Barna i Al Hol klamrer seg til mødrene sine. Regjeringen vil skille dem

Regjeringens eneste løsning er å utsette barna for det de er mest redde for: å miste mødrene sine. Ytterligere traumer, ytterligere smerte.

Feet

Illustrasjonsbilde fra Pixabay

 

Hver dag som går er kritisk for barna. “Traumatiserte barn får skader i hjernen som påvirker hukommelse og følelsesregulering”, skriver psykolog Willy-Tore Mørch i Nordlys. Statsministeren prioriterer likevel sjelden å svare på spørsmål om de norske barna i de kummerlige leirene i Syria. Gjennom statssekretær i UD Audun Halvorsen har regjeringen imidlertid gjort det klart at barna kan hjelpes til Norge kun dersom mødrene blir igjen.

Redd Barnas spesialrådgiver Randi Saure har vært i leiren, og sett hvor livredde barna er for å miste mødrene sine. «De som har mødre, klamrer seg til disse fordi de er redde for å miste dem», uttaler hun i en lengre artikkel i Dagbladet.

Saure er svært bekymret for barnas psykiske og fysiske helse. Barna leker ikke som andre barn, mange er plaget av mareritt, noen er tause.

Flere av Norges fremste psykologer har uttalt seg om saken, og mener det vil skade barna å skilles fra mor. Advokater og jurister har påpekt at det er ulovlig i henhold til grunnloven, barnekonvensjonen og den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. De har også understreket at regjeringen har en handlingsplikt og snarest må hente barna og mødrene ut av leiren.

Når det moralske kompasset hos politikerne våre ikke fungerer, når de ikke lytter til kunnskap om barns utvikling og helse, da skal lovene våre beskytte barna. Problemet er at den norske regjeringen, ei heller ikke Arbeiderpartiet og Senterpartiet, vil forholde seg til lovverket. Barna og mødrene må hentes hjem, noe annet er brudd på alle lover som er ment å beskytte barn. Retten til en rettferdig rettergang er også ment å beskytte mot en rettsløs og lovløs behandling av mennesker, men blir totalt oversett. Dette til tross for at avtroppende generalsekretær i Europarådet Thorbjørn Jagland har påpekt plikten Norge har (Dagsavisen, 15.08), og at Advokatforeningens leder Jens Johan Hjort har understreket i Aftenposten at Norge ikke har noe valg.

Hva skal til for at regjeringen forstår alvoret? Vår regjering lytter verken til kunnskap eller lovverk. Selv ikke vissheten om at en fireåring er døende ser ut til å gjøre inntrykk.

Hva slags land har Norge blitt, som ikke beskytter barna sine?

Din taushet kan bli fatal for et lite barn, Erna Solberg

Den kan bli en lillesøsters smerte for resten av livet. Den kan bli armen som mangler rundt livet hennes når hun skal sove. Slutten på en brors latter, en medsammensvorens delte skjebne.

 

De har vært sammen hele veien til Al Hol, de to søsknene i Syria. Den lille gutten som etter legenes vurderinger har den kroniske sykdommen cystisk fibrose, som ubehandlet setter livet hans i fare. På et bilde i VG kan vi se gutten holde sin spinkle arm rundt søstera på tre år, på et annet bilde holder hun armen sin rundt han. Hva er den ene uten den andre? Har du tenkt på det, Erna Solberg?

Barna og deres behov for den nære, daglige omsorgen
Striden om IS-kvinnene og deres tilbakekomst har i stor grad handlet om barna. Ethvert barn er en egen verden, hvert eneste barn har sine tårer, sin egen latter, frykt, forvirring, desperasjon og redsel. Hvert eneste barn har sin egen trygghetssirkel. Hjernene deres påvirkes av det de opplever. Barna i Al Hol har hatt traumatiske opplevelser. Å ta fra dem deres eneste omsorgsperson kan forsårsake nye traumer. Dette vet du Erna, for noen av Norges fremste psykologer har understreket dette om og om igjen.

