Noe som kan oppleves som et slag i trynet er når noen, både voksne og barn, tør å gi av seg selv, snakke ut fra egen overbevisning, bli ivrige, le, bruke litt høyere toneleie enn vanlig, vise engasjement, slik at gløden i øynene kommer fram- for så plutselig å få det rett i fleisen: en hånlig kommentar som latterliggjør, et blikk ment å sette på plass, tisking og hvisking, en kroppsholdning, en himling med øynene; noe som kommuniserer: Slutt med det du driver med, legg det ned, vær stille, slutt å snakke, slutt å skrive, hold kjeft, vend blikket og engasjementet bort, du er bare teit, det du sier er hinsides, det er feil, og jeg blir både irritert og flau av å høre på deg.
«Du skal ikke tro du er noe. Trodde du virkelig at du var noe? Da bør du tro om igjen. Roe deg ned. Holde deg til din plass. Den er der borte.»
Hva skjer så? Det ivrige gjøres om til sårhet, latteren blir borte, tårene sprenger på bak øyelokkene, gløden falmer, lille Gyda, fem år, slutter med det hun gjør, legger det ned, blir stille, slutter å snakke med den glade stemmen, den spontane latteren blir borte. Hun føler seg feil i det hun merker at det hun sier bare er teit og dumt eller ikke en gang verdt et svar.
Har vi ikke alle vært der? Både på den ene og på den andre siden. Vært den som har tisket og hvisket. Vært den som har sagt så høyt inni oss, «trodde du virkelig du hadde noe å komme med? Da må du tro om igjen», så høyt at det kan synes utenpå. Vi har alle blitt flaue over andre, når vi aller mest burde vært flaue over oss selv. Som voksne er vi imidlertid flinke til å skjule latterliggjøringen bak uenighet.
Mennesket er fullt av misunnelse, sjalusi, konkurranseinstinkt, behov for selvhevdelse, for å ha rett, for å høre til, passe inn, ikke stå alene, i større eller mindre grad hos hver enkelt av oss. Så gjør vi så godt vi kan for å beskytte oss selv, enten ved å lukke oss inne, eller ved å ta det ut på andre, det som ingen må se inni oss.
Ikke er vi så rause heller, når misunnelsen eller selvhevdelsesbehovet tar oss (og hva er det egentlig? Tror vi ikke vi er bra nok?) Noen får ros for noe, og samtidig, inni en annen skriker det: «Hallo, jeg var enda sprekere, jeg løp enda fortere, jeg var enda mer utholdende, jeg sa noe som var lurere og smartere, jeg kan dette bedre enn deg!»
Det gjør vondt å bli satt på plass når en gir av seg selv. Noen gir da litt mindre, slutter å gi, eller står ufortrødent på videre, med risiko for å bli såret, likevel med tro på seg selv. Vi er forskjellige sånn, vi har ulike utgangspunkt. Noe har vi imidlertid til felles, alle sammen: Det er sårbart å være seg selv, å by på seg selv. Hvordan kan vi da slutte å fornedre hverandre, både bevisst og ubevisst. Hvordan kan vi slutte å kommunisere det motsatte av det vi burde kommunisere: Du er noe! Du er det i kraft av deg selv! Vi vil ha livsgleden din, latteren din, ideene dine. Vi vil ha alt du kan bidra med, engasjementet, følelsene dine, hele deg, du er bra nok, lille Gyda! Du skal ikke trenge å gå der og gråte alene, selv ikke når det ikke synes utenpå.
La oss snakke om det, på alle arenaer. Hvordan vi kan få det til.
guriluri 