er nyhetsoppleser. Det er hun ikke. Listhaug vet dette, men velger å forsterke feiloppfatningene og fordommene som skaper grobunn for det nattsvarte hatet.

Litt mindre mennesker
Listhaug er innvandrings- og integreringsminister i Norge. Hun prøver så godt hun kan å innprente i mange velgere at grupper av mennesker ikke er som oss andre. Hver gang hun gjør det, blir disse gruppene litt mindre mennesker blant hennes tilhørere. Hun driver med bevisst fremmedgjøring, slik at kvinner med hijab og innvandrere og flyktninger skal virke mer og mer fremmede for oss som ikke tilhører disse gruppene. Når hun har lyktes med det, kan det hende politikken hennes blir enda mer populær og grupper av mennesker har blitt enda mer fremmede for hverandre.

Gruppe 1-4: Kvinner med hijab, innvandrere, flyktninger, barn av flyktninger
Ikke en gang barn slipper unna- lærere skal passe på hva de forteller om hvor de har vært på ferie- dersom de tilhører gruppe 3 (flyktninger). Dette for at lærerne skal kunne fortelle UDI om det, sånn at UDI kanskje bestemmer at de må ut av landet. Til barnas beste, selvsagt. Mens hun snakker om dette- at lærerne skal være på vakt- gjør hun tilhørerskaren sin bevisst på at heller ikke disse barna (gruppe 4, barn av flyktninger) er som oss andre. De er tilforlatelige til å fortelle om forbudte ferier, at familiene deres aktivt og av- selvfølgelig- skumle og mistenkelige årsaker, reiser til land i krig, land de har flyktet fra. Vi bør ikke tro de er her fordi de trenger beskyttelse! Vi må passe på at de holder seg unna krigsherjede land, sånn at vi kan sende dem tilbake til de samme krigsherjede landene.

Mens ministeren koser seg med de lave tallene
Aftenposten skriver i dag at Norge er det landet som har tatt imot lavest andel asylsøkere til Europa: 0,3 %. I 2009 var tallet 5,8 %.  I dag lever titusenvis av flyktninger i umenneskelige forhold i Hellas, men nesten ingen snakker om det. Mennesker og menneskeverd er kjedelig å snakke om. Mennesker i ytterste nød i vårt eget Europa, barn som lider, er nesten glemt bort, mens ministeren koser seg med de lave tallene: 0,3 %. Noen fortsetter å snakke om menneskeverd, om menneskerettigheter. Hvem lytter? Barna er der fortsatt. De er like mye barn som dine og mine barn, selv om noen prøver å gjøre dem til litt mindre mennesker enn dine og mine barn. Litt mindre verdige vår hjelp. Andre barn, som allerede bor i Norge, blir redusert til «ankerbarn» og fratatt hele familien sin. Det skjedde med søstera til Massoud, du vet han gutten på 7 år som ble sendt tilbake til Afghanistan og fikk Listhaug til å juble på Facebook.

I Sverige skal de nå deportere en 106 år gammel afghansk kvinne, jeg bare nevner det. Menneskeverd, menneskerettigheter, menneskelighet. Snart finnes det ingen grenser. Listhaug ser opp til sin kollega i Danmark, hun er visst enda strengere enn svenskene.

Mennesket i valgkampen
Det var mennesket. Så er det valgkampen. Min Facebook-venn Mona Nesje skrev det så fint på nettopp Facebook i dag, som en kommentar til denne artikkelen:

Det rare er at vi skulle jo ikke slippe inn flyktninger fordi vi har knapt råd til våre egne….

Folk må da våkne opp. De kjipe folka som ikke vil dele raust med seg til uventede gjester har ikke tenkt å dele med naboene sine heller. Det er ikke mangel på penger som gjør at vi har det slik. Det er mangel på kjærlighet til menneskene. Nå er det valg. Så da må du stemme lurere enn de som har styrt oss frem til det rotet her.

Dersom du ikke er lei av ordet menneske- vær så snill og smak på det. Si det høyt- og tenk på det når du er inne i stemmeavlukket. Godt valg!

 

Advertisements

Venter Sandberg på at vi skal glemme den afghanske gutten?

 

Inni seg er han 8-9 år. En gutt med utviklingshemming ble sendt til Afghanistan etter å ha mistet vergen sin. Med en mental alder på 8-9 år ble han overlatt til selv å skulle fremme sin egen sak.

 “Jeg har brukt livet mitt i Norge”, sier gutten ifølge oversettelsen i en videosnutt fra Kabul, lagt ut på Facebook.

