Det Yahya Hassan lærer oss om terroristen

Jeg sendte dette innlegget inn til NRK Ytring for få dager siden, der jeg siterte fra et av Yahya Hassans dikt i forbindelse med terrorhandlingene i Danmark- men ble refusert. I flere dager har jeg nettopp tenkt at Yahya Hassan kanskje ville uttale seg- og nå har han gjort det, til Politiken i går:

bilde (20)

Da ble det i alle fall aktuelt for meg å legge dette ut på bloggen min.

Her mitt innlegg, i en noe endret form:

Terrorisme og andre generasjoners lidelser

Både i Norge og Danmark har det sirkulert et brev til den danske terroristen- Til en avdød terrorist-, i Norge publisert i Aftenposten, som forteller terroristen at han ikke har oppnådd noe, og at han har tatt feil av livet. De færreste av oss er vel uenige i det. «En gang var du jo også noens søte lille gutt. Vi har jo alle en mor», skriver innleggsforfatteren, Atle Thorberg videre. «For tusen slør kan ikke dekke over den sorgen hun må føle over din meningsløse død på et gatehjørne (..)».

Vi vet ingenting om terroristens mor, men assosiasjonene mine går til dansk-palestinske Yahya Hassans dikt. Mange av disse er smertefulle å lese. Forestillingen om paradis under alle mødres føtter blir gjort til skamme i disse versene av diktet «Kærlighed»:

Det ældste barn blev ved med at kravle hen til mig
Hun slog ham i ansigtet med flad hånd
Han græd og sagde men jeg elsker deg mor
Hun slog ham igen og sagde jeg elsker ikke dig

Vold avler vold, og gjentar seg ofte over generasjoner. Foreldre som har gjennomlevd undertrykking, krigs- og flyktningleirtilværelser og migrasjon, noe som igjen medfører tap, sorg over det de har forlatt og, for mange, fremmedfølelse i det nye landet, har ikke det beste utgangspunkt for å bli gode og kjærlige. Mange av dem er det likevel. De beste foreldre vet imidlertid at selv mindre alvorlige faktorer som stress, store bekymringer og søvnløshet påvirker dem i samspillet med egne barn i større eller mindre grad.

Konflikter og traumer som har gått ut over en generasjon, kan fort gå ut over den neste, også når bærerne av dem befinner seg i Danmark og Norge. Dette kan skje gjennom kollektivt minne som bringes videre, blandet med påføring av nye traumer i tilfeller der oppdragelsen er preget av vold og omsorgssvikt. Noe av det viktigste som har blitt skrevet i kjølvannet av terrorismen i Danmark, har kommet fra henholdsvis Politihøgskolens Tore Bjørgo på NRK Ytring og politioverbetjent Hanne Finanger med medforfattere i Aftenposten den 18.02. Hvem blir terrorister? Hva gjør det med ungdommer å stå i spagat mellom to kulturer?

Det er nærliggende å tro at en mann som vilkårlig går løs på et annet menneske med kniv, slik terroristen i Danmark var dømt for, har opplevd noe virkelig traumatisk i livet. Det er avgjørende at unge mennesker som har opplevd traumatiske hendelser og/eller bærer med seg en kollektiv følelse av urettferdighet som de mener må rettes opp gjennom voldelige handlinger, fanges opp tidlig nok.

Terrorisme slår ofte til på tvers av landegrenser, og dens årsaker kan til dels ligge i en annen generasjons lidelser, kollektive minne og bevissthet. Derfor må vi være bevisste på, slik Mina Adampour påpeker i Aftenposten den 17.02, at våre lands medvirkning, støtte eller likegyldighet til angrepskrig skaper hat og nye kollektive minner. Som professor ved HiOA Elisabeth Eide kommenterer til kronikken på Adampours facebook-side, lød nettopp noen av Malala Yousafzais ord i fjor:

“It is true that when there’s a drone attack the terrorists are killed, it’s true,” [… ] “But 500 and 5,000 more people rise against it and more terrorism occurs, and more — more bomb blasts occurs. … I think the best way to fight against terrorism is to do it through [a] peaceful way, not through war. Because I believe that a war can never be ended by a war.”

Dette har palestinerne smertefullt fått erfare, i en av historiens mest langvarige og kompliserte konflikter.

Barn og ungdoms oppvekstvilkår her og nå har stor betydning for hvordan verden vil se ut, også tjue år fra nå av. Fred er mer enn fravær av krig. Ordet fred kommer av norrønt friðr «fred, kjærlighet, vennskap, avledet av germansk fri- «elske, være glad», som vi gjenfinner i norsk frende, fri og frille (hentet fra norsk etymologisk ordbok av Yann de Caprona).
Hanne Finanger & medskribenter peker på at «ungdommers ufrihet er en trussel mot vår alles frihet.»

