Hvorfor hjelpes ikke Shaimaa ut av krigen i Jemen?  

Nå som frilansjournalist Raymond Lidal endelig er ute av Jemen, framstår det enda tydeligere at Norge, dersom Norge vil, også kan få Shaimaa, hennes mor og tre småsøsken ut av det krigsherjede landet. Det handler om vilje.

Shaimaa og familien er ikke i Jemen frivillig. De ble «returnert» dit i november, mens landet var rammet av en væpnet konflikt med sterke spenninger. Brødrene hennes hadde aldri vært der før, selv var hun tre år da hun kom til Norge. Nå er hun 11, og har blitt storesøster til ei lita jente som ikke en gang er to måneder gammel. Raymond Lidal møtte Shaimaa i desember, under et oppdrag for Bergens Tidende. Da fortalte hun at hun var redd for krig.

Det er altså Norges ansvar at de er der, og med den nye avtalen mellom regjeringen, Venstre og Krf, vil de helt sikkert få oppholdstillatelse i Norge. Men de må vente på den nye forskriften som ikke er klar før til sommeren.

Vi har altså den absurde situasjonen at Norge vil la disse barna lide i krig litt lenger, heller enn å hente dem hjem nå. Når de endelig får oppholdstillatelse, vil de ha vært igjennom mange flere traumatiske opplevelser enn nødvendig, de vil ha sår som kanskje aldri helt vil gro. Det er noe som heter at det er bedre å bygge barn enn å reparere voksne. Norge gjør nå det motsatte; norske myndigheter mener det er bedre at disse barna opparbeider seg flere traumer enn at de får komme tilbake nå og unngå flere av dem.

Alle vet at denne situasjonen er ekstraordinær. Det er forskjell på å leve under generelt farlige forhold og det å leve under konstant bombing. FN har bedt alle land om å fjerne utreiseplikten til Jemen, noe Norge har gjort. Ingen blir lenger returnert dit; FN ber også alle land om å ta imot flyktninger derfra.

bilde (30)

Hvorfor gjør ikke norske myndigheter noe, i denne ekstraordinære situasjonen?

Det er ikke vilje til å erkjenne at dette er en krig og at alle barn er like mye verdt. Det er Norges ansvar at de er der de er; da bør ikke statsborgerskap være viktig. «Vi kan ikke gripe inn i enkeltsaker», er et mantra politikere bruker for å glemme at dette er snakk om virkelige mennesker og at alle mennesker faktisk er enkeltmennesker. I denne konteksten er dette mantraet dehumaniserende ansvarsfraskrivelse.

Så langt har Erna Solberg brydd seg mest om å verne om en justisminister som er medskyldig i barns lidelse.
Han får lov til å være et enkeltmenneske; enkeltmenneskene Norge sendte til Jemen er øyensynlig ikke like mye verdt.

Advertisements

Brev til UNE vedrørende omgjøringsbegjæringer som berører barn i Jemen

Hei,

jeg vet at dere ikke kan svare om enkeltsaker, så jeg vil be dere svare på hva dere gjør når det gjelder omgjøringsbegjæringer som angår asylbarn (jf. ny forskrift som kommer) i Jemen.

og FN ber alle land om å ta imot flyktninger fra Jemen.

bilde (30)

Jeg har tro på at UNE tar saker der små barn er involvert seriøst. Små barn som er i fare for å få sine liv ødelagt av traumer for resten av livet, eller som rett og slett står i fare for å miste livet.

Jeg lurer da på om det er nødvendig å vente på ny forskrift for å behandle omgjøringsbegjæringer som allerede er inne, når situasjonen er så alvorlig.

Jeg vil på det sterkeste be om at denne mailen blir sendt til rette vedkommende, og at omgjøringsbegjæringer som omhandler barn i Jemen blir behandlet umiddelbart. Krig er unntaket som gjør at saker bør prioriteres. Her er det i tillegg snakk om en regional storkrig, og ikke bare er det krig, men en sultkatastrofe kan være på vei. “10,6 millioner mennesker står uten #matsikkerhet i #Jemen“, melder WHO på twitter. “De svakeste rammes hardest.”

De svakeste kan vel sies å være barn som bare har en omsorgsperson, en kvinne, i et land der kvinner stiller svært dårlig? Uten å nevne enkeltsaker.
Jeg vil altså be om svar på hva UNE gjør med omgjøringsbegjæringer som gjelder barn i Jemen.

På forhånd takk for svar.

Med vennlig hilsen

Guri Waalen Borch

Shaimaa i Jemen: Noe må skje NÅ!

