Gratulerer, Oslo Frp!

Dere har vist dere som de minst lyttende politikerne jeg som barnehageforelder har vært borti så langt. I snart ett år har mange foreldre kjempet for at våre tidligere så stabile barnehager, skulle forbli akkurat det. Det har imidlertid vært forgjeves. Min datters barnehage ble først konkurranseutsatt, så plukket ut for salg da ingen tilbydere var interessert. Før prosessen startet, var det tilnærmet null utskiftninger av personalet, null gjennomtrekk, det var stabilt og godt der, og brukerscorene var deretter. Det var fornøyde barn, ansatte og foreldre i Smedbakken barnehage. Som bekymret forelder blir jeg avfeid av Camilla Wilhelmsen i Dagsavisen den 3. november med at hun ikke ser noen grunn til å frykte hva enkelte aktivister og sosialister mener om dette. Det hun egentlig sier, er at hun ikke ser noen grunn til å lytte til de mer enn hundre høringsuttalelsene som kom inn i forbindelse med salg av ti Oslo-barnehager, hundrevis av sider som alle, uten unntak, tydelig viste motstand mot salget. Det var altså ikke snakk om hva «enkelte aktivister og sosialister» mente, og det vet Wilhelmsen godt. Likevel vil Oslo Frp nå privatisere ytterligere 25 barnehager i Oslo.

I Smedbakken barnehage, en liten barnehage på fire avdelinger, har hele seks ansatte, inkludert fagleder og to pedagogiske ledere, sagt opp etter at prosessen startet. De fleste hadde svært lang erfaring, flere hadde jobbet i barnehagen i nesten 30 år. De som er igjen i barnehagen gjør en fantastisk jobb. Det er imidlertid stor usikkerhet og ustabilitet på enkelte av avdelingene. Mange barn har måttet venne seg til nye ansikter som har kommet og gått.

Gratulerer Camilla Wilhelmsen, for din særdeles manglende vilje til å lytte. For din særdeles manglende vilje til å se på hvordan konkurranseutsetting og salg av denne og andre Oslo-barnehager går ut over barna. Det hjelper ikke barna at du sier “private driftere er minst like gode som kommunale”. I Asperud barnehage i Søndre Nordstrand er det bare 3-4 de opprinnelige ansatte igjen. Barna har vært igjennom enorme omveltninger, men heller ikke der vet man noe mer enda- etter snart et helt år med usikkerhet- om hvem som skal ta over barnehagen.

Du uttalte her, Camilla Wilhelmsen,

at det var en hyggelig undersøkelse i Aftenposten den 18. november. Den viste at barn som har gått i private barnehager gjør det bedre på skolen, og forskerne som står bak undersøkelsen er bekymret. Du syns imidlertid det er hyggelig at det oppstår et skille mellom barn som går i private og kommunale barnehager? Jeg ser her i Groruddalen, hvor jeg bor, at skillene oppstår når for eksempel en privat barnehage med nesten 700 kroner i kostpenger tiltrekker seg barn av ressurssterke foreldre, mens andre barn ikke kan gå der fordi foreldrene ikke har råd. Foreldre som ikke har råd finnes det mange av her i Groruddalen. Jeg lurer på om det ligger prestisje i for deg, som kommunepolitiker, at barna som går i kommunale barnehager skal gjøre det dårligere på skolen enn barn i private barnehager? Det kan høres slik ut. Det er bekymringsverdig at en kommunepolitiker, som jo også skal jobbe for at de kommunale velferdstilbudene skal bli best mulig, tenker slik. Men nå er jo heller ikke Frp særlig kjent for å fremme sosial utjevning. Var det ikke noe som het «enhver er sin egen lykkes smed»? Dette gjelder tydeligvis i Frp-tankegang også for de minste barna.

Mange private barnehager er gode. Foreldre i en god privat barnehage ville heller ikke blitt glade om barnehagen plutselig skulle skifte eiere som ga de ansatte dårligere vilkår- eller som skulle sette inn færre ansatte i barnegruppene, slik det er stor fare for i våre kommunale.

Det er i økende grad store kommersielle kjeder som får tilslag etter anbudsrunder, og som tjener store penger på å gi de ansatte dårligere pensjonsavtaler, samt å ansette færre enn bemanningsnormen i Oslo tilsier. De har imidlertid større økonomisk handlingsrom enn de kommunale barnehagene og kan enklere sette inn vikarer ved sykdom. Ofte har kommunen gjort en slett jobb med vedlikehold, og nye barnehagelokaler gir et annet inntrykk enn 30 år gammel bygningsmasse det ikke er gjort noe med.

Det er imidlertid relasjonene i barnehagen som er viktigst for barna. Det er de faste ansatte, de som er der hver dag, de som nå hadde opparbeidet seg så lang ansiennitet at Oslo Frp mente de var for dyre i drift, som er deres trygghet. Vi vet ikke hvor lang tid det tar å bygge stabiliteten opp igjen i en barnehage som har mistet så mange ansatte, men vi vet at mange barn rammes. Det gjenstår å se, Camilla Wilhelmsen, om dette vil føre til at de gjør det bedre på skolen.