Barn og ungdoms mangel på kjærlighet og vennskap, deres mangel på en kollektiv bevissthet som fremmer tilhørighet i ikke-voldelige fora, er også en trussel. Vi trenger dialog og skreddersydd forebygging. Vi trenger den kunnskapen Bjørgo og andre forskere innen terrorisme og internasjonal kriminalitetsforebygging bidrar med, og vi må ha politisk vilje til å bruke den kunnskapen vi har om hva vold og omsorgssvikt gjør mot barn og unge, slik at færre opplever seg fastlåst på bunnen av samfunnet. Det er ikke bare terrorisme vi vil unngå, ifølge barnekonvensjonen har vi også plikt til å la alle barn «vokse opp i en atmosfære av glede, kjærlighet og forståelse for å sikre full og harmonisk utvikling av deres personlighet». Ikke så ulikt den norrøne betydningen av ordet fred.

Litt som Donald Duck. Kvakkete. Vrangforestillinger.

Jeg vil skrive noe. Få orden på det hele. Skrive av meg alle de forvirrende og motstridende inntrykkene, overskrifter som suser forbi meg. Sandberg. Innvandring. Terrorisme. Tvangsekteskap. Asylbarn. Fredsring. IS. Synagoge. Hege Storhaug. Kristendommen. Islam. Kåre Willoch. Israel. Politisk kvarter. Dagsnytt 18. Mona Levin. Antisemittisme. USA. Ytringsfrihet.

Omsorg og omsorgssvikt. Rettferdighet og urettferdighet. Hva vil vi ha?

Hvilken mening har det hele, dette sammensuriet der noen åpenbart svikter både oss og dem i offentlighet? Jeg føler meg bombardert fra alle kanter. Jeg har en sinnatagg på netthinna, en som har sagt noe som er så vilt at jeg ikke klarer å ta det alvorlig. Litt som Donald Duck, kvakkete. Vrangforestillinger. Ligner det ikke på det Breivik mente om Arbeiderpartiet? Arbeiderpartiet stod bak alt ondt. Sandberg sa Krf ønsket det onde. Det var noe svirrende på radioen da han skulle si unnskyld, noe om en svigerfamilie han møter hver eneste dag. Jeg vet ikke hva han ville med det, men Hareide ville i alle fall ikke høre det. Hareide rynket på øyenbrynene. Sjelden sinnatagg, ekte sinnatagg, ikke grunnløs. Det universelle sinnet, det som selv et spedbarn kan gjenkjenne.

Ondskapens akse. Either you are with us, or you are with the terrorists. Ja, det føles tabu å snakke om det som er imellom. Hva har skjedd med oss? Var det ikke det imellom vi skulle snakke om etter 22. juli? Var det ikke det vi var enige om? Er ytringsfriheten til for å snakke om ytringsfrihet, eller er den til for å la oss snakke fritt? Either you keep talking about ytringsfrihet and nothing but ytringsfrihet, or you are with the terrorists, hører jeg i bakgrunnen, det svirrer, det også, som i kjenningsmelodien til Homeland.

«Jeg er for ytringsfrihet, men» er ikke det nye «jeg er ikke rasist, men». De er to helt ulike størrelser.
To ting ingen snakker om: Rettferdighet og omsorg. Følelsen av urettferdighet fører til direkte aktivering av amygdala- og dermed av et indre raseri, skriver psykolog Per Isdal i en prosjektrapport om ungdom og vold. Omsorgssvikt i barndommen kan føre til fysisk og/eller psykisk vold mot andre eller mot en selv. Vi trenger: Rettferdighet og omsorg. Er det for barnslig, naivt og enkelt? I så fall er det det barnslige, naive og enkle som er voksent. Hvem er vi om vi ikke tror på, eller i hvert fall ønsker oss, og jobber for, rettferdighet og omsorg?

Det er et valg til høsten. Jeg mener vi må tenke globalt, vi lever i en verden der vi ikke kan lukke oss inne i en boble, hvilke partier tenker nettopp rettferdighet og omsorg, også på det globale plan?
Ikke Sandbergs parti, i hvert fall. Ikke Sandbergs parti. Hørte du Sandberg i går?
Sett deg ikke på et sandberg, det vil gå i oppløsning. Sett deg på et berg av omsorg og rettferdighet, og vær gjerne med på å bygge det selv.