Asylbarnsaken opprører og beveger mange av oss. En av sakene som akkurat nå symboliserer dette spesielt sterkt, er saken til Shaimaa, hennes nyfødte lillesøster og to brødre.

I november i fjor skummet jeg igjennom en reportasje om deres vei ut av Norge skrevet av Frøy Gudbrandsen i Bergens Tidende. Det var altfor vondt å lese den nøye, dvele ved detaljene. Gudbrandsen skrev om hvordan det å reise fra Norge opplevdes for familien, men også om de borgerkrigslignende tilstandene, at opprørere hadde tatt kontroll over hovedstaden, at Jemen er det landet i verden med størst kjønnsforskjeller. Dit skulle altså en gravid kvinne med tre barn- etter sju år i Norge.

Nå ser det ut til at det kan gå mot en løsning; at de asylbarna som ble sendt ut i fjor mens de egentlig skulle skjermes, kan få sine saker behandlet på nytt.

«Det er mulig vi kan si ja under forutsetning av at søknaden sendes fra der de oppholder seg, og at de ikke skal hentes til Norge først», har Jan Arild Ellingsen (Frp) nylig uttalt til VG.

En advokat med lang erfaring på utlendingsfeltet, Brynjulf Risnes, mener Utlendingsnemnda ved hjelp av en forskrift som vedtas raskt kan behandle begjæringer fra familier som ble sendt ut i fjor- som om de fortsatt befant seg i Norge. «En liten forskrift er nok», uttalte han til Bergens Tidende den 10. februar.

Hvor er denne forskriften, som altså kunne vedtas raskt? Krf og Venstre, nå haster det mer enn noen gang før. Krf uttalte til Bergens Tidende samme dag i februar at de så på ulike juridiske løsninger. Tida er i ferd med å renne ut. I Jemen er det mangel på mat, vann og medisiner. Om Shaimaa og familien skulle bli skadd, er sykehusene nærmest satt ut av spill.

Terje Einarsen, professor med asylrett som spesialfelt, mener imidlertid, ifølge Bergens Tidende, at regjeringen kan hente familien til Shaimaa hjem med en gang.

«Det er ikke noe i veien for at regjeringen kan hjelpe den familien tilbake til Norge nå. Det trenger de ikke noen ny forskrift for å gjøre, sier han.»

bilde (29)

Krig er unntakstilstand, Shaimaas sak er unntaket som krever umiddelbar handling. Det er mulig å hente Shaimaa og familien hjem nå. De står i fare for å dø, ikke bare av bomber, men av mangel på mat og vann. I tillegg kommer de traumatiske opplevelsene de utsettes for, som vil sette spor for resten av livet. For hver dag som går, jo flere traumer.

La ikke Frp hale ut tida mer nå, da kan det være for sent. Erna Solberg, da er det du som sitter med det øverste ansvaret.

Fremskrittspartiet

Det er på tide å ta et aktivt skritt frem og trekke ut kniven dere billedlig sett stakk inn i ryggen på ei mor og hennes fire barn som nå befinner seg i krigsherjede Jemen.

Dere sa nemlig til Bergens Tidende den 12. februar i år at det å hjelpe utsendte asylbarn tilbake til Norge vil være som å kjøre en kniv i ryggen på dere.

bilde (27)

Det å hjelpe barn ut av lidelse, væpnet konflikt, krigshandlinger, det er i følge dere å gjøre Frp til et offer.

Hvem er ofrene, er det Fremskrittspartiet eller fire barn med en mor som må prøve å ta vare på dem under helt umulige forhold? Dersom de dør av at bombene treffer akkurat dem, slik bombene traff og drepte en annen familie i Jemen i natt, vil dere da kjenne knivens smerte i ryggen fordi dere snudde dere bort og lot dem bli der, eller unnslippe smerten fordi dere lot være å hente dem tilbake til det som kan kalles et liv?

Det er deres justisminister som har ført Stortinget bak lyset. Den 10. oktober sa han på Stortinget at lengeværende barn ikke skulle prioriteres for utsendelse, og at fokuset var myket opp. «(..) vi har gjort det om, på den måten at det ikke er de som har vært her lenge, som skal prioriteres, men barnefamilier generelt», var svaret Trine Skei Grande fikk på sine eksplisitte spørsmål. Den 2. desember 2014 kunne Bergens Tidende avsløre at noen beskjed om dette aldri hadde nådd fram til Politiets Utlendingsenhet (PU).

Dette har trolig hatt innflytelse på utsendelsen av blant andre tre barn og en høygravid mor, til et land som allerede da var så farlig å oppholde seg i at nordmenn siden 2013 har blitt frarådet å reise dit. Et land som har vært preget av en eskalerende væpnet konflikt, der hovedstaden i september 2014 ble overtatt av opprørere. Det landet i verden med størst kjønnsforskjeller, der kvinners grunnleggende rettigheter blir systematisk krenket, slik Frøy Gudbrandsen påpekte i en reportasje om Shaimaas vei ut av Norge i november i fjor.

Landbruksminister Listhaug, nok en statsråd fra deres parti, uttalte riktignok til Politisk kvarter tre dager før kvinnedagen den 8. mars at den norske kvinnebevegelsen har glemt kvinner som utsettes for tvangsekteskap og kjønnslemlestelse.

«Jeg synes det er påfallende hvor opptatt de er av kvinner som i dag er likestilt og har like muligheter, mens vi vet at det både i Norge og ute i verden er kvinner som trenger vår solidaritet.»

Hun sa imidlertid ingenting om at de lengeværende barna som blir tvangsutsendt til land som Jemen og Afghanistan trenger Frps solidaritet. Hun sa ingenting om den gravide alenemora med tre barn. Jeg har ikke hørt at landbruksminister Listhaug har protestert på at de ble sendt til det landet i verden som er aller verst for kvinner å leve i, et land der barneekteskap er vanlig, et land der Shaimaa (11) ikke lenger kan klatre i trær eller sykle, og ikke kan velge selv om hun vil gå i hijab eller ikke.

Frp er mest solidariske med dere selv. Det vil gjøre så vondt å hjelpe barn som nå lider, barn som trenger vår solidaritet, at det ville være som å stikke en kniv inn i ryggen på dere. Det er deres egne ord.

Men: Det er på tide å ta et aktivt skritt frem og trekke ut kniven dere billedlig sett stakk inn i ryggen på fem medlemmer av en familie i nød som nå befinner seg i Jemen. At Sylvia Listhaug kalte norske feminister navlebeskuende gir andre en mulighet til å løfte opp et speil foran henne, foran Frp.

Speil, speil på veggen der, hvem er mest solidarisk i landet her?

*

De som i motsetning til Frp mener det vil være riktig å hente Shaimaa hjem igjen til Norge, kan skrive under på dette oppropet

Påsken forsinker en løsning for Shaimaa

Ironien i det.

Vi er midt i en lang rekke av helligdager. Mange tenker ikke videre over påskens budskap, påsken er mest ferie på fjellet, appelsiner, kvikk lunsj, påskeegg og påskeharer.

Samtidig er det klart at Shaimaa, hennes nyfødte lillesøster og to små brødre befinner seg sammen med mora si i Jemen. Der er det full krig, og det er ikke pause fra bombene. Vi har fulgt dem en stund nå, fra å ha bodd i en liten leilighet uten innlagt vann til å se boligen bli bombet i stykker. Nå har de ikke en gang noe eget sted å bo. De gjemmer seg for bombene, de har lite mat. FN melder om fare for en stor humanitær katastrofe.

Ansvaret for at disse barna befinner seg i Jemen, det har norske myndigheter. Utlendingsnemnda kan ikke ha fulgt oppdatert landinformasjon om de skal kunne kalle sin saksbehandling anstendig. Nordmenn har blitt frarådet å reise til Jemen via offisielle reiseråd fra UD siden februar 2013, så Norge sender riktignok barn til farlige områder uten skrupler. Denne gangen valgte UNE også å se bort fra at hovedstaden nylig var tatt over av opprørere, en situasjon som burde ha alarmert selv de strengeste saksbehandlere. De kan velge å se bort fra at Jemen er det landet i verden med størst kjønnsforskjeller, at jenter på 11-12 år blir giftet bort, at sivilbefolkningen aldri er helt trygg. Men at de så bort fra en stadig eskalerende væpnet konflikt, kan vi tilgi UNE dette?

Så var det vår så fraværende, så fraværende, justisminister Anders Anundsen. Det er åpenbart for de fleste at han gjemmer seg. Gjemmer seg for pressen, gjemmer seg fra demokratiet; en fri og kritisk presse er demokrati. Anundsen har et stort ansvar for at Shaimaa ble tvunget ut av Norge. Han skulle egentlig gi politiet en viktig beskjed om at de lengeværende barna skulle skjermes, men han «glemte det» visst. Shaimaa hadde vært her i sju år.

bilde (26)
Nå er det altså påske.

Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.

bilde (25)

Shaimaa og hennes tre søsken påføres nye traumatiske opplevelser for hver time som går. De er i livsfare. Det kan snart være for sent.