“Jeg var der i to-tre år. Jeg tilbrakte hele livet mitt der. Jeg hadde blitt vant til språket deres. Jeg gikk rundt der. Det var ikke som her. Jeg hater støvet her. Jeg er en syk person. Vi pleide å gå på skolen, vi hadde det gøy. Vi pleide å gå på tur. Ja, vi hadde det gøy der. De ga meg pillene mine til rett tid. Jeg har noen slags mentale problemer. De pleide å gi meg piller for å trøste meg. Jeg har ikke pillene mine her…”

I følge en overlege på Sørlandet sykehus var videre utredning av gutten nødvendig, skriver Dagbladet. Det var legen som anslo guttens mentale alder.

Innvandrings- og integreringsminister Per Sandberg sier i et svar til Freddy de Ruiter (Ap) på Stortinget at han har full tillit til Utlendingsforvaltningen, som i stedet bestemte at gutten er 19 år, og at han måtte fratas vergen sin.

SandbergFoto: Bård Gudim

Gutten måtte nå på egen hånd føre sin egen sak, sørge for at den ble godt nok belyst, basert på opplysninger om, sitat Sandberg, “asylsøkerens individuelle forhold”.

Samtidig gikk gutten på antidepressiva og søvnmedisiner, opplyser Dagbladet; helsemessige forhold blir vurdert ut fra de opplysninger som foreligger i saken, sier Sandberg.

Norsk forbund for utviklingshemmede påpeker at artikkel 13 i FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne pålegger Norge å legge til rette for at disse får ivaretatt sine rettigheter.

Det er UDI og UNE som skal avgjøre alle enkeltsaker etter utlendingsloven på bakgrunn av individuelle og konkrete vurderinger av søkerens situasjon, sier Sandberg.

Vurderingene ble tatt uten tilrettelegging av intervjusituasjonen slik NFU påpeker var guttens rett, uten kompetanse fra barnehusene, som i følge NFU normalt brukes ved slik tilrettelegging.

«Som sagt tidligere har jeg full tillit til at denne enkeltsaken er vurdert og behandlet i tråd med gjeldende regelverk og internasjonale forpliktelser», svarer Sandberg etter at gutten ble fratatt det siste han hadde, vergen sin, innesperret på Trandum og sendt ut med tvang til et av verdens farligste land.

Opplysningene om guttens “individuelle forhold” foreligger et sted der ute i virkeligheten. Norsk utlendingsforvaltning blokkerte muligheten for å finne dem. Gutten hadde ikke selv evne.  Da var det bare så altfor enkelt å frata han sannheten. Kan du ikke snakke for deg, tar forvaltningen fra deg den som kan.

Nå venter kanskje Sandberg på at gutten skal bli fratatt det aller, aller siste han har, nemlig de indignertes hukommelse. En dag blir saker og ansikter borte fra offentligheten, akkurat som mennesker blir stuet bak piggtrådgjerder og deportert slik at vi ikke lenger ser dem.

 

 

 

 

 

 

 

 

Hvor er du, Europas hjerte?

Jeg har lett etter deg, og jeg finner deg. Blant de frivillige på Lesvos, Chios og Samos. Blant alle Dråpene i Havet som deler ut mat og klær, lager aktiviteter og et slags liv for mødre og barn, blant aktivister som trosser kulda mens de kjemper for at hjertet ditt skal forbli varmt, blant helt vanlige folk som klarer å si: velkommen.

Continue reading

Anne Frank, hva ville du skrevet i dagboka di?

Du så hva som skjedde, du så hvordan en gruppe mennesker plutselig var så lite verdt at de måtte bære jødestjerner. Du beskrev det med en dypt menneskelig undring, ville du undret deg nå?

menneskeverdet

Hva ville du tenkt om du hørte Europas ledere minnes Holocaust mens de lot mennesker dø av kulde, i brann eller av forgiftning fordi de desperat prøvde å varme seg med livsfarlige gassapparater? Hva ville du sagt om du så lille Bahez, to år, som mistet storebroren sin på fem år i en brann i mottaksleiren Moria? Lille Bahez, som selv er full av brannskader og befinner seg i grusomme smerter hver dag på grunn av Europas svik? Hva ville du tenkt om du, som jeg, leste at et land som Norge nekter å ta imot Bahez, hans brannskadde, sorgbetyngede mor og hans langt inni sjelen fortvilte far, nektet fordi de kommer fra feil land?

Ville du kikket anerkjennende mot vår egen Sylvi Listhaug, hun som lovte at mitt land skulle gjøre det vi kunne for å gjøre forholdene bedre i ikke-egnet-for-mennesker-leiren Moria, en leir som delvis blir betalt med norske penger? Hva ville du tenkt om du leste, som meg, at det akkurat har dødd tre mennesker på seks dager i denne leiren? Det etter at så mange som tenkte som deg, Anne Frank, som tror på menneskeverdet, i lang tid har ropt, skrevet, delt og hylt i kor at nettopp dette ville skje?
Ser du oss, Anne Frank, i vår overflod i Norge, med tomme asylmottak som nå stenges samtidig som 60 000 mennesker er stengt inne i uvisshet, uten håp, uten et liv?

