Hvorfor hjelpes ikke Shaimaa ut av krigen i Jemen?  

Nå som frilansjournalist Raymond Lidal endelig er ute av Jemen, framstår det enda tydeligere at Norge, dersom Norge vil, også kan få Shaimaa, hennes mor og tre småsøsken ut av det krigsherjede landet. Det handler om vilje.

Shaimaa og familien er ikke i Jemen frivillig. De ble «returnert» dit i november, mens landet var rammet av en væpnet konflikt med sterke spenninger. Brødrene hennes hadde aldri vært der før, selv var hun tre år da hun kom til Norge. Nå er hun 11, og har blitt storesøster til ei lita jente som ikke en gang er to måneder gammel. Raymond Lidal møtte Shaimaa i desember, under et oppdrag for Bergens Tidende. Da fortalte hun at hun var redd for krig.

Det er altså Norges ansvar at de er der, og med den nye avtalen mellom regjeringen, Venstre og Krf, vil de helt sikkert få oppholdstillatelse i Norge. Men de må vente på den nye forskriften som ikke er klar før til sommeren.

Vi har altså den absurde situasjonen at Norge vil la disse barna lide i krig litt lenger, heller enn å hente dem hjem nå. Når de endelig får oppholdstillatelse, vil de ha vært igjennom mange flere traumatiske opplevelser enn nødvendig, de vil ha sår som kanskje aldri helt vil gro. Det er noe som heter at det er bedre å bygge barn enn å reparere voksne. Norge gjør nå det motsatte; norske myndigheter mener det er bedre at disse barna opparbeider seg flere traumer enn at de får komme tilbake nå og unngå flere av dem.

Alle vet at denne situasjonen er ekstraordinær. Det er forskjell på å leve under generelt farlige forhold og det å leve under konstant bombing. FN har bedt alle land om å fjerne utreiseplikten til Jemen, noe Norge har gjort. Ingen blir lenger returnert dit; FN ber også alle land om å ta imot flyktninger derfra.

bilde (30)

Hvorfor gjør ikke norske myndigheter noe, i denne ekstraordinære situasjonen?

Det er ikke vilje til å erkjenne at dette er en krig og at alle barn er like mye verdt. Det er Norges ansvar at de er der de er; da bør ikke statsborgerskap være viktig. «Vi kan ikke gripe inn i enkeltsaker», er et mantra politikere bruker for å glemme at dette er snakk om virkelige mennesker og at alle mennesker faktisk er enkeltmennesker. I denne konteksten er dette mantraet dehumaniserende ansvarsfraskrivelse.

Så langt har Erna Solberg brydd seg mest om å verne om en justisminister som er medskyldig i barns lidelse.
Han får lov til å være et enkeltmenneske; enkeltmenneskene Norge sendte til Jemen er øyensynlig ikke like mye verdt.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s