Forvirrende av Ottosen om Israel

“Det blir ikke fred selv om Israel avslutter okkupasjonen», skriver informasjonsleder i Misjonssambandet, Espen Ottosen, i Aftenposten den 17. juli.

Nei, veien til fred er lang. Langvarige konflikter er spesielt vanskelige å løse, og denne bærer med seg så mye lidelse, sorg og hat at knapt skyggen av lyset i enden av tunnelen kan skimtes. Derfor er det verste som kan skje for framtidig fred at Israel igjen angriper fullstendig uproporsjonalt på en smal, tettbefolket stripe der innbyggerne ikke slipper ut.

Menneskene på Gazastripen er i Israels makt. Gazas folk, med alle sine tapte familiemedlemmer, sine skadde, etter at hele nabolag er bombet sønder og sammen, står igjen enda mer traumatisert enn før, noe som skaper grobunn for nytt hat, mer vold. Spørsmålene vi alle burde stille oss er: Hvilke handlinger fremmer fred? Hvilke handlinger motarbeider fred? Ottosen omgår disse ved å fastslå at det ikke kunne blitt fred her og nå om Israel avsluttet okkupasjonen. Her begynner min forvirring. Betyr det at Israels eneste alternativ her og nå er bomber som først og fremst treffer sivile? Ottosen spør, når jeg fordømmer angrepene: «(..) hva er svaret? Når rakettene regner?»

Israels svar er å bryte internasjonal humanitær lov gang på gang. FN har vedtatt en gjennomgang, det snakkes om folkemord. «Det kan virke som Israel overdriver sin reaksjonsform (..)», medgår selv Ottosen i Aftenposten.
«Det kan virke som». Over 200 barn er drept. Ottosen skriver også at enkelthistorier om overtramp ikke gir sikre svar. Mener han for eksempel enkelthistorien om Fathi (4), som mistet sine tre søsken i angrepet på en FN-skole? Eller kanskje historien om fire barn som ble bombet til døde mens de lekte på stranda? Ottosen syns det kan «virke som» Israel overdriver, men han er usikker på mye. Han “vet ikke sikkert” om Israel har gått for langt, som Sidsel Wold påpekte på twitter 22.07. Noe må gjøres for stanse økende raketter (mot Israel) som blir bedre og bedre, svarer han meg, også på twitter. Ottosens budskap framstår utydelig og forvirrende. Han hevder at han ikke forsvarer Israels angrep, men bruker likevel mye tid på å forsvare Israel og få fram at dødsfallene i Gaza ikke kun er Israels ansvar.

Hamas’ drap på sivile er Hamas’ ansvar. Når Hamas bruker menneskelige skjold, er dette også Hamas’ ansvar. Men når Israel bomber sykehus, tilfluktsrom eller et helt nabolag fordi det kanskje finnes Hamas-medlemmer eller –sympatisører der, er de døde sivile helt og fullt Israels ansvar. Når Israel bomber hvileløst til mer enn 200 barn dør, er det Israels ansvar.

Ottosens «Hva er svaret?» som om Israels bomber er eneste løsning, henger dårlig sammen med kristendommens budskap slik flertallet kristne forstår Det nye testamentet. Ottosen tilhører den konservative «bibeltro» gruppen, den som Tomm Kristiansen ganske riktig påpeker på NRK Ytring den 26.07, tilhører mindretallet kristne. Ottosen er ikke blant de mest bastante blant de «bibeltro», men hans uklare budskap skaper forvirring og kan i verste fall gi hans tilhengere en unnskyldning for likegyldighet overfor det som ikke lenger kan kalles noe annet enn en massakre. Både Gazas og Israels barn trenger Ottosens tydelighet, for disse angrepene resulterer kun i død, hat og dårligere utsikter for fred.

anything-war-can-do-peace-can-do-better

Er det de mest konservative kristne som er mest bibeltro? I en tolkning av Jesu lignelse om den barmhjertige samaritan lever samaritanen, i følge Asbjørn Aarnes i Aftenposten den 19.10.11, seg inn i i sitt medmenneskes nød og hilser den nødstilte velkommen. Moralen i historien kan tolkes som den etiske fordringen om berørthet. Du skal ikke gå forbi din nestes død og forbli i din egen verden. Samaritanen var «den fremmede», den som ble sett ned på. Lignelsen er en historie om å bli berørt, en historie om nestekjærlighet fremfor hevngjerrighet, likeverdighet fremfor avhumanisering. Hvordan kan det ha seg at en del såkalt bibeltro kristne i denne verden ikke blir berørt, hvordan kan det ha seg at Israel går forbi sin nestes død og forblir i sin egen verden, uten å ense det som skjer med Gazas barn? Gazas døde og skadde barn er, skal en følge israelske myndigheters retorikk, bare en konsekvens av en nødvendighet, det må verden forstå. Denne retorikken tilsier at mer enn 200 palestinske barn må dø for at israelske barn skal beskyttes. I denne diskursen er palestinske barn implisitt mindre verdt, men i virkeligheten er det ingenting som tyder på at israelske barn blir tryggere.

I budskapet som ligger i lignelsen om den barmhjertige samaritan, blir den påståtte nødvendigheten av døde barn til en skamplett. Det er heller ingen tvil: Israels myndigheter vet hva de gjør, og bør i framtida be om tilgivelse heller enn aksept.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s