Vi skal huske deg, Anne Frank. Vi må huske deg. Og veldig ofte, veldig ofte, burde vi se verden gjennom dine øyne. For du så den gangen, og jeg er sikker på at du ville sett det nå. Menneskeverdet er i ferd med å forvitre i Europa. Vi må for enhver pris kjempe imot at det skjer.
 

 

(Bildet er en skjermdump fra den greske avisa Ekathimerini.com)

Nei, Listhaug. Din tommel opp er grotesk  

 

Jeg vil ikke «like og dele» at en liten gutt blir sendt til utrygghet i Afghanistan.

«En deportert afghansk gutt reiser tilbake til et land som på ingen måte er hans hjem», er tittelen i New York Times’ artikkel den 12. november. Gutten er 7 år gammel, landet han må reise fra er Norge. Sylvi Listhaug jublet over artikkelen to dager etter: «Det er et viktig signal som når ut til hele verden gjennom New York Times. (…) Lik og del hvis du er enig!»

new-york-times

Lørdag kveld satt jeg og så på barne-tv med mine to jenter på fem og sju år. Vi så på den første av tre deler av filmen «Bestevenner». «Naisha», ei av tre bestevenner i et ganske vanlig norsk klasserom, skulle egentlig være Lucia på Luciadagen, men forsvinner plutselig uten å få sagt hadet til de to bestevenninnene sine. Naisha og mora hennes hadde fått avslag på asylsøknaden. Det ble noen tårer i sofakroken. Jeg sa til jentene mine: «Husk at det bare er film!» Men jeg visste jo at det ikke «bare var film». Barn som ikke kjenner annen hverdag enn den norske, sendes til utrygghet i ustabile land.

Dagen etter leste jeg om Massoud (7), gutten New York Times skriver om i artikkelen Listhaug refererer til. Han hadde bursdag den dagen han ble deportert. Han skulle ha bursdagsfeiring med vennene sine, med trampoline og det hele. De rakk ikke å si ifra til noen at feiringen ikke ble noe av. Jeg hadde rett, det var ikke «bare film». Og Afghanistan er såpass farlig at landets flyktningminister svarer sarkastisk på spørsmålet fra New York Times:

We all know that Kabul is so safe, the safest place in Afghanistan. So please ask those Norwegian diplomats if Kabul is so safe, is there anywhere outside your embassy where you can go to safely?”

Det har gått for langt nå. Selv ikke et barns sårbarhet og behov for vern betyr noe når Listhaug går for nye klikk. I en nyere post går hun nå for 100 000 likes på sin Facebook-side- i tilfelle noen skulle være i tvil om at hun er opptatt av slikt.

De fleste som har kjent en sjuåring, eller har vært sju år selv en gang, har en liten plass i hjertet sitt som gjør vondt når en annen sjuåring er redd. Selv om vi ikke kjenner han eller henne. Vi kjenner sjuåringens glede over en bursdag han har ventet på, forventningen, som brått blir til redsel, usikkerhet, utrygghet.

Listhaug merker seg historien i New York Times, og vender tommelen opp. Hva skal man lese ut av det- egentlig? At disse barna ikke teller? At vi bare kan avvise historiene deres? Denne brutale omveltningen i livet er katastrofal for Massoud. Så snur en norsk statsråd det hele til en latterlig tommel opp på Facebook, og vil vi skal like og dele?

New York Times skriver at familien kom til Norge i 2012. Da var altså Massoud tre år. Nå er Afghanistan ifølge avisa mer utrygt enn på lenge:

The Norwegian government’s position in deportation cases like the Mosavis’ is that Afghanistan is safe enough for families, including children, to be returned to — even though greater areas of the country are insecure than at any time since the American invasion in 2001.

En familie er nå splittet- Massouds søster (18) fikk bli i Norge, på grunn av sterk tilknytning til landet gjennom mange års skolegang. Massouds fire år i Norge, over halvparten av livet hans, var derimot ikke nok.

Et sårbart barn på sju år med familie og en oppsiktsvekkende streng politikk som innebærer deportasjon av barnefamilier til Afghanistan- et land som blir stadig mer utrygt å oppholde seg i. Det var det avisartikkelen handlet om. Den afghanske flyktningministeren, som nærmest ler av hvor «trygt» Afghanistan er, får det siste ordet. Det er trist, det er vondt, det er flaut- poenget er soleklart- humanismen er totalt fraværende.

Listhaugs tommel opp er grotesk.

