Safe passage now. Hullene i filteret og sola gjennom vinduet

 

Det finnes stunder da vi burde gjøre de bittesmå hullene i filteret litt større. Arnulf Øverland prøvde. Det vi leser om i nyhetene er også mer drømmeaktig enn virkelig for mange. Men vi må ikke tro vi bare har drømt, selv om marerittet ikke er virkelig for oss. Hullene i filteret ble utvidet da vi så bildet av barnet på stranda, men for de fleste varte det ikke lenge.

Jeg sitter og klør meg på armen mens sola skinner på meg gjennom vinduet. Det er lørdag og jeg har ikke kommet i gang med dagen enda. Nyter kaffen og det at jeg fikk sove lenge i dag.

Ikke noe oppsiktsvekkende over dette. Sånn har så mange av oss det, er det ikke riktig? Når helga kommer kan vi slappe av. Vi gjør trivielle ting, som å småkrangle over rotet som har hopet seg opp i løpet av uka som gikk. Som å dra og handle til uka som kommer, som å tenke på neste gang vi skal trene. Og vi klør oss på armen uten en eneste bekymring, mens vi kikker på en av de mange pc-ene våre, eller kanskje på smarttelefonen. Det som står der er umåtelig fjernt. Barn dør i Middelhavet. Vi ser bilder av dem, men vi ser dem ikke. Heldigvis har vi oppbyggede filtre som hjelper oss med å fjerne oss fra krig, død, barn, kvinner og menn som lider. Vi hadde ikke klart oss ellers. Det hadde ikke gått. Da kunne vi ikke fortsatt hverdagen vår, vi kunne ikke smilt ubekymrede smil.

Det finnes stunder da vi burde gjøre de bittesmå hullene i filteret litt større. Arnulf Øverland prøvde. Det vi leser om i nyhetene er også mer drømmeaktig enn virkelig for mange. Men vi må ikke tro vi bare har drømt, selv om marerittet ikke er virkelig for oss. Hullene i filteret ble utvidet da vi så bildet av barnet på stranda, men for de fleste varte det ikke lenge. Hullene i filteret ble utvidet for noen da syriske barn skulle sendes tilbake til Russland, og norsk politi grep inn da en lokal kvinne prøvde å hjelpe dem vekk fra Vestleiren.  Stakkars Sylvis soldater, som har i oppgave å dra livredde barn ut av biler, fjerne deres siste rest av imaginær trygghet. Disse barna kunne vært i Syria nå, hadde det ikke vært for lokale kvinners mot.

I følge NRK Finnmark er to syrere som ble deportert fra Norge til Russland nå i Syria. Jeg leste det på nrk.no, litt nedenfor en oppskrift på helgas beste sjokoladekake.

Uttransporteringene til Russland er i gang igjen. Barn fortsetter å dø på veien over Middelhavet. Den norske regjeringen legger opp til at kvinner og barn som skulle fått familiegjenforening heller må legge ut på en livsfarlig ferd.

Jeg stod opp så sent at jeg ikke rakk markeringen på Eidsvolls plass i dag. Safe passage now. Det er lørdag, endelig skulle jeg få sove, og ha tid til å drikke kaffe, og klø meg på armen mens sola skinte inn vinduet.

Safepassage

 

 

Hei Aina, nyvalgt leder i Oslo Frp

Du har over lengre tid kjempet for et bedre psykisk helsetilbud for barn og unge i Oslo. Hvorfor gjelder ikke dette alle barn og unge som sliter med sin psykiske helse? Ditt engasjement for bedre psykisk helsetilbud har hittil vært imponerende. Nå er det bare veldig forvirrende.

Jeg hørte deg nemlig på Politisk kvarter i går, og jeg har et par spørsmål til deg:
Deler du mennesker inn i kategorier der noen fortjener et godt tilbud mens andre bør sperres inne? Er ikke en av de viktigste forutsetningene for god psykisk helse at alle mennesker føler seg og blir behandlet som likeverdige?