I mellomtida må du gjerne kikke på noen bilder av disse enkeltaktivistene du mener det ikke er vits i å bry seg om.

bilde (17)bilde 6

Image-1fakkeltog holmlia

bøtte- og spadekonsertIMG_6262hits

Barn utsettes for vold- hvorfor kalles ikke alle barn alene inn til helsesøster?

Barn som utsettes for vold og omsorgssvikt fra foreldre eller annen nær familie, vil selvsagt ikke fortelle om dette med foreldrene tilstede.

Den eldste dattera mi begynte i første klasse i år, og jeg var denne uka med henne på samtale hos helsesøster på skolen. Samtalen foregikk først bare mellom henne og helsesøster, mens jeg satt litt i bakgrunnen. Etter hvert fikk jeg også være med og svare på enkelte av spørsmålene. Før vi skulle gå, fikk jeg med meg et hefte med de åtte temaene for godt samspill (program for foreldreveiledning, ICDP). Det syns jeg er flott, og jeg håper også foreldre med annen språkbakgrunn enn norsk får utdelt oversatt informasjon (oversettelser finnes allerede på en rekke språk) om de åtte temaene og muligheten til å delta i foreldreveiledningsgrupper.

Det slo meg imidlertid etterpå, og i den grad at jeg måtte undersøke: er det slik at foreldrene alltid blir innkalt til disse rutinemessige samtalene hos helsesøster?

Svaret er ja.
Det finnes i alle fall ikke rutinemessige samtaler med barna alene.

Dette forundrer meg stort.

Det er viktig at foreldre er med på en første samtale, slik at foreldrene kan få råd, veiledning og informasjon; slik at det oppstår kommunikasjon, og slik at helsesøster når ut til foreldrene og danner seg et bilde av samspillet mellom foreldre og barn.

Hvor er imidlertid hensynet til barnet som selvstendig individ? Det er heldigvis stort fokus i dag på forebygging av vold og omsorgssvikt, men hvor er barnets rett til privatliv, til å bli hørt, barnets rett til å få legge fram egen situasjon uten at foreldrene er der? Det bør være en selvfølge at alle barn får komme til samtale både sammen med en eller begge foreldre OG alene.

Barn er svært lojale overfor foreldrene, og vil ha vanskelig for å fortelle selv når foreldrene ikke er tilstede. Med tid, kompetanse og samtaler kun mellom helsesøster og det enkelte barn vil det uansett ligge en mulighet som dagens system ikke legger til rette for- og jeg mener helsesøster alltid bør si til barna i disse samtalene, med et så enkelt og lettfattelig språk som mulig, at ikke alle barn har det bra og at de ofte føler skam/lojalitet og dermed ikke vil fortelle om det. Helsesøster bør legge til at dersom akkurat dette barnet har det slik, kan han eller hun komme tilbake og fortelle, for eksempel ved å spørre læreren om et nytt møte. Dette kan sies slik at det kun blir ny informasjon for de barna som har det bra- informasjon som ikke gjelder dem selv- men særdeles viktig informasjon for de barna som av ulike grunner trenger så uendelig mye mer enn den ene samtalen med foreldrene tilstede.

BlOMtKBIQAABChg

Du skal tro

Noe som kan oppleves som et slag i trynet er når noen, både voksne og barn, tør å gi av seg selv, snakke ut fra egen overbevisning, bli ivrige, le, bruke litt høyere toneleie enn vanlig, vise engasjement, slik at gløden i øynene kommer fram- for så plutselig å få det rett i fleisen: en hånlig kommentar som latterliggjør, et blikk ment å sette på plass, tisking og hvisking, en kroppsholdning, en himling med øynene;  noe som kommuniserer: Slutt med det du driver med, legg det ned, vær stille, slutt å snakke, slutt å skrive, hold kjeft, vend blikket og engasjementet bort, du er bare teit, det du sier er hinsides, det er feil, og jeg blir både irritert og flau av å høre på deg.

«Du skal ikke tro du er noe. Trodde du virkelig at du var noe? Da bør du tro om igjen. Roe deg ned. Holde deg til din plass. Den er der borte.»

Hva skjer så? Det ivrige gjøres om til sårhet, latteren blir borte, tårene sprenger på bak øyelokkene, gløden falmer, lille Gyda, fem år, slutter med det hun gjør, legger det ned, blir stille, slutter å snakke med den glade stemmen, den spontane latteren blir borte. Hun føler seg feil i det hun merker at det hun sier bare er teit og dumt eller ikke en gang verdt et svar.

Har vi ikke alle vært der? Både på den ene og på den andre siden. Vært den som har tisket og hvisket. Vært den som har sagt så høyt inni oss, «trodde du virkelig du hadde noe å komme med? Da må du tro om igjen», så høyt at det kan synes utenpå. Vi har alle blitt flaue over andre, når vi aller mest burde vært flaue over oss selv. Som voksne er vi imidlertid flinke til å skjule latterliggjøringen bak uenighet.

