UNE har gjort den største urett mot Farida. Taliban kan snart få kontroll over hele Ghazni. Mange er drept.

Farida fikk ikke komme tilbake til Norge fordi Utlendingsnemnda mente det nå er vesentlig tryggere i Jaghuri, Ghazni enn da hun fikk opphold i Norge. Det har trolig ikke vært så dramatisk i Ghazni siden den snart 17 år gamle krigen startet.

Foto: privat

 

Den «vesentlige og stabile bedringen i sikkerhetssituasjonen» UNE stadfestet i sitt vedtak ser i virkeligheten ut til å være den mest dramatiske utviklingen i Ghazni-provinsen siden den snart 17 år gamle krigen i Afghanistan startet. New York Times skriver at afghanske myndigheter nå bare har full kontroll over to av 18 landlige distrikter i Ghazni. Ghazni har 19 distrikter totalt. Det kan se ut til at Taliban for første gang kan ta over en hel provins- og dermed også Jaghuri, distriktet UNE påpeker som trygt for Farida og familien å returnere til.

Et nyhetssøk på google sier sitt.

UNE kan tenkes å svare med at man ikke kunne ha forutsett dette da vedtaket ble fattet. Sannheten er at dette ikke er overraskende for noen som har fulgt med på situasjonen i Ghazni. Tidligere spesialutsending for FN til Afghanistan Kai Eide var raskt ute da det negative vedtaket i Farida-saken kom, og uttalte til VG den 6. mai:

«Ghazni som provins opplever veldig mange trefninger og har en veldig vanskelig sikkerhetssituasjon. Det er slett ikke slik at pilene peker oppover, som man kan få inntrykk av fra UNE. Både når det gjelder provinsen Ghazni og Afghanistan som sådan er sikkerhetssituasjonen betydelig forverret.»

Mandag 14. august tvitret han dette: 

Jus eller følelser?
UNEs direktør har slått hardt tilbake mot kritikerne etter at UNE fattet et nytt negativt vedtak i Farida- saken. Hun mener kritikerne baserer sine synspunkter på følelser heller enn jus. Hun hadde tydeligvis ingen betenkeligheter med at en nemdleder alene fattet det negative vedtaket. Det fantes nemlig ikke tvil i saken: Distriktet Jaghuri i Ghazni-provinsen var nå trygt. Bedringen i situasjonen var både vesentlig og stabil.

Høyesterett ga Lagmannsretten medhold i at det måtte ha skjedd en vesentlig og stabil bedring i sikkerhetssituasjonen, skulle man frata Farida den opprinnelige oppholdstillatelsen. Lagmannsretten kom til at det ikke hadde skjedd en vesentlig og stabil endring i forholdene som begrunnet tillatelsen. Likevel hadde Utlendingsnemnda etter høyesterettsdommen makt til å synse om at en slik endring hadde skjedd. Det er så man ikke tror det.

UNE trampet på enkeltmennesket
UNE trampet på enkeltmennesket. Det spilte i praksis ingen rolle hva Lagmannsrettens dom inneholdt, eller hva Høyesteretts dom inneholdt. Etterpå kunne UNE ved hjelp av én nemndleder bestemme hva som er fakta i saken. Dette fordi Høyesterett ikke tar stilling til sikkerhetssituasjonen slik Lagmannsretten gjorde. UNE kunne «rette seg etter» Høyesteretts avgjørelse gjennom å basere seg på de «fakta» om sikkerhetssituasjonen de fant det for godt å lene seg på.

La oss si at noen dømte meg i en rettssak for at jeg hadde tatt feil av fargen på himmelen i går kl. 12. Min påstand var at den ikke hadde noen farge. Det var feil svar, alle vet at himmelen har en farge. Saken gikk videre til en høyere rettsinstans, som også dømte meg. Denne rettsinstansen sa at himmelen var blå på det tidspunktet. Jeg ville ikke rette meg etter denne dommen, så jeg anket helt opp til toppen. Der skulle man ikke ta stilling til hvilken farge himmelen hadde denne dagen kl. 12, bare hvorvidt jeg hadde unnlatt å gi himmelen en farge.

Etter disse tre dommene rettet jeg det opp ved å si at himmelen var rød den aktuelle dagen kl. 12. Men alle som stod og så på himmelen den aktuelle dagen kl.12, så at den var knall blå.

Makt til å synse
Siden den siste rettsinstansen ikke skulle vurdere fargen, men bare at jeg faktisk godtok at himmelen hadde en farge, stod jeg nå fritt til å definere fargen som jeg selv ville. Jeg kunne synse. Dette hadde jeg makt til, selv om alle visste at jeg tok feil. Så jeg brukte denne makten. Det gikk imidlertid ikke ut over noen.

