Appell for barnehagene utenfor Oslo rådhus 7. mai

bilde (1)

Sist jeg stod her, var det februar og kaldt.

Jeg står her igjen i mai, og det er fortsatt kaldt. Det er kaldt her, her hvor viktige avgjørelser for våre barn tas.
Tida har gått, snø har gått over til regn. Det har kommet blader på trærne. Så lenge har vi foreldre gått i usikkerhet, men vi skal måtte gå mye lenger. Alle fire årstidene skal vi oppleve. Ansatte i barnehagene har søvnløse netter, mammaer og pappaer feller tårer.
Og jeg aner ikke hvilke voksne min treåring vil møte på sin avdeling etter sommeren.
Politiker-ordene er like hule.

“Jeg garanterer god kvalitet!” sier Anniken Hauglie fra Høyre.
“Jeg ville aldri sendt barna mine i en kommunal barnehage!” sier Jøran Kallmyr fra Frp.
“Det er ingen grunn til de mange skremslene som florerer”, skriver Carl I. Hagen.

Skal dette hjelpe oss? Vi vet hva som skjer, foreldre har uttalt det med store bokstaver:
“Flere enn meg har grått”
“Ikke selg barnehagen vår”
“De ansatte er barnehagens viktigste ressurs, samtidig er det de mest erfarne ansatte som blir salderingspost».
“Det er ingen skam å snu- ikke selg barnehagen vår!”, skriver en mor og en far i Asperud barnehage
“Hvor mye har denne prosessen kostet oss så langt?” spør ei mor i Smedbakken.

«Sørhellinga er mer enn et hus med barn og voksne i», uttaler ei mor i Sørhellinga
«Vi mister en forlengelse av familien vår», skriver ei annen.
Jannike V. Tyldum i Rønningen barnehage skrev i et avisinnlegg:
Vi trenger pro-argumentene i barnehagesaken!
Men som hun selv konkluderer, det finnes ingen pro-argumenter. I Rønningen barnehage har styreren og pedagogene sagt opp.

Det er en som heter Halvdan som en gang skrev ei vise om kjærlighet.
«Når vi må over mang en liten avgrunn», synger han
«Og ofte på ei falleferdig bru»
Så ligger byrådstrollene og lurer, erfarer jeg som mamma, de tramper på min tidligere trygge bru. Byrådstrollene har ikke flere hoder, men de snakker med flere stemmer. De har ikke øyne så store som tinntallerkener, men de spiser gjerne opp tradisjoner, stabilitet, trygghet, glede, forutsigbarhet og relasjoner mellom voksne og barn.

Noe av det verste man kan ta fra folk, er tryggheten deres. Barn, foreldre og ansatte har blitt fratatt tryggheten.

Visesangeren Halvdan Sivertsen sang en gang:
“Men av og tel når tegnan blir for tydlig
Og dem som sitt me makta gjør mæ skræmt
Når de fine ordan dæmmes blir motbydelig
Og tankan bak e’ jævli dårlig gjemt
Da har æ ei som veit at folk vil våkne
Og at vinden i fra høyre snart må snu”

INGEN ER SÅ GODE SOM BARNA VÅRE

IMG_6262

I barnehagene rundt omkring i byen tenkte alle

«Nei, nei, ta ikke meg!»
da de ti barnehagene for salg skulle plukkes ut.
Byrådet brydde seg ikke om hvem som var liten eller stor.

Byrådet brydde seg om hvilke barnehager som hadde de dyreste ansatte, etter instruks fra bystyreflertallet.

Alna bydel har bedt byrådet plukke barnehagene i bydeler som melder seg frivillig til forsøksprosjektet. Selvsagt melder ingen seg frivillig. INGEN VIL NEMLIG HA DETTE!

Byrådet må prøve seg fram i dette prosjektet helt til fundamentene knekker. Litt som Gullhår, som lurte på hvem som bodde så langt inne i skogen. Hun visste ikke, så hun banket på døra, men da ingen kom og lukket opp, gikk hun bare rett inn. “Det var ingen i stua, men det så riktig koselig ut der inne. Hun bestemte seg for å sitte ned og hvile litt.

Først satte hun seg på den store, svære stolen til bjørnepappaen.
– Den er altfor hard for meg, sa hun.
Så satte hun seg på den mellomstore stolen til bjørnemammaen.
– Den er altfor myk for meg, sa hun.
Så satte hun seg på den bittelille stolen til babybjørnen.
– Men denne er akkurat passe, sa hun.
Og så brakk stolen i mange biter!

Gullhår gikk videre inn i rommet og fant de tre grøtbollene. Det luktet så deilig, og hun bestemte seg for å smake på grøten.
Først smakte hun på grøten i den store, svære bollen til bjørnepappaen.
– Den er altfor varm for meg, sa hun.
Så smakte hun på grøten i den mellomstore bollen til bjørnemammaen.
– Den er altfor kald for meg, sa hun.

Så smakte hun på grøten i den bittelille bollen til babybjørnen.
– Men denne er akkurat passe, sa hun.
Og åt den opp!”

De fleste av oss vet at Gullhår løp ut av huset da bjørnefamilien kom hjem igjen. Hun skjønte hvem som bodde der da hun så dem. Kan vi be om at byrådet snart forstår hvem som tilbringer sin mandag til fredag i barnehagene, og slutter å ødelegge stolen og spise opp grøten?

Jeg håper det er håp.

Takk for meg.

 

 

 

 

 

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s