Biter av prosessen
Den 12. desember fikk foreldrene i sju Oslo-barnehager plutselig et brev med seg hjem. Der stod det at barnehagene skulle konkurranseutsettes, og at bemanningsnormen som var gjeninnført i Oslo kommune ikke skulle gjelde i de konkurranseutsatte barnehagene. Selv var jeg blant alle dem som var glade og betrygget over at bemanningsnormen skulle gjeninnføres, men den skulle altså ikke gjelde oss. Dette fordi en privat drifter ville «tilhøre et annet tariffområde». Ganske så sint og lei meg, skrev jeg den kvelden og natta et gjesteblogginnlegg på Ivar Johansens blogg om barnehagens fredag den 13. Jeg opprettet dessuten en underskriftskampanje, og snart skrev jeg også et debattinnlegg i Dagbladet: Hva med barna?
Vi foreldre skjønte tidlig at barna risikerte å miste mange av de ansatte i dette forsøksprosjektet, fordi det nå var stor usikkerhet rundt deres framtidige lønns- og pensjonsvilkår. Blant annet kunne ikke deres rettigheter i kommunens AFP-ordning videreføres, samtidig som mange av de ansatte nettopp har høy ansiennitet. Vi visste hva som stod på spill: dette var gode barnehager med stabilt personale, lavt sykefravær og nærmest ingen gjennomtrekk. Mange av de ansatte hadde vært med på å bygge opp et stabilt og trygt miljø over flere tiår. To av tre utvalgte bydeler har ekstra utfordringer når det gjelder levekår, språk og integrering, men kommunen ville altså kutte i tilskuddet der god og stabil bemanning trengs som mest.
Kriteriet for utvelgelsen av de sju barnehagene var først og fremst høye driftsutgifter, uten at det ble justert for ansiennitet og lønnsrammer. Disse barnehagene hadde hatt lønns- og pensjonsutgifter som var høyere enn gjennomsnittet for barnehagene i Oslo kommune. Nå skulle de konkurranseutsatte barnehagene få et tilskudd som var lavere enn gjennomsnittet- da hjalp det ikke at byråden sa “ingen ansatte mister jobben” eller “jeg garanterer god kvalitet”. Jeg har visst siden jeg var ganske liten at 2+2=4. 2+2 kan aldri bli 3. Det paradoksale var at barnehager med stor grad av stabilitet ble straffet for akkurat dette.
Bakgrunnen var et budsjettforlik fra 05.12.12 i bystyret mellom Frp, Høyre, Krf og Venstre. Dette skulle være et forsøksprosjekt for å finne ut om flere barnehager kan privatiseres i framtida, og avgjørelsen var blant annet basert på denne rapporten fra konsulentfirmaet PwC. I følge rapporten kan kommunen spare mye på salg og konkurranseutsetting av barnehager, noe som imidlertid blir tilbakevist av Defacto-rapporten. Uansett er det snakk om endringer som går ut over barna, fordi driftskostnader i en barnehage altså handler om de som jobber der. Kutt i driftskostnader betyr i praksis: Færre ansatte/ansatte med mindre erfaring og utdanning, eller flere barn pr ansatt. Det føyer seg logisk inn i bildet at bemanningsnormen ikke skal gjelde i disse barnehagene. I tillegg skal private driftere kunne ta ut profitt, da bystyret spesifikt vedtok at det ikke skulle stilles krav om at driftere ikke skulle ha anledning til å kunne ta utbytte av driften.
I en annen del av byen, på Holmlia, var det foreldre som allerede arrangerte fakkeltog,
og etter kort tid ble jeg oppringt av foreldre som ønsket meg med i en videre mobilisering.
Den 13. januar møttes foreldre fra alle de sju barnehagene og la en strategi med flere spor.
