Vi fratar oktoberbarna alle grunner til å takke livet

 

Det er fredag. Gracias a la vida, synger jeg – mens jeg lager fredagspizzaen.

Bla bla bla, sier Arbeiderpartiet, mens sårbare ungdommer flykter fra Norge til Paris, sover blant rotter og blir vekket av tåregass.

Fredagslektyren i VG vekker meg- ikke alle kan takke livet.

FN og Amnesty gir ut rapporter om sikkerhetssituasjonen i Afghanistan, en sikkerhetssituasjon som er på sitt verste siden 2001. Amnesty portretterer Norge som en versting, som et land som har sendt afghanere i døden. Den som måtte være en millimeter i tvil, ta en kikk her og her.

EMA

Utklipp av forsidebildet til FN (UNAMA)s siste halvårsrapport

Bla, bla, bla sier Arbeiderpartiet, mens ungdom som enda er barn flykter fra asylmottak fordi Norge skal sende dem tilbake til det de har risikert livet for å komme seg unna. Mens Arbeiderpartiet vil at regjeringen skal redegjøre for noe det allerede er redegjort for i det vide og det brede og på alle mulige måter, i klartekst, via anbefalinger og rapporter, flykter livredde ungdommer vekk fra det som skulle være deres nye, sikre havn. Arbeiderpartiet vil nemlig først lytte til den regjeringen som vil ha ungdommene ut av Norge i utgangspunktet.

I 2004 så jeg den dokumentarlignende filmen In this world. Den viste hvordan flyktninger kommer seg fra Afghanistan/Pakistan (flyktningleiren i Peshawar) til Europa. Jeg var kvalm lenge etterpå. I den svært virkelighetsnære filmen døde mange underveis, ble kvalt i en trailer. Alt det folk flest ikke vet om hva disse ungdommene fra Afghanistan har risikert for å komme seg ut av helvete! De må via helvete for å komme seg ut av helvete, men så kommer de til et nytt. Det er virkelig ikke til å tro. Når de endelig har kommet i sikkerhet i Norge, er de ikke sikre likevel. Selv ikke de som er barn, og alene i verden.

Vi gir dem så mye frykt, usikkerhet, at allerede traumatiserte ungdommer blir retraumatiserte. Hvorfor behandler vi dem ikke som mennesker?

Norge skaper i stedet en ny flukt. En flukt som fører dem til et fjerde helvete- gata i Paris, der de blir jaget og ikke en gang får sove i fred på bakken.

Det er virkelig ikke til å tro. Mens Arbeiderpartiet sier bla bla bla, Frp sier det de alltid sier, og Erna Solberg nikker megetsigende, går ungdommer til grunne. Ungdommer det var vår forbanna plikt å ta oss av.

Gracias a la vida.