Omsorg handler ikke om ideologi for et lite barn. Små barn kan bare kjenne at moren holder dem i armene sine, trøster, bysser i søvn, trygger, klemmer, stryker, passer på. Våker over dem når de er syke. Som andre barn vil de bli livredde om de plutselig ikke finner henne; noe av det verste på den alderen kan være å komme bort fra mamma. Det er dette som er den nære omsorgen barnet kan forholde seg til. At mor har knyttet seg til IS er ikke noe barnet kan forstå.

Krise å komme bort fra mamma

Derimot vil barnet fort komme i krise dersom mamma forsvinner. Man trenger egentlig ikke kunnskap fra psykologifaget for å forestille seg det. Derfor er det så enormt overraskende at det synes å være et alternativ for statsministeren å fjerne barnet fra mor. Mange syns det er forferdelig å levere barnet sitt fra seg i barnehagen de første dagene. Redselen for at barnet skal føle seg utrygg og savne mamma eller pappa sitter i oss. Den såre gråten når det skjer de første gangene skjærer i oss, vi vil bare bort og trøste. Barna i Al Hol har ikke gått i barnehage. De har enda ikke vent seg til en trygg verden uten mamma. De har vært utsatt for de forferdeligste ting, sett de grusomste scener. Oppi dette har mamma vært det eneste trygge, håndfaste, dersom hun har klart å trøste og gi barnet kjærlighet. Vi vet ikke hvordan disse mødrene har behandlet barna sine, men det er ingen grunn til å sette likhetstegn mellom ekstrem ideologi og dårlig omsorgsevne. Det er grunn til å tro at de har trøstet så godt de har kunnet, og følt fortvilelse over situasjonen de har satt barna sine i. De kjenner trolig også barnas gråt skjære i hjertet, særlig når de ser dem syke, avmagrede og i disse to barnas tilfelle, plaget av kronisk sykdom og diaré.

Stiller du deg på det lovløses side, Erna? 
Det er lovløse tilstander i Al Hol, ingen passer på at noen barnekonvensjon blir fulgt, ingen mødre blir stilt for retten. Det overrasker stort at du, Erna Solberg, nettopp stiller deg på det lovløses side, selv når barn er involvert. Vi har lover og internasjonale konvensjoner nettopp for å beskytte mot lovløshet. Beskytte mot selvjustis. Mange mener nå at det er en passende straff for kvinnene å bli i Al Hol. Det er imidlertid en lovløs straff, en slik straff loven skal beskytte oss mot. Ifølge den norske grunnloven har vi rett til å bli stilt for retten. Du som vår statsminister lar tankegangen om lovløs straff få seire. Det er både fordummende og dypt urettferdig. Framfor alt skader det barna, i den grad at de kan dø. Det er kanskje ikke lenge igjen før vi får se det første dødsfallet. Jeg klarer ikke slutte å se for meg den lille armen rundt livet til den lille jenta, og hennes lille arm rundt hans. Hvem er de uten hverandre?

Jeg håper så inderlig du snarest mulig velger noe annet enn taushet, Erna. Jeg klarer ikke å tro på at dine partifeller er like immune mot det som er det eneste rette, å oppfylle barnas grunnleggende rettigheter, de som skal være ukrenkelige.

Er det noen voksne tilstede i den norske regjeringen? Barn dør i Al-Hol. Norske barn kan være de neste

En kronisk syk fireåring med lavere vekt enn en ettåring legger armen rundt lillesøsteren sin. Han evner å gjøre mer for henne en norsk regjering som har forpliktet seg til å oppfylle alle norske barns rettigheter i henhold til barnekonvensjonen.

Barn

Skjermdump fra VG.