I Vestre Aker hadde de vært aktive brevskrivere overfor kommunen og klaget på at barnehagelovens § 4 ikke var fulgt- ingen informasjon var blitt forelagt foreldrene før de sju barnehagene ble valgt ut. Dette ble fulgt opp med støtte fra det nasjonale FUB, klage og bekymringsmelding til Fylkesmannen, samt et krav om lovlighetsvurdering fra opposisjonens side. Det ble nyhetsoppslag på TV2 og i lokalavisene, og Aftenposten skrev om pedagogflukten 27. januar,
noe selv Nytt på nytt plukket opp samme uke.
Det var et helt unikt engasjement blant foreldrene i de sju barnehagene, med epost- og sms-kampanjer rettet mot politikerne og flerfoldige leserbrev, blant annet et åpent brev til ordfører Fabian Stang. Du kan finne linker til flere innlegg her. Det ble opprettet ei facebookside, og foreldrene arrangerte fakkeltog den 5. februar. Rundt 400 barn, foreldre, ansatte og andre som ville redde barnehagene møtte opp. Arbeiderpartiet, SV, MDG og Rødt fremmet et samlet forslag i bystyremøtet samme kveld om å avlyse konkurranseutsettingen. Håpet var altså at bystyret ville endre vedtaket, noe som ikke skjedde.
Dette på tross av at Krfs Erik Lunde hadde uttalt til Aftenposten at de nå måtte ta en pust i bakken, og at Venstres Terje Bjøro til dittoslo.no hadde gitt inntrykk av at han ville stemme på tvers av sitt eget parti.
Rundt samme tid ble det påpekt fra Barneombudet i et svar til en far at kommunen pliktet å ha med en barnets beste- vurdering i saksfremlegget, og at foreldrenes synspunkter også måtte gjenspeiles- ellers ville dette bryte både med barnehageloven, forvaltningsloven og barnekonvensjonen. Hensynet til barnets beste ble tatt opp med byråd Anniken Hauglie i bystyremøtet den samme 5. februar, men hun svarte ikke på spørsmålet. Foreldrene hadde imidlertid nå blitt bedt om å skrive høringsuttalelser, noe vi gjorde. Samtlige var negative. Vi ble ikke hørt på noen punkter. Ikke ett. Siden det manglet en vurdering av barnets beste i saksfremlegget, var det dessuten noen, kanskje i byrådet, som begynte å bli urolige. Ikke for barnets beste, men for at saksfremlegget manglet en vurdering av barnets beste. Vi fikk lese i byrådssak 1019/14 at barnets beste nå var vurdert, og at konkurranseutsetting «ikke i seg selv» vil gi negative konsekvenser for barna i barnehagen. I brevet fra barneombudet står det imidlertid:
Det er ikke tilstrekkelig at det fremgår av saken at barna i barnehagen ikke vil ta skade av endringene, skriver barneombudet. Kan det være at byrådet ikke skjønner barnekonvensjonen? En barnets beste-vurdering skal, som det står her, vise at det er en fordel for barna at endringer gjøres, eller at situasjonen ikke endres negativt. I dette tilfellet er det helt klart og tydelig at situasjonen endres negativt, noe byrådet implisitt innrømmer i sin formulering “ikke i seg selv”. Hva menes med dette? Bemanningsnormen, som tilsier tre barn pr. voksen på småbarnsavdeling, og seks barn pr. voksen på storbarnsavdeling, skal ikke gjelde lenger. Er det ikke en negativ endring dersom den forholdsvise bemanningen går ned? I så fall går byrådets vurderinger imot faglige vurderinger som er gjort, f.eks. Øie-utvalgets anbefalinger. Usikkerheten som skapes gjør i tillegg at ansatte slutter. Anbudsrunder hvert 6. år legger ikke opp til stabilitet. Forsker Ragnhild Bjørnebekk og cand. paed. og dr. philos. May Britt Drugli er begge svært opptatt av stabile forhold i barnehagen, og begge har uttalt seg i denne saken- spesielt med tanke på de minste og de mest sårbare barna.
Flere fagfolk var med på dette innlegget i Dagbladet:
Linker til enda flere debattinnlegg og uttalelser fra fagfolk, aviser på lederplass, fagforeninger, ansatte og foreldre finner du her.
