Da jeg i januar i fjor holdt et slags foredrag om feminisme for fotostudenter ved Bilder Nordic School of Photography, klarte jeg ikke å komme utenom Caroline Berg Eriksen. Bloggen hennes var Norges mest leste og het på det tidspunktet fortsatt Fotballfrue. Hun hadde nylig publisert det mye omtalte bildet av seg selv kort tid etter fødsel. Bildet jeg viste var imidlertid av en ammende Caroline Berg Eriksen. Hun satt sminket og frisert, pent og pyntelig i en perfekt striglet stue med friske blomster på bordet, pynteputer i sofaen og så ikke ut som ei nybakt mor slik de fleste mødre husker det. Jeg spurte fotostudentene hva de syntes om bildet. Svarene var opplagte. Det er ikke slike bilder fotostudenter ser opp til, de er ikke ute etter det perfekte og striglede.
Svært mange unge kvinner leser Caroline Berg Eriksen. De ser et ideal som automatisk får meg til å tenke på skjønnhetsmyten. De ser det ikke som reklameplakater med for dem helt anonyme modeller de aldri vil få et forhold til, men som en de aktivt kan henvende seg til gjennom kommentarfelt. Kanskje blir det mer nærliggende å ønske å leve opp til et nærmest umulig ideal når hovedpersonen selv skriver at hun er glad i leserne sine.
Naomi Wolf skrev i 1991 The Beauty Myth: How Images of Beauty are Used Against Women. Caroline Berg Eriksen mener nok noe annet, men noe av det verste med hennes retusjerte og uretusjerte framstillinger av egen kropp er at de er med på å gjøre det enda litt vanskeligere for mange unge kvinner å være fornøyde med seg selv. Skal de klare å se ut som henne, må de bruke det meste av sin tid på å oppnå det. Caroline Berg Eriksen selv uttaler i Dagens Næringsliv i dag at det hun ønsker er å inspirere. Inspirere til hva? Å klare det umulige? Evigvarende kroppsfokus, trening, et prikkfritt hjem, alt dette etter kl. åtte om kvelden, når arbeidsdagen og legging av barna er over?
For Caroline Berg Eriksen lever øyensynlig et liv som er viet til å opprettholde skjønnheten. Ikke bare hennes kroppslige skjønnhet, men også skjønnheten i eget hjem, og alt det materielle som følger med- klær, tekstiler, møbler, sminke, andre skjønnhetsprodukter som hun også får reklameinntekter fra. Likevel følte selv hun at hun måtte retusjere sannheten. Selv ikke for henne var det egenfremstilte idealet helt og fullt oppnåelig. Hun forsterker dermed en myte hun selv er offer for.
Myten er nettopp så tydelig fordi hun lever av å vise fram en umulighet- noe som ingen andre kan klare dersom de også vier livet til andre, ofte meningsfylte ting som studier, jobb, politikk. Det er femtitallsidealet vi ser- husmoren som rekker over alt, har et plettfritt hjem og alltid lager mat fra bunnen av, – i tillegg har hun i 2015 også tid til å trene. Alt dette kan hun gjøre fordi hun har laget en utstilling. Hun viser det frem, og kan dermed oppnå det som for tilnærmet alle hennes lesere er uoppnåelig. Paradokset ligger nettopp der- for ved å se på idealet, eller la seg inspirere, vil andre ønske seg det samme, jobbe mot det samme. Men de vil aldri fullt ut kunne klare det, for de kan ikke leve av det, de er ikke Fotballfrue, og kan ikke tjene penger på inspirasjonen de får. De må gi tapt mot klokka, døgnets så begrensende 24 timer.
Jeg tror Caroline Berg Eriksen vet alt dette. Hun tjener penger på noe som gjør at mange andre kvinner vil føle at de feiler- de klarer ikke leve opp til glansbildet, til myten. Selv har hun satt seg på prompeputa, noe av lufta har gått ut. Vi vet at selv ikke hennes framstilling av egen kropp og kommentarene om den er helt sannferdige. Prompeputer kan imidlertid fylles opp igjen. Verden er full av prompeputer; de inneholder egentlig bare luft, men det kan være lett å glemme. Jeg skulle ønske alle unge kvinner kunne se gjennom en fotostudents kritiske blikk, sette seg på mytene som om de var prompeputer, snu seg andre veien og gå vekk fra uoppnåelige idealer. Da kan de fylle seg selv med noe annet. Det er mye der ute som er viktig å bry seg om. Utdanning, arbeid, likestilling, en mer rettferdig verden. For meg er det for eksempel meningsfylt å jobbe for en verden der kvinner ikke blir begrenset av forventninger om hvordan de skal se ut.
guriluri 