 

Ikke bare kan barna dø. De lider her og nå av underernæring, diaré og elendige forhold. De har opplevd og sett grusomme scener, og har som alle barn et stort behov for trygghet og forutsigbarhet. De har behov for å utvikle seg som barn skal, så de en gang kan bli trygge barn og ungdommer. I stedet forteller den belgiske psykologen Gerrit Loots til New York Times hvordan barn han har observert i leiren får stadig dårligere evne til å konsentrere seg og samarbeide med andre barn i lek. Det haster å ikke forlenge deres allerede forsinkede utvikling.

Ifølge Advokatforeningens leder Jens Johan Hjort (i Aftenposten 15.08), har regjeringen i henhold til barnekonvensjonen en handlingsplikt. Regjeringen har ikke noe valg, de må hente barna hjem. Hans kolleger Arne Gunnar Aas og Else Leona McClimans i Advokatforeningens menneskerettighetsutvalg spesifiserer på Advokatforeningens nettsider:

«Barnekonvensjonens handlingsplikt for staten vil derfor både innebære å få barna ut av situasjonen som påfører dem skaden, og å gi dem rehabilitering for de skadene de har blitt eksponert for.»

 

Regjeringen velger å se bort, på tross av det store presset fra menneskerettighetsorganisasjoner, psykologer, hjelpeorganisasjoner, FN, Europarådet, for å nevne noen. Regjeringen velger å la statssekretær Audun Halvorsen svare på de fleste spørsmål fra pressen, som om saken ikke var viktig nok til at statsministeren selv svarer. Disse barnas liv og helse er ikke viktig nok for denne regjeringen, som heller nører opp under et hat mot de norske IS-kvinnene. Regjeringen har åpnet for at barna skilles fra mødrene, noe som vil kunne bety nye traumer for barna og som dessuten vil bryte med EMK og barnekonvensjonen. Det er Frp som får snakke høyest.

Frps Jon Helgheim vil ikke redde barnas liv fordi han mener mødrene setter norske liv i fare. “Jeg vil ikke ha noens liv på samvittigheten”, skriver han på twitter den 9. august. Det er nettopp det han vil  kunne ende med å få. Barns liv på samvittigheten. At mødrene vil sette norske liv i fare er en spekulasjon og en manglende tillit til det norske rettssystemet og PST. Samtidig får barna lide videre uten altfor stor oppmerksomhet i media. Da reddet regjeringen seg unna denne gangen også? Man kan spørre seg om noen norske barn blir ansett som mer verdt enn andre norske barn. Det er verdt å spørre seg om bompenger er viktigere enn barn, for vi har foreløpig ikke sett lignende krisestemning på barnas vegne. Denne stemningen bør vi få se, om ikke regjeringen ønsker å huskes i framtida for dette enorme sviket den er i ferd med å begå.

 

 

 

 

 

Hva bør Norge gjøre for de norske barna som lider i Al-Hol-leiren i Syria?

Hva er juridisk og barnefaglig det rette å gjøre?

Her er en oversikt over hva norske myndigheter bør gjøre ifølge advokater, hjelpeorganisasjoner, psykologer, FN og Europarådet. Oversikten er langt fra komplett- presset på norske myndigheter har vært massivt.

 

Barnekonvensjonen

Illustrasjonsbilde fra Flickr.com

 

– Forholdene i Al-Hol-leiren, der Redd Barna tar seg av 21 foreldreløse barn i dag, er forferdelige. Leiren har sprengt kapasitet og sjudoblet tallet på flyktninger siden nyttår. Flere barn har dødd av underernæring og sykdom. Det haster å hente barna hjem. Monica Sydgård, leder av Redd Barnas Norgesprogram.

– Av hensyn til barna, mener Redd Barna at mødrene til barna må komme tilbake til Norge sammen med dem. FNs barnekonvensjons artikkel 3 forplikter statene til å gjøre det som er til barnets beste. Å skilles fra sine mødre under dramatiske omstendigheter i leirene vil ikke være til barnets beste.
Reddbarna.no, 23. april

– Regjeringen bryter barnekonvensjonen om de skiller barn fra sine foreldre i leirene i Syria, sier Barneombudet, og ber regjeringen få barna og foreldrene til Norge så snart som mulig. Nrk.no 27. april

– Hvis du får valget mellom å sende barnet fra deg eller la barnet bli værende i leiren, der de risikerer å bli alvorlig syke eller i verste fall dø – det er ikke en reell valgsituasjon. Derfor kan du ikke bygge dette på samtykke. Det blir både uetisk og juridisk galt.
Professor i barnerett ved Oslo Met, Elisabeth Gording Stang, Nrk 4. juni.