Mennesket er fullt av misunnelse, sjalusi, konkurranseinstinkt, behov for selvhevdelse, for å ha rett, for å høre til, passe inn, ikke stå alene, i større eller mindre grad hos hver enkelt av oss. Så gjør vi så godt vi kan for å beskytte oss selv, enten ved å lukke oss inne, eller ved å ta det ut på andre, det som ingen må se inni oss.

Ikke er vi så rause heller, når misunnelsen eller selvhevdelsesbehovet tar oss (og hva er det egentlig? Tror vi ikke vi er bra nok?) Noen får ros for noe, og samtidig, inni en annen skriker det: «Hallo, jeg var enda sprekere, jeg løp enda fortere, jeg var enda mer utholdende, jeg sa noe som var lurere og smartere, jeg kan dette bedre enn deg!»

Det gjør vondt å bli satt på plass når en gir av seg selv. Noen gir da litt mindre, slutter å gi, eller står ufortrødent på videre, med risiko for å bli såret, likevel med tro på seg selv. Vi er forskjellige sånn, vi har ulike utgangspunkt. Noe har vi imidlertid til felles, alle sammen: Det er sårbart å være seg selv, å by på seg selv. Hvordan kan vi da slutte å fornedre hverandre, både bevisst og ubevisst. Hvordan kan vi slutte å kommunisere det motsatte av det vi burde kommunisere: Du er noe! Du er det i kraft av deg selv! Vi vil ha livsgleden din, latteren din, ideene dine. Vi vil ha alt du kan bidra med, engasjementet, følelsene dine, hele deg, du er bra nok, lille Gyda! Du skal ikke trenge å gå der og gråte alene, selv ikke når det ikke synes utenpå.

La oss snakke om det, på alle arenaer. Hvordan vi kan få det til.

bilde (14)

Ikke alle stykk små barn blir hørt i Oslo

I Aftenposten den 31. oktober skriver Ida Brandtzæg og Stig Torsteinson, begge psykologspesialister ved Nic Waals Institutt LDS, om spedbarn og småbarn utsatt for vold og omsorgssvikt: «Hvordan høre barnets stemme før det kan snakke?»

Fagfolk på helsestasjoner og i barnehagene må opplæres i å se tegn på stress og aktivering i barnet, og hvordan alvorlig strev i relasjonen kommer til syne mellom foreldre og barn, påpeker de. De mener også at barnehusene og familiesentrene må styrkes, og at «(..) for få familier med behov for utredning og hjelp blir sendt til sentrene, slik at noen av dem har vært nødt til å avvikle virksomheten, og flere ligger i faresonen.»

I Oslo er to familiesentre lagt ned, ifølge daværende byråd Anniken Hauglie fordi det ikke var behov for plassene, det var for mye tomgang. Det ble imidlertid påpekt fra flere hold (også mitt) at på grunn av et finansieringssystem bestående av stykkpris, der bydelene selv måtte betale, var terskelen svært høy.

bilde (13)

Dermed var det færre som fikk plass, som Brandtzæg og Torsteinson påpeker.

Dessuten er det vanskelig å se at det Høyrestyrte Oslobyrådet er tilstrekkelig opptatt av tegn på stress og aktivering i barn i barnehagen. Det skal imidlertid være større fokus på læring fram mot skolestart i barnehagene framover (noe jeg mener går på bekostning av å fremme trygghet og lek, les mer her), det skal brukes millioner på digitale verktøy, og bortkastede ressurser er brukt på et mislykket prøveprosjekt med konkurranseutsetting og salg av tidligere stabile barnehager som nå raseres. I flere av barnehagene slutter alle pedagogene og mer enn halvparten av de ansatte som direkte følge av prosessen, og vi ser en sterkt økende gjennomtrekk i disse barnehagene- noe som nettopp er skadelig for de mest utsatte barna.

Det er også merkelig å være vitne til det som nå skjer på Aline poliklinikk. Denne ligger under barne- og familieetaten i Oslo og har nettopp sped- og småbarns utvikling og psykiske helse som ansvarsområde. Her er det en omstrukturering på gang, som i første omgang betyr at beredskapshjemavdelingen er flyttet til Frydenberg, et tilbud for litt større barn og unge. Dette gjør at den verdifulle spisskompetansen og tverrfaglige team splittes opp. I neste omgang er det planlagt at familieavdelingene på Frydenberg og Aline skal slås sammen; da vil en i tillegg risikere fysiske forhold som kan bli svært uheldige for sensitive småbarn. Mange fagfolk har påpekt hvor uklokt dette er.

Det er forstemmende å se at det er langt herfra til at vi kan se Brandtsægs og Torsteinsons anbefalinger følges. Det er likevel lov å håpe på en endring, håpe på at noen i det politiske systemet i Oslo en gang vil bry seg om å lytte til verdifull kompetanse. Det er lov å håpe på at alle barn som trenger det får hjelp uavhengig av om bydelene har råd til å betale stykkprisen for dem.