Opplever du din kone som sint, urolig, krevende, vanskelig å få skikk på?

Fortvil ikke. Vi har kurs for ektemenn med koner i alderen 40-45 år. Vi har partnerverktøyet som skal til: er hun vanskelig, kan du i løpet av noen måneder endre dette med ros, oppmuntring og grensesetting og på denne måten fremme en positiv utvikling. Opposisjonell atferd vil reduseres.

Reagerer du på denne omtalen av noens kone?

Det foregår en viktig diskusjon rundt hvem som skal bestemme pedagogikken i norske barnehager. Kunnskapsdepartementet går inn for endringer i barnehageloven som tilsier at kommunen/barnehageeier selv skal ha «rett til å velge hvilke system, verktøy og observasjonsmetoder barnehagen skal benytte for å følge med på barns trivsel og utvikling.»

20150128_073827-1-1

Rekkevidden av slike systemer og verktøy slo meg med full styrke da jeg nylig kom over et oppslag om foreldrekurs som hang i en barnehage, et oppslag fra fagsenteret i en av Oslos bydeler som henvendte seg slik til foreldrene: «Opplever du ditt barn som sint, urolig, krevende, vanskelig å oppdra?» Videre: «Kurset vil gjennomgå ulike foreldreverktøy som for eksempel gode beskjeder, ros/oppmuntring og grensesetting.»

Det er metoden PMTO (Parent Management Training- Oregon) det reklameres for, og det gis tilbud om gratis kurs. Dette er en metode som også gis som konsultasjon til ansatte i barnehage og skole, og som i følge Solveig Østrem, doktor i etikk og professor i pedagogikk ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold, og Mari Pettersvold, doktor, sosiolog og førstelektor ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold, bygger på en tenkning hvor barns atferd reguleres med straff og belønning. De er ikke snauere enn at de omtaler belønningsideologien som dehumaniserende.

Kan barnet som med sin atferd roper om hjelp reddes av gode beskjeder, ros og grensesetting?
Kan barnet som med sin atferd uttrykker indre følelser, hjelpes med ytre styrt belønning?

Definisjoner av barn har makt, særlig ord som «sint, krevende, urolig, vanskelig». De er til ovenifra og ned- bruk, top-down, krenkende. For ei redd jente eller en redd gutt som føler uro på grunn av redsel for at pappa skal slå mamma, løses ingenting med ros, oppmuntring og gode beskjeder. Libe Rieber-Mohn uttalte til Osloby.no den 12.12.14: «Barn som stjeler, har som regel selv blitt frastjålet noe viktig i livet. Det er gjerne en grunn til at barn viser avvikende adferd».

En facebook-venn av meg var nylig på et kurs med spesialpedagog Emilie Kinge. -Barns atferd har alltid en logikk, sa hun. Ja, barns atferd har alltid en logikk. På Statens barnehus’ nettsider står det: «Det å oppleve familievold påvirker barns følelser, utvikling og helse. Disse barna har en økt risiko for selv å bli utsatt for vold. De kan komme i veien under en voldsepisode mellom foreldre og utilsiktet skades. De kan bli sinte, aggressive og trassige og har større sannsynlighet for å kjenne seg triste og redde enn andre barn. De har også ofte en tendens til å være mindre med sine venner. I skolen viser barn som har vært utsatt for familievold oftere atferdsproblemer, hyperaktivitet, sosial tilbaketrekning og lærevansker.»

Dette betyr ikke at alle barn med såkalt avvikende atferd har blitt utsatt for vold eller overgrep. Det er imidlertid et eksempel på at barns atferd handler om mer enn barnet selv. Det kan handle om at barnet ikke har det bra i barnehagen eller på skolen, det kan handle om mobbing, bekymringer, sykdom, frykt for at noe skal skje med barnets nærmeste. Det kan også dreie seg om helt normale ønsker om større grad av medvirkning i egen hverdag, om å bli sett, forstått, inkludert. Såkalt problematferd bunner ikke i problematiske barn, de bunner i noe bakenforliggende, og de voksnes ansvar er å søke å se barnet heller enn å stemple han eller henne.

PMTO fokuserer ikke på skyld, ifølge egne nettsider: «I PMTO-behandlingen har en ikke fokus på hvem som har skylden for at «det har blitt som det har blitt». Oppmerksomheten er rettet mot løsninger og det å få til en positiv endring i samspillet mellom foreldre og barn.» Den er også rettet mot å redusere opposisjonell atferd.

Husk å ta
alltid lua a’!
Ikke kast den, ikke sleng den,
pent og rett på knaggen heng den!
Tørk av foten din
og gå stille inn.