– Det eneste disse barna har nå, som IS ikke tok ifra dem, er mødrene deres. Norske myndigheter kan ikke aktivt gjøre barna foreldreløse som et ledd i prosessen som skal bringe barna hit.
Psykologforeningens menneskerettighetsutvalg, ved leder, psykolog og tidligere barneombud Reidar Hjermann, medlemmer og psykologer Nora Sveaass, Heidi Wittrup Djup, Karl Eldar Evang og Tonje Lossius Husum,  nrk.no 4. juni.

– Vi kan ikke rykke disse barna vekk fra mødrene sine. De er trygghetsbasen der barna er nå. Tilknytningsbåndene mellom barn og foreldre er sterke. Å skille dem er verken tilrådelig eller mulig å forsvare ut fra et faglig ståsted.
Psykolog Atle Dyregrov, Dagsavisen 5. juni.

– Norge må ta ansvaret for alle sine statsborgere, slår FNs høykommisær for menneskerettigheter Michelle Bachelet fast. Aftenposten 24. juni.

– Dette er ikke et sted for barn. Barnas beste må veie tungt når fremtiden til de norske barna som oppholder seg i Syria skal avgjøres. Røde Kors mener at det er ikke er til barnas beste dersom de splittes fra sine mødre i Syria. Norske myndigheter bør derfor ta initiativ til å få familiene som har ønsket det hjem til Norge.
Bernt G. Apeland, generalsekretær i Røde Kors. VG, 13. juli

Human Rights Watch slutter seg til oppfordringen fra FNs høykommissær, som har beskrevet forholdene i al-Hol som umenneskelige. – Små barn med utslett på huden, spinkle lemmer og oppsvulmede mager leter gjennom dynger med illeluktende søppel under den glovarme solen, eller ligger slappe, skitne og fulle av fluer på teltgulv.
HRW, Nettavisen, 23. juli.

– En stat kan ikke sitte stille og se på at deres mindreårige statsborgere utsettes for grove menneskerettighetsbrudd, bare fordi det er vanskelig eller politisk utfordrende å hjelpe dem. Myndighetene må forsøke!
– Myndighetene har ikke et valg i en slik traumatiserende situasjon. Alle stater som har undertegnet Barnekonvensjonen, slik Norge selvsagt har, pålegges en handlingsplikt.
– UD må umiddelbart organisere tverrfaglige team som reiser til alle interneringsleirer hvor det oppholder seg norske barn, og oppsøke barnas foreldre. For det er i utgangspunktet omsorgspersonens beslutning om barnet kan bringes til Norge, eller må forbli i interneringsleiren.
Advokatforeningens leder Jens Johan Hjort, tidligere Høyre-ordfører i Tromsø, Aftenposten, 15. august.

– Denne saken kan gjøres vanskelig ved å snakke om det politiske aspektet og mødrene. Men arvesynden er avskaffet i Norge, og dette handler om barna, og ikke noe annet enn barna og de må prioriteres.
Tidligere statsråd Victor Norman (H). Nrk.no 14. august.

– De som har vært inne i Syria og vurdert forholdene for barna, mener at situasjonen i leirene er så forferdelig at både barna og de voksne kan dø.
Tidligere statsråd Knut Vollebæk (Krf), Nrk.no 14. august.