Aina

Mange av de unge menneskene som nå kommer som asylsøkere til Norge har støtt på ekstreme påkjenninger i sine unge liv, alt de hadde kjært har blitt bombet i stykker, de har fått trøkker du og jeg ikke kan forestille oss i våre villeste drømmer og bilder i hodet vi heldigvis slipper. Mange av dem vil vise seg å ha flyktningstatus selv om de ikke kom hit som kvoteflyktninger. De vil få innvilget asyl fordi de har flyktet fra krig og forfølgelse.

Vi bør skille mellom kvoteflyktninger og asylsøkere, har du uttalt til NRK. Forskjellen mellom en syrisk kvoteflyktning og en syrisk asylsøker er at kvoteflyktningen slapp den livsfarlige og hasardiøse fluktruta. De kommer kanskje fra samme by, og har flyktet fra nøyaktig det samme. Hvorfor vil du gi den ene høyere status enn den andre? Du sier asylsøkeren har kommet hit primært på grunn av økonomiske motiver fordi man har gode støtteordninger i Norge. Du mener altså at motivasjonen for å rømme fra krigen i Syria var støtteordningene i Norge? At foreldre slett ikke er desperate når de risikerer å miste sine barn på ferden over havet, men kun tenker på hvor mange kroner de vil ha i lomma på akuttmottaket? Kan du forklare forskjellen i tankegang mellom kvoteflyktningen og asylsøkeren, hvorfor mener du de tenker så forskjellig, når de kommer fra nøyaktig det samme og den ene til og med har måttet risikere livet for å komme hit?

Du deler altså mennesker inn i flere kategorier, og du vil at de som får bli i Norge, som får innvilget asyl, skal assimileres. De skal altså bli like oss, men først skal de fengsles. Barn og unge skal holdes innesperret i flere måneder, og når de først får asyl skal de gå med kronisk frykt for å bli sendt tilbake igjen til en fullstendig uviss framtid. Alle som vet noe om barn og psykisk helse vet at dette er skadelig, det er skadelig for barns utvikling, og det ville preget dem livet ut om du fikk det som du ville. Det er bedre å bygge barn enn å reparere voksne, er det noe som heter. Du ønsker altså først å fengsle dem, for så å la dem leve i evig frykt og usikkerhet. Hvor er ditt engasjement for deres psykiske helse, Aina? Er de mindre verdt, føler de annerledes enn norske barn, norsk ungdom?

Når de har blitt så like oss som overhodet mulig, skal de sendes tilbake til alt som da har blitt fremmed for dem.

De skal altså verken få kjenne varmen og hjemligheten i sine egne kjente tradisjoner mens de er her, de skal heller ikke føle seg trygge på at alt det nye en gang vil bli deres hjem.

Dette er oppskriften på et liv i terror.

Asylsøkere er også mennesker, Aina. Blant dem er det barn og unge, som har opplevd å få livet snudd opp-ned. De ønsker seg det samme som oss, å få sove i en trygg seng, og vite når de våkner om morgenen etter et mareritt, at det bare var en vond drøm. At de er trygge her.

De kan aldri føle seg trygge eller få sjansen til å bygge seg opp som mennesker dersom du får det som du vil. Du sier klart og tydelig at de bare må leve med å bli værende i marerittet, også når de er våkne. Selv de som har et reelt beskyttelsesbehov. Selv de som har opplevd krig, og mer enn noen andre trenger det engasjementet du viser overfor barn og unge med vonde ting i bagasjen.

Ditt eneste fokus er: De skal bygge opp sitt eget land. Hvordan skal de gjøre det, når de ikke får sjansen til å bygge seg opp som mennesker? Med traumer i bagasjen, skal de bli utsatt for fengsling og deretter et liv i uforutsigbarhet og usikkerhet. Hvordan lærer man å bli en god håndverker av det? Er det viktigere å bygge hus enn å bygge sine egne barn? Hvordan kan foreldre gi barna sine trygghet dersom du lykkes i å fjerne det viktigste de har- å kunne fortelle barna sine at de ikke trenger være redde?

Hvem gjelder engasjementet ditt for, Aina? Kan du svare meg, hvem er utenfor og hvem er innenfor? Hva betyr likeverd for deg?