Det har vært noen avsporinger underveis. PBLs Arild M. Olsen har anklaget engasjerte foreldre i et innlegg i Aftenposten for å spre løgner om private barnehager. Det er nok ikke nytt for oss foreldre at det finnes mange gode private barnehager, med dyktige og dedikerte ansatte. Vi har aldri hevdet noe annet. Jeg tror heller ikke foreldrene i en god privat barnehage ville sette pris på anbudsrunder hvert 6. år, eller å stå i fare for at barnehagen ville bli solgt til andre- særlig ikke dersom dette forårsaket ansattflukt. Jeg har hatt begge mine barn i en super foreldredrevet privat barnehage tidligere, som jeg ville kjempet like sterkt for om den stod i samme situasjon. Dette handler om barna våre, om at de skal få beholde det de har: en helt unik stabilitet som er det som gjør disse barnehagene dyre fordi de ansatte har høy ansiennitet og dermed høyere lønn enn yngre ansatte. Foreldre i de sju barnehagene svarte på Olsens innlegg her.
Vårt engasjement har dreid seg rundt den dårlige prosessen som har vært fra kommunens side, som en far i Rønningen barnehage i et debattinnlegg i dittoslo.no, har beskrevet slik: Høyre snubler i sandkassa. Ettersom kommunen ikke ville høre på oss, oppfordret foreldre i noen av barnehagene private tilbydere til å la være å legge inn anbud. Vi fikk imøtekommende svar fra de fleste om at de ikke hadde planer om dette, flere påpekte at bygningene var så dårlig vedlikeholdt at de ikke ønsket dem i porteføljen sin. Dessuten ga flere uttrykk for at de ønsket forutsigbarhet og stabilitet, noe som vanskelig ville la seg gjøre med nye anbudsrunder hvert 6. år. En tilbyder skilte seg imidlertid ut ved å bekrefte at de sannsynligvis ville legge inn anbud på en eller flere av barnehagene: Norlandia. Foreldre skrev avisinnlegg og ba Norlandia om å la være, for ikke å legitimere det vi mente var en ulovlig prosess. Det ble også arrangert en minikulturmønstring utenfor Norlandias lokaler, med blant annet bøtte- og spadekonsert og opptreden av Liv Gulbrandsen (konferansier), Veronica Salinas og gitarist Per Watle. Nok en gang møtte ca. 400 mennesker opp.
Svarene vi foreldre har fått på våre bekymringer har føltes for mange av oss som pur svada, tåkeprat og tomme ord. Situasjonen etter at anbudsfristen gikk ut, var preget av hemmelighold fra kommunens side. Da vi til slutt fikk vite noe, kom det fram at kun tre av sju barnehager ender med å konkurranseutsettes. Nærmest ingen seriøse private tilbydere ville legge inn anbud og risikere nye anbudsrunder hvert 6. år. Dette var for oss et bevis på hvilken fiasko prosessen har vært. En barnehage forblir kommunal, tre vil bli vurdert opp mot salg. Den påståtte bredden i prøveprosjektet er borte, dermed er det heller ikke noen forutsetninger til stede for å kunne trekke ut relevante erfaringer- en av bydelene er helt ute av konkurranseutsettingsprosessen. I de tre barnehagene som vurderes opp mot salg, har foreldrene gått sammen om en kronikk i Aftenposten der vi ber kommunen vennligst la barna slippe nå. Det har vært tungt med denne prosessen som mange foreldre har mobilisert mot siden 12. desember. Vi ble faktisk aldri spurt:
Resultatet av prosessen begynner å bli tydelig:
Jeg spør byrådet igjen, og bystyret som gjorde dette dårlig gjennomtenkte vedtaket: Hva med barna? Ingen i byrådet har spurt dem hva de synes om at rundt halvparten eller flere av de ansatte kommer til å forsvinne. Fagfolk har imidlertid sagt sitt: For barna er stabilitet, forutsigbarhet og gode, varige relasjoner det aller viktigste. Dette er i ferd med å tas fra dem, fordi ingen tenkte på barna da vedtaket ble gjort.
Les del II av dette innlegget her
guriluri 