Ut og selge barnehager

 

Det var en gang ei som het Anniken. Hun hadde lyst og vakkert hår, gullhår hadde hun. Hun pleide ikke å se seg til venstre før hun gikk over veien, kun til høyre- der hadde hun mange gode hjelpere som hun pleide å lytte til. Da havnet hun opp i en god og stabil barnehage. Det var så koselig der. Hun ville sette seg, men måtte prøve seg fram litt først for å finne ut hvilken stol som passet. Det var noenogfemti prøvekaniner som hørte til i barnehagen, det var deres stoler som stod der. Hun satte seg først i en stol, den var for stor. Så satte hun seg i en annen stol, den var for liten. Så fant hun en som var akkurat passe, satte seg i den, den knakk! Etterpå smakte hun seg fram på grøten som stod servert, og den som var akkurat passe varm, den spiste hun jaggu opp. Da hun var ferdig, og prøvekaninene kom inn, så at hun hadde ødelagt stolen og spist opp grøten, ble de veldig lei seg. Men Anniken, hun bare gikk-

Smedbakken

videre til en ny barnehage. Der var det også veldig koselig! Hun prøvde seg fram igjen. Satte seg på stolene helt til fundamentet til den som var akkurat passe knakk. Så spiste hun opp grøten. Her var det også mange prøvekaniner som ble lei seg- men de så henne aldri.

Hun fortsatte til barnehage nummer tre. Her satt det godhet i veggene. Foreldrene til prøvekaninene som holdt til her, ble veldig redde for hva hun ville kunne finne på. Men jammen gjorde hun ikke det samme der, og gikk videre til fire barnehager til.

Så skrev hun et dokument. Et slikt som skal rettferdiggjøre såkalt demokratiske avgjørelser i et grunnlovsår. Hun skrev: «At stolen blir ødelagt og grøten spist opp vil ikke i seg selv gi negative konsekvenser for prøvekaninene i barnehagen.

Det var noen andre som var veldig lei seg. Det var de som jobbet i disse barnehagene. De kunne ikke fortsette både med ødelagte stoler, oppspist grøt og andre usikre vilkår på arbeidsplassen sin. Mange begynte å søke seg bort. Barna ble lei seg. Men Gullhår mente det ikke gjorde noe, for det finnes jo mange dyktige folk i andre barnehager der hun ikke hadde vært og gjort noen ødeleggelser.

Det gikk likevel ikke helt som Gullhår hadde planlagt. Hun måtte ha noen til å ta over barnehagene, men det var ikke så mange som ville det. De så at barna og foreldrene og de som jobbet i barnehagene var lei seg. Gullhår klarte bare å få tre av sju barnehager inn i sitt første forsøksprosjekt.

Da tenkte hun: Noen har mange penger! Noen vil kjøpe de siste av meg, jeg kan selge dem! For 30 sølvpenger, kanskje?

Hun pekte litt rundt omkring: Disse tre skal selges! Disse er det noen som vil ha selvom alle andre enn meg er lei seg! Og så plukket hun jaggu ut sju barnehager til! Hun tok seg god tid til å knekke flere stoler, spise flere grøtskåler, og passet godt på at hun spiste opp den grøten som var akkurat passe varm. Så skrev hun et nytt dokument, denne gangen stod det at dette totalt sett ikke ville gi negative konsekvenser for prøvekaninene i barnehagen. Dette skrev hun etter at det stod i 130 uttalelser fra foreldrene til prøvekaninene at det ville gi negative konsekvenser, både i seg selv og totalt sett.

Gullhår trippet videre, fornøyd med sitt vokabular, i seg selv og totalt sett. Hun skulle ut og selge barnehager.

 

 

 

 

 

 

 

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s