Barna regjeringen vil fengsle

 

Erna har nylig skrevet at hun vil at hennes og andre barn skal lære av historiske hendelser og feil. Samtidig går hennes regjering inn for å gjøre det mulig å fengsle barn. Traumatiserte barn på flukt.

Norges statsminister lot seg for kort tid siden provosere av at bildet ‘Napalm Girl’ ble sensurert bort på Facebook. Hun skrev følgende på sin Facebook-side:

“Jeg vil at mine barn og andre barn skal vokse opp i et samfunn hvor de får formidlet historien – slik den var. Hvor de kan få lære av historiske hendelser og feil.”

Tom Egeland, som startet det hele ved å legge ut dette og flere andre ikoniske krigsbilder, la også ut bilder fra vår tid. Det ene var av tre år gamle Alan Kurdi, den druknede gutten på stranda som en gang gjorde stort inntrykk på så mange.

Mange måneder uten skole eller andre aktiviteter, sperret inne bak piggtrådgjerder
Ett år etter Alan Kurdis død har over 4000 flyktninger og migranter druknet i Middelhavet, meldte Flyktninghjelpen på sin Facebook-side den 1. september. Dagens europeiske toppolitikere har i hvert fall ingenting gjort for å lære av de siste historiske hendelser og feil. 44 år etter at bildet av jenta og de andre barna som løp fra napalmens redsler ble tatt, kan vi spørre oss hvilke assosiasjoner bildet gir til dagens redsler, de redslene barn i krig og på flukt fra krig opplever.

moria

Ernas hykleri virker komplett nå når det er avslørt at regjeringen ønsker å gjøre det lettere å fortsette med å fengsle barn, og har jobbet for det i FN. Til Aftenposten sier hun at Europa har vært helt avhengige av etableringen av «hotspots» og at disse har «et element» av at man må kunne «holde folk tilbake for å få gjort registreringen».

Amnesty skrev om hotspot-leiren Moria i april:

“Norge finansierer flyktningleiren Moria. Her holdes mer enn 3000 mennesker inneperret bak piggtråd og strengt bevoktet av gresk militær og politi. Barn, høygravide kvinner, syke, skadede og traumatiserte mennesker. Under elendige sanitære forhold og manglende medisinsk hjelp. Uten tilgang til juridisk assistanse og informasjon om hva som skal skje med dem.”

I skrivende stund er 4000 flyktninger ifølge NRK evakuert fra denne leiren etter at det brøt ut slagsmål og brann. Slagsmål og uroligheter er vanlig her. Mener Erna virkelig at vi skal gjøre det lettere å plassere barn slike steder over lengre tid? Ja, er tydeligvis svaret.

Dersom Alan Kurdi hadde nådd Europa nå, uten å drukne, kunne han ha befunnet seg i «hostpot-leirene» Moria eller Vial. Vial er også et forferdelig sted, ifølge dem som kjenner det. Åsa Hillingseter Løyning fra Sykehusklovnene har beskrevet stedet slik:

“Vial er en leir som driftes av den greske marinen og den ligger midt inne på øya Chios. Det er brennende varmt der og flyktningene bor bak piggtrådgjerder i noe som ser ut som et fengsel. De bor langt fra andre mennesker og butikker, og ingen hjelpeorganisasjoner får lov å komme inn i leiren. Vi dro opp dit tidlig onsdag morgen den 24.august i håp om å få møte noen barn. Vi kom ikke inn i leiren, men skiftet til klovnekostyme og stemte ukulelene i bilen mens noen frivillige fra Dråpen i havet fikk kontakt med barn i leiren og tok dem med ned til et lite gressområde med inntørket gult gress og noen få trær som gav litt skygge i den stekende solen.”

Om ett av barna hun møtte:
“Og han forstod, og vi forstod at han forstod, at vi skulle dra. De øynene han hadde da kommer jeg aldri, aldri til å glemme. Vi kunne dra, men han, en gutt på syv år, måtte bli værende i en liten leir han allerede hadde tilbragt 8 måneder i uten skole eller andre aktiviteter. Jeg kommer aldri til å glemme de øynene.”

 En appell til deg, Erna Solberg:
Jeg vil at mine barn og andre barn skal vokse opp i et samfunn hvor de får formidlet historien – slik den var. Hvor de kan få se at i vårt land har vi en regjering som ønsker å lære av historiske hendelser og feil. Som ser at vi i Europa ikke kan tillate at «de andres» barn holdes innesperret i månedsvis uten skolegang, uten aktiviteter. «Hotspots», slike som du mener rettferdiggjør fengsling, er nettopp slike steder som UNHCR, Flyktninghjelpen, Redd Barna og andre har forlatt fordi de ikke vil være med på å legitimere dem. Ikke glem de øynene, Erna Solberg, selv om du ikke ser dem.