Barn utsettes for vold- hvorfor kalles ikke alle barn alene inn til helsesøster?

Barn som utsettes for vold og omsorgssvikt fra foreldre eller annen nær familie, vil selvsagt ikke fortelle om dette med foreldrene tilstede.

Den eldste dattera mi begynte i første klasse i år, og jeg var denne uka med henne på samtale hos helsesøster på skolen. Samtalen foregikk først bare mellom henne og helsesøster, mens jeg satt litt i bakgrunnen. Etter hvert fikk jeg også være med og svare på enkelte av spørsmålene. Før vi skulle gå, fikk jeg med meg et hefte med de åtte temaene for godt samspill (program for foreldreveiledning, ICDP). Det syns jeg er flott, og jeg håper også foreldre med annen språkbakgrunn enn norsk får utdelt oversatt informasjon (oversettelser finnes allerede på en rekke språk) om de åtte temaene og muligheten til å delta i foreldreveiledningsgrupper.

Det slo meg imidlertid etterpå, og i den grad at jeg måtte undersøke: er det slik at foreldrene alltid blir innkalt til disse rutinemessige samtalene hos helsesøster?

Svaret er ja.
Det finnes i alle fall ikke rutinemessige samtaler med barna alene.

Dette forundrer meg stort.

Det er viktig at foreldre er med på en første samtale, slik at foreldrene kan få råd, veiledning og informasjon; slik at det oppstår kommunikasjon, og slik at helsesøster når ut til foreldrene og danner seg et bilde av samspillet mellom foreldre og barn.

Hvor er imidlertid hensynet til barnet som selvstendig individ? Det er heldigvis stort fokus i dag på forebygging av vold og omsorgssvikt, men hvor er barnets rett til privatliv, til å bli hørt, barnets rett til å få legge fram egen situasjon uten at foreldrene er der? Det bør være en selvfølge at alle barn får komme til samtale både sammen med en eller begge foreldre OG alene.

Barn er svært lojale overfor foreldrene, og vil ha vanskelig for å fortelle selv når foreldrene ikke er tilstede. Med tid, kompetanse og samtaler kun mellom helsesøster og det enkelte barn vil det uansett ligge en mulighet som dagens system ikke legger til rette for- og jeg mener helsesøster alltid bør si til barna i disse samtalene, med et så enkelt og lettfattelig språk som mulig, at ikke alle barn har det bra og at de ofte føler skam/lojalitet og dermed ikke vil fortelle om det. Helsesøster bør legge til at dersom akkurat dette barnet har det slik, kan han eller hun komme tilbake og fortelle, for eksempel ved å spørre læreren om et nytt møte. Dette kan sies slik at det kun blir ny informasjon for de barna som har det bra- informasjon som ikke gjelder dem selv- men særdeles viktig informasjon for de barna som av ulike grunner trenger så uendelig mye mer enn den ene samtalen med foreldrene tilstede.

BlOMtKBIQAABChg

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s