I Farida-saken går dette overtrampet ut over et barn og hennes foreldre- ekte mennesker.

Vi vet nå at Utlendingsnemnda tok feil. For Faridas skyld ber jeg UNE om å hente tilbake sin tapte pålitelighet og innrømme at vedtaket var feil fordi fakta de la til grunn i saken var feil. Nå vet vi hva som skjer i Ghazni. Vi vet at Farida ikke er tryggere der nå enn hun ville vært da hun fikk opphold i Norge. Den eneste vesentlige og stabile endringen som har skjedd, er at situasjonen er mer ustabil og utrygg enn noensinne. Hun har derfor rett til å komme tilbake til Norge. Først når det skjer, finnes det rettssikkerhet i denne saken.

 

 

Farida- en ultraløper

Farida er et barn som lever helt uten å få utfolde seg utendørs. Hun kan ikke løpe, hoppe tau eller strikk på gata eller gå tur i skogen, slik hun var vant til på Dokka. Hun kan ikke fryde seg over å leke gjemsel bak trær eller klatre opp små berg og skogtopper, spille håndball eller fotball. Paradoksalt nok vil jeg kalle henne en ultraløper.

Hun sitter inne i ei lita leilighet og håper, nå på fjerde året.

Måtte hun en gang få lov å krysse målstreken. Hittil har hun og hennes støttespillere på den steinete stien fulgt alle skilt til punkt og prikke. Noen har imidlertid flyttet på målet, så den krevende, tunge og bratte stien har blitt lengre. Farida er en ultraløper som ikke har fått oppleve å få komme til mål, selv etter flere års slit i dette løpet.

#EnløperforFarida #LøpforFarida #GiossFaridatilbake

Flyktningruta
I går løp og gikk jeg deler av ei flyktningrute som ble brukt til å frakte flyktninger over til Sverige under 2. verdenskrig. Det var en krevende løype, og tanken på at barn ble fraktet denne veien, av livredde foreldre, fikk meg til å tenke på Farida. Flukten til Sverige må ha vært fryktinngytende og knalltøff for dem som gikk og løp, ikke fordi de ønsket det selv- som jeg- men for å redde livet. Sine egne liv- og for dem det gjaldt, deres barns liv.

Farida og hennes foreldre måtte også gjennom en tøff fluktrute på vei til Europa og Norge. Jeg tror de færreste kan tenke seg hvor tøff.

Et skrekkløp
Faridas ultraløp har så langt vært et skrekkløp. Pulsen har nok steget mange ganger, det må ha vært stresshormoner, tårer, fortvilelse. Familien hennes valgte å satse- både på den tøffe flukten og på drømmen om rettferdighet etter at de ble tvangsreturnert til livsfarlige Afghanistan. De har fulgt skiltene- lagt i vei på tøffe ruter, og opplevd å komme fram. «Farida får komme tilbake til Norge», har vi lest i nyhetene flere ganger, over flere år. Foreldrene har hatt bankende hjerter som ethvert foreldrehjerte, de har ønsket å gi Farida muligheten til å hoppe, løpe, le, skrike, rope, leve! Sånn som mitt barn satt på lekeplassen med sine venninner her om dagen og lo og ropte så høyt at jeg tenkte hele nabolaget måtte høre henne. Ethvert liv bør inneholde en dose fryd.

Nå er Farida på vei inn i tenårene, men hun skulle ha fått leve de siste tre årene som et barn. Det tok Utlendingsnemnda fra henne. Det er Utlendingsnemnda som satte én mann til å bestemme at hun, som i tre rettsintanser har fått medhold, ikke skal få oppleve trygghet.

En leilighet i Afghanistan hun ikke kan forlate uten å frykte for sitt liv. Det er hennes realitet etter år med ultraløping, tøffe tak, høy puls, og gråt. Deretter glede i tre omganger, som har blitt knust etter at målgangen så kynisk har blitt fjernet.

Målet skal i virkeligheten være der et sted
Det er noe som heter rettferdighet, lov og rett. Det har Utlendingsnemnda valgt å ignorere.

Jeg løper fordi jeg er fri til å løpe, jeg sliter og får høy puls fordi jeg vet at jeg er trygg- og jeg får kjenne på at jeg er i bevegelse, på belønningen og gleden etterpå. Måtte Farida igjen få mulighet til å kjenne glede, måtte hun en gang få lov til å krysse den målstreken som skulle vært beskyttet med nebb og klør.