– Norske IS-krigere som sitter fast i leirer i Syria og Irak, har krav på å få en rettergang i Norge. Retten er nedfelt både i Grunnloven og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK).
Generalsekretær i Europarådet, Thorbjørn Jagland, Dagsavisen, 15. august

– FNs barnekonvensjon og andre bestemmelser pålegger Norge å gjøre alt som er mulig for sikre barnas trygghet og rettigheter, på den måten som best ivaretar barnas beste. Men det kan virke som at den norske regjeringen er mer opptatt av å hindre at barnas mødre kommer hjem til Norge enn å redde barnas liv. Dette til tross for at både representanter for FN og for alle de største humanitære og menneskerettighetsorganisasjoner har oppfordret alle land å ta seg av sine borgere, og spesielt barna, som sitter fast i Syria.
Amnesty, 23. august

– Dette er i ferd med å bli en politisk og humanitær skandale som norske myndigheter kan og bør avverge. Det er en varslet og valgt tragedie, dersom vi skiller barnet fra mor og slik destabiliserer og potensielt traumatiserer allerede sårbare barn.
– River vi et barn ut av armene til mor, blir verden uforutsigbar og utrygg og det blir vanskeligere for barnet å etablere nye relasjoner til andre og nyttiggjøre seg av hjelp. Sårbare barn som befinner seg i en krisesituasjon, tåler mindre og trenger at evakuering skjer sammen med den primære omsorgsgiveren – som kanskje representerer det eneste snev av trygghet barnet noensinne har kjent.
Psykolog Heidi Wittrup Djup, Dagbladet 27. august.

– Det er noe grunnleggende galt med å vurdere å skille mor og barn. Alt er galt med det. Dette er ikke et spill. Dette er en situasjon som kan få dødelige følger for barnet. Man later som at dette er en brikke man kan flytte på, men man kan ikke flytte på døden. Barnepsykolog Magne Raundalen, Dagbladet, 27. august.

– I regjeringens hjemmesnekrede barnepsykologi mener de at det er mødrene som er årsaken til traumene fordi de tok en gal avgjørelse da de fulgte ektemennene til Syria. Altså har de ikke omsorgsevne. Påstanden er politisk og ikke barnefaglig. Skulle den være gyldig, er det mange maktmennesker som skulle blitt fratatt barna sine fordi de har fattet politiske avgjørelser som har ført til krig og fordervelse. Navn skal ikke nevnes.
– Traumatiserte barn får skader i hjernen som påvirker hukommelse og følelsesregulering. Adskillelse fra en trygg omsorgsbase forverrer situasjonen. Noen av skadene kan kompenseres ved trygg omsorg og riktig behandling. Et ødelagt liv kan langt på vei reddes. Norge har denne kompetansen. Regjeringen har derfor et direkte ansvar for et eventuelt ødelagt liv hvis den opprettholder vedtaket om å skille barna fra foreldrene.
Psykolog og professor Willy-Tore Mørch, Nordlys 1. september.

– En utsettelse av returen på ubestemt tid kan gi barna større traumer og øker faren for radikalisering. Å skille barna fra mødrene kan skade ytterligere. Tidligere i år ble det sagt at assistert retur var for risikabelt og omtrent umulig. Men da Norge først bestemte seg for å hente hjem fem foreldreløse barn fra Syria, ble det likevel gjennomført på en trygg måte. Da er det rimelig å tro at dette kan gjentas.
Elisabeth Selvaag, leder i Barnelegeforeningen og Marit Hermansen, president i Legeforeningen i VG den 22. september.

 

 

 

 

 

 

IS-kvinnene dehumaniseres. Det går ut over barna deres

Det er slående hvor svart-hvitt IS-kvinnene blir omtalt. De må stilles til ansvar, for ingenting kan unnskylde IS’ handlinger og støtte til disse handlingene. Noen spørsmål bør imidlertid stilles: Hva var deres livshistorie? Hvorfor reiste de? Hva gjorde de i Syria? Snakker vi ikke om dette, vil enkle, dehumaniserende framstillinger trolig fortsette å gå nådeløst ut over de uskyldige barna deres -gjennom regjeringens steile og brutale nei til å hjelpe dem til Norge. 

 

 

Vi har noen beretninger om IS-kvinner å se til. Åsne Seierstad forteller i boka To søstre om Aisha, som ifølge en venninne var veldig snill, men som fra tidlig alder hadde måttet stenge av sine egne følelser. Åsne Seierstad forteller at Aisha hele livet hadde sett faren dunke moren i gulvet, i veggen, i møblene. Da hun var tolv år prøvde hun å beskytte moren, og stilte seg imellom. Moren ringte politiet etter 15 års mishandling. Saken kom til behandling i konfliktrådet, men faren fikk fortsette som før. Aisha prøvde også å beskytte sine småsøsken mot faren, men han reagerte med å slå henne, og deretter de andre barna etter tur.

Sårbarhet for propaganda
Kanskje ikke rart at Aisha var sårbar for IS-propaganda? Hun, som “Emira”, trengte en vei ut. “Emira”, som er moren til den syke 4-åringen som har vært mye omtalt i media, stod ifølge boka foran et tvangsekteskap. Hun skulle giftes bort med en fetter. “Emira” bønnfalt faren sin om å få slippe, men han ga seg ikke. De to søstrene fra Bærum, på sin side, var bare 16 og 19 år. De hadde hatt en koranlærer som ifølge boka sådde små frø i dem, dette var unge jenter som lette etter en identitet. Islam Net klarte også å fange oppmerksomheten til mange som følte seg utenfor det norske majoritetssamfunnet. Jentene kom senere inn i et nettverk der IS-propagandaen hadde fritt leide.

Aisha, «Emira» og de to søstrene «Ayan» og «Leila» var på et sted i livet der de sugde til seg det budskapet de ble presentert. De skulle ha vært kritiske, i stedet havnet de i en ytterliggående religiøs boble der det bare fantes én sannhet. Hjernevask. Vi vet at ungdomshjernen er under ombygging og ikke ferdig utviklet.

Ønsket seg ut
“Emira” har fortalt Nrk at hun helt fra starten etter å ha ankommet Syria ønsket seg tilbake til Norge. Den steile faren som ville tvangsgifte henne har fortalt VG at han har betalt løsepenger for å få henne ut. Hun befinner seg nå i Al-Hol med sin alvorlige syke fireårige sønn og en datter på tre år. Mange i sosiale medier er skråsikre på at hun må være en forferdelig mor, som har støttet IS og så fått barn. Kan hun ha fått barn samtidig som hun desperat ønsket seg ut? Hva vet vi om hva slags tilstand av tvang eller frivillighet hun befant seg i når det gjelder å sette barn til verden? Om Aisha skriver Seierstad også at ektemannen Bastian drepte barnet hennes mens hun ble stengt ute og ikke kunne stille seg imellom han og barnet slik hun hadde gjort tidligere med sine småsøsken. “Emira” ble vitne til dette, hun var Bastians første kone og hadde akkurat da et nyfødt barn. 

Rettsprinsipper som må følges- og som nå brytes av norske myndigheter
Hva vet vi om noe som helst, før disse kvinnene stilles for retten? Hva vet vi om omsorgsevnen før barnevernet har vurdert den? Det er poenget. Vi har rettsprinsipper i Norge som må følges, for alle. Der kvinnene er nå, får de ingen rettssak, noe de faktisk har rett på. Alle kvinnene har sin særegne historie.

Det eneste vi med sikkerhet vet, er at norske myndigheter nå bryter barnekonvensjonen og den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, og at det å skulle skille barna fra mødrene går imot all kunnskap vi har om traumer og barns utvikling. Aisha og søsknene fikk ifølge Åsne Seierstads bok ingen hjelp da politiet ble ringt etter farens mishandling. Skal dette sviket få fortsette i enda en generasjon, slik at Aishas gjenlevende barn enten må vokse opp i en umenneskelig leir eller bli fratatt sin eneste